torsdag, oktober 14, 2010

Oktoberstemninger














Sandom- tunet med klokketårnet og Stillhetens Hus







Refleksjon















Der stillheten blir nærvær





















Vi har en Far som vet hva vi trenger
når dagene mørkner

























"Tunet ligger i skyggen, men det ser mørkere ut fra solsida..."




( Ignatius i stille refleksjon)

















søndag, oktober 10, 2010

En livgivende dag



I går var Gudbrandsdalen vilt og berusende vakker. De knallrøde fargene fra Kyoto og Aske-cho manglet riktignok, men gule og oransje sjatteringer blanda med ulike nyanser i grønt gjorde bussturen nordover fra Lillehammer til ei festreise som fremdeles sitter i. Før dro jeg på landet for å koble av, nå kan det være en liten smak av by som gjør det. Ja, for jeg har endelig innrømmet det for meg selv: Jeg trenger byen av og til. Jeg er glad i den, og det er kanskje ikke så rart. Har jeg ikke bodd i by i over 20 år... Derfor kaller jeg Oslo en akkurat passe stor by. Det er ikke først og fremst butikkene. Bare det å gå i ei befolka gate, sitte blant mange ukjente med en is i sola på Aker brygge, studere turistene i Frognerparken for å finne ut hvem som er japanere jeg kanskje kan hilse på - det gjør noe med meg. Jeg våger endelig å si det høyt: Også byen er vakker, og livgivende. Jeg tror Gud elsker den.

Derfor koste jeg meg i gågata på Lillehammer i går, og med lunsj på favorittstedet Oliven. Vaner fra Japantida og en liten smak av by! Ekte nordmenn har med niste... Og ryggsekken var definitivt tyngre på den vel 3 kilometer lange turen fra busstoppet tilbake til Sandom. Men det gjorde ingenting.

Så undres jeg - hvorfor så jeg ikke fargene slik på turen nedover dagen før? Det var jo lyst lenge nok til det.

Saken er at ærendet mitt var den månedtlige samtalen med min åndelige veileder, eller medvandrer. Jeg var på pilgrimsreise.

For en pilgrim er ikke en som går fra Oslo til Nidaros eller hvor det måtte være.
En pilgrim er en som har oppdaget sin dypeste lengsel og følger den.
Enten det er til fots til Santiago, eller med buss til Lillehammer!

Kanskje var det et nytt møte med lengselen som fikk dalsidene til å stråle?