onsdag, april 08, 2015

Påskeglede



Oppstandelsesgleden kom stille, 
slik blomsterknoppen på bordet mitt åpnet seg sakte, sakte.
Det var fordi den kom
etter netter med sorg og svik.
Trøstende, mildt,
åpnet den seg og fylte  mine innerste rom 
med fred og lys.

fredag, april 03, 2015

Langfredagsnatt


Jeg ser på nytt den lange vegen til Jerusalem, nattlandskapet  og bålet på gårdsplassen.

Da holder jeg med ett Kristus-barnet i armene igjen, og hører Simeons ord om sverdet.

Jesu første natt på  jord, og sannsynligvis hans siste, begge rundt et bål. 
Men her er ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort.

Alt kjennes så ubegripelig leit. 

Jeg gråter fordi Guds-barnet fikk så kort et liv, og for at alt ser ut til å ende nå, 
Så forgjeves,  til tross for alt det gode han gjorde!

Jeg gråter fordi Guds-barnet, som kom til ensomhet og opptatte rom, nå føres bort enda mer ensom. 
Hans eneste venn ved bålet har nettopp benektet overfor alle at han er det...

Blikkene deres møtes. Den ene går bort og gråter, sårt. Det siste han gjorde for sin venn, var å gjøre dennes ensomhet enda dypere. Dyp som hans egen smerte. Kan det noengang gjøres om igjen?

Jeg gråter for ham.
Og for Jesus som blir så uendelig ensom, forlatt og sveket der han føres bort for å møte sin skjebne. 

Jeg gråter for dette dyp av tomhet - som var det siste Peter så av ham.

Og jeg tenker at min sorg i bønna på en måte avspeiler Marias - hun som holder seg i skyggene, men kjenner begge netter så godt....