Siden i går ettermiddag har månen tatt opp konkurransen mot det kunstige lyset- gatelykter og annen utebelysning. Jeg oppdaget det på middagsvandringen langs vår lokale gang-og sykkelveg. På heimturen dukket den plutselig opp over åskanten og smilte stort.
Månesmilet er ett av Guds smil til meg i dag. Og det kommer til å vare noen dager. Så forsvinner det litt etter litt. Men det kommer alltid tilbake. Han er nærvær og fravær, men han er. Det gir glede å fundere over dette!
Andre gleder? Jeg ble bevisst på noe nytt: Gangvegen er en hilseveg! Man hilser ofte på dem man møter, både i grålysning og skumring, og i måneskinn og sol. Akkurat som i fjellet. Jeg kjenner ikke alle som vandrer her. Noen kjenner meg igjen. Det har vært kortere og lengre samtaler, både når jeg går, og når jeg måker snø.
Hverdagsgleder som også er Guds smil til meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar