Førjulstid i Japan betød stadige overraskelser i postkassen: Kort og brev fra misjonsvenner, LMFere, familie og venner. LMF står for Lærernes Misjonsforbund, og disse damene kunne skrive brev! ( Da var det bare lærerinner som fikk lov til å være med der.) Fra midten av 1990-tallet hadde jeg den ære å få være en av utsendingene deres. Dvs at en stor del av lønna kom fra dem, at jeg fikk være med på sommermøtene deres, og sto på bønnelista. Til gjengjeld skrev jeg til bladet deres, Misjonshilsen, og fortalte om arbeidet i Japan på møtene. Noen av lederne kunne også møte opp på flyplassen ved utreise og ankomst til Oslo. Og da jeg avbrøt perioden og kom heim pga min mors sykdom jula 1998, var de på pletten, og tok seg av meg det døgnet jeg måtte vente i Oslo. Det var ikke lett å få plass på fly nordover like opp i jula!
Vel, det var brevene! LMF-brevene kom først av alle, og en gruppe fortsatte å sende julebrev også etter at jeg sluttet i NMS og begynte på Sandom.
Og i år har det vært min tur til å skrive til dagens LMF-utsendinger! Noen sa at det var jo bare å få tak i e-post-adressene, men her gjelder ikke det! Nå er det både kvinner og menn som får hilsener, og jeg følte meg ikke lite kry da jeg troppet opp på postkontoret med tre bunker: Norge, Europa og Verden. Postfunksjonæren fortrakk ikke en mine.
Det gjør de heller ikke når jeg kommer med mine julebrev til japanske venner, der det ofte bare er JAPAN som står skrevet med "vanlige bokstaver". Jeg har holdt fast ved at jeg må skrive tegn, inni, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere..."Jeg vil se dine egne tegn!" skrev ei venninne etter at jeg hadde brukt pc. Det går mye lettere, og er sikkert lettere å lese, også. Så kanskje det egentlig bare er stoltheten som holder igjen? Det er ergerlig å måtte gi opp noe som jeg egentlig var ganske flink til, ja, til å være utlending,da...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar