fredag, mars 27, 2015

Dette er meg, gitt for deg!



Vi går den lange vegen tilbake til Jerusalem, gjennom byporten, der du hadde dratt inn i triumf. Mengden hadde kommet løpende ut for å møte deg.Men ingen av de ledende jublet.
Vi i følget ditt hadde også latt oss lure.
  - For en velkomst! Nå vil Jesus få den makten og æren han fortjener - vår befrier og konge!

Istedet føres du bundet tilbake til byen, på nattetid. 
Jeg tenker meg at det er en hurtig marsj. De er oppildnet etter å ha fanget deg, de vil fort hjem, og de høye herrer venter.
Du blir slept med, overtrøtt etter avskjeder og ei våkenatt i intens bønn.

Det begynte med påskemåltidet, selv om det bare var du som visste det. Med sorg og vemod hadde du latt blikket gli rundt bordet - husket ditt første møte med hver enkelt av dem. Ingen av skjønte alvoret. For en ensomhet du må ha kjent allerede da!

Og så smerten over Judas - sveket av en venn og fortrolig, en utvalgt!
Angst og uro mens du brøt brødet, spiste, sendte det rundt. 

Jeg så meg selv være med og servere. Jeg skjenket deg vinen. - Jeg var med på å fylle den kalken du skulle drikke.

Så gikk dere ut i natten. Jeg så smerten da du forberedte disiplene på at de skulle svikte deg ganske snart. Og gleden som sprang fram da de forsikret deg om det motsatte, spesielt Peter!

Du trengte å ha de nærmeste rundt deg den natten. Så skuffet du var da de sovnet! De måtte jo ha hørt ropet ditt om hjelp...

Før så jeg på dette som svakhet hos Gudesønnen. Men jeg har fått se det som mennesket Jesus sin naturlige angst for døden, smerten, torturen og det ukjente. Det var tøfft å være Guds lam som bar verdens synd! Det var kamp.

Og det var ikke rart at de var søvnige, etter det måltidet, og all sinnsbevegelsen!

Jeg prøvde å være hos deg i hagen, holdt meg lang unna de tre for ikke å bli smittet av søvn. 

Jeg er så nær at jeg kan ta på ham, og holde ham, og gjør det. Han ser på meg , og takker for at jeg trøster ham. Jeg bruker ikke ord. For hva skal jeg si?

Han gjorde det. Han valgte å følge sin fars vilje fordi han elsket meg.Men jeg ser hvor smertefullt det er for ham. Jeg kjenner igjen ensomheten og ser blod-svetten gjennomtrenge klær og hår, den renne nedover ansikt og hender. - "This is me - given for you!"

Jeg ser ansiktet hans, speilbildet i kalken, som han holder med den ene hånda, brødet i den andre - et ansikt blodig av svette.
- Dette er meg, gitt for deg.

Og derfor er vi på veg inn i Jerusalem, ennå en gang. Også tjeneren med sitt nye øre, og Judas som kysset ham. Mens Peter sniker seg etter i skyggene, sammen med meg.

onsdag, mars 11, 2015

Mot påske


Det er tid for bønn.

Jeg ser meg selv i mengden på tempelplassen - som jeg ville ha vært på Jesu tid: Ei fattig kvinne med krykker ved siden av seg. Hun sitter  og tigger. Føttene hennes er ikke noe vakkert syn. Hun  ble født med klumpfot. 

Jeg har sittet og hørt på denne profeten i flere dager. Jeg sluker hvert ord, og han møter blikket mitt. Ser han lengselen der, den jeg ikke våger å sette ord på?

Så kommer han plutselig ned til meg. - Vil du gjerne kunne gå som oss andre? - Ja - hvisker jeg og ser ned. - Hva heter du, spør han.
 - Anna, det betyr nåde! Slik  nevner han navnet mitt, tar føttene mine i hendene sine, og stryker dem mildt, men sterkt. Han slipper dem - og de er rettet ut! De ser nye og rene ut!

Jeg reiser meg opp. Jeg kan stå og gå som andre. Men jeg er ute av stand til å uttrykke gleden i ord! 

- Mester, hva kan jeg gjøre for deg, hvisker jeg gjennom tårer.
En skygge av sorg streifer ansiktet hans.

- Hvor bor du, spør han, har du noen som tar seg av deg?
Jeg forteller ham at foreldrene mine er døde, og at andre slektninger skammer seg over meg. Jeg bor stort sett her...

Han legger armen vennlig om skuldrene mine og nikker mot en gruppe kvinner. De ser snille ut, og er fattigslig, men rent og pent, kledd. 
- Ser du de kvinnene der borte? Det er min mor Maria, og andre kvinner som følger med oss. De vil ta seg av deg. 

Noen av dem har allerede lagt merke til meg, og kommer mot oss. - Jeg er Maria, sier en den eldste vennlig. - Kom, så skal du få vasket deg og få rene klær! 

De tar meg med til en av Marias kjente. Snart er jeg en av dem!

Når vi kommer tilbake, snakker mennene om meg. - Mester, sier en fariseer. Du burde vite at denne kvinnens forfedre sannsynligvis har syndet stort. Og en slik vil du hjelpe? Og det på den hellige sabbaten? 

Nei, sier han sterkt. Hverken hun eller foreldrene hennes er store syndere. Dette har skjedd for at Far skulle få ære på jorden, og for at dere skulle forstå hvem jeg er. 
De blir røde av sinne. 
- Alle synder hun måtte ha begått, er tilgitt, og hun har blitt fri fra sin medfødte funksjonshemning. Jeg har kommet for å sette mennesker fri, ikke for å binde dem, som dere gjør.

Jeg synes det er rart å være samtaleemne, men jeg er dypt takknemlig!

Om kvelden blir jeg med de andre til Betania. Jeg går hele vegen. Og det går bra!
Neste dag arbeider jeg i huset sammen med Marta og Maria. De har mye  gjøre nå som det bor så mange hos dem. Jeg har tusen spørsmål om Jesus, og de forteller i munnen på hverandre.   

Dagene går fort. Det er spenninger i luften, mye jeg ikke forstår... men en ting vet jeg: 
Han rørte ved meg. Han ga meg et nytt liv. Det var vegen inn i fellesskapet. 

Det er snart påske i Jerusalem.
 Et sted står en eselfole og venter.