torsdag, desember 24, 2020

Lys i advent 24: Nå er jula her!

 


Julekrybba fra min barndom har kommet fram igjen. Det er gipsfigurer som vi støpte, malte og lakkerte. Noen som fremdeles har slike? Min far laget stallen, med strå limt ett og ett på taket. Stjerna er origami fra Japan - ei fin blanding!

Det er rart med en julaftens morgen som er rolig. Alt jeg har å tenke på, er julegrøten og kalkunmiddagen, og pynte bordene i stua med lys og tulipaner. Og det er nesten 12 timer til vi skal gjøre oss klare for å kjøre til Trondenes kirke. Jeg kjenner at travelhets-følelsen fra mange juler med retreat ikke helt vil slippe taket ennå, her jeg sitter i godstolen ved juletreet som min bror pynta i går.

Jeg kan øve meg i å slippe taket og ta imot. Ta imot lyset og freden og julemysteriet. Lage rom for Jesus!

Velsignet julekveld!

onsdag, desember 23, 2020

Lys i advent 23: Lys over jord

 


Jeg har funnet fram det gamle juletreteppet. Det har ikke vært i bruk på 20 år. Nå ligger det og venter på at juletreet skal komme inn i stua...

Min far var lærer og søndagsskolelærer, og han likte å lage ting med hendene. Han laget teppet før 1980, og jeg var muligens med på det. Og min mor sydde nok på kanten rundt.

Jeg sitter og betrakter teppet. Her er barn fra mange land, og teksten er " La alle barn i verden få det like godt som jeg."

I dag vil mange kalle figurene stereotype, eller til og med rasistiske. Dem om det. 

Jeg vokste opp i en heim der pappa drev barneforening for Santalmisjonen, og mamma ledet kvinneforening for NMS. Misjon - ønsket om at alle i verden må få se verdens lys, som vi feirer bursdagen til nå - er bakgrunnen for teppet. 

Jeg legger merke til jenta i heldekkende drakt. Dette var før den debatten!  Samegutten som stolt bærer kofta, forteller om våre samiske aner på farssida. Mao-dressen vitner om at dette ble laget for ei stund sida. Og så er det bare en lyshåret person med i ringen... 

Det er godt å sitte og reflektere før treet kommer og tar all oppmerksomheten. 

Hva slags tanker får du når du ser dette?

tirsdag, desember 22, 2020

Lys i advent 22: Nå snur det

 

I dag forteller lyset på himmelen meg at det er på vei tilbake. Nå lysner det sakte, men sikkert.

Jula kommer. 

Jesus kommer. 

mandag, desember 21, 2020

Lys i advent 21: Vox Arctica!

 


Det er ikke så lett å få et godt bilde av et kor som står så spredt som det sangerne i Vox Arctica, kulturhuskoret i Harstad, gjorde i går. Derfor får stjerna i kjøkkenvinduet mitt representere dem. For de er et stjernekor! I tillegg hadde de med seg mezzosopranen Sunniva Håkestad Eliassen og på orgel Ivar Jarle Eliassen. Det var en himmelsk opplevelse, uten ord eller applaus mellom sangene. Så en kunne bare la seg rive med, og overraskes av neste sang, Jeg var glad for både nytt og gammelt, satte spesielt pris på en musikkopplevelse uten mange av de sangene en hører på media nå om dagen. Originalt og bra! Selv om jeg tar meg i å nynne på "o Helga natt " titt og ofte...

Og for at flest mulig skulle få glede av dem, hadde koret fire konserter etter hverandre, tre i Kanebogen kirke, og en på Lundenes, i løpet av ei langhelg. Det synes jeg er imponerende, så like før jul. Samtidig er  det fint med en julekonsert for å synge inn jula: "Kling no, klokka!"

Jeg må innrømme at jeg venta med å kjøpe billett. Er dette trygt nå? Men lørdag formiddag så jeg at det var flere billetter igjen. Så da tok jeg sjansen. Hadde munnbindet med i veska for sikkerhets skyld. Men i Kanebogen kirke er det høyt under taket og stoler en kan flytte på, og dirigenten selv hadde målt opp avstanden. 

Det jeg undret meg over, var at publikum flyttet stoler etter behov. Det så ut som om også venner satt tett sammen. Hva er forskjellen på en klem og det å sitte skulder ved skulder i en time, og kanskje snakke sammen før og etter? Det lurer jeg på.

Kirkebenker kan en i allefall ikke flytte på etter forgodtbefinnende...

Søndagskvelden hadde en god avslutning hjemme for meg: Det ble sendt digital julekonsert fra kirkene i Lom! Ikke helt som å synge med Lomsklangen, men en bra erstatning!

søndag, desember 20, 2020

Lys i advent 20: Fire lys

 


I dag er alle fire lysene tent. Når jeg setter meg ned for å skrive, er mine japanske venner kanskje allerede ferdige med sin hovedjulefeiring - julegudstjenesten. Sannsynligvis var de iført munnbind alle sammen. Jeg lurer på hvordan det gikk med kjærlighetsmåltidet etter gudstjenesten, med medbrakt mat, feiring av dåp, vitnesbyrd og musikalske innslag?

I Japan er både julaften og 1.juledag vanlige hverdager, så julegudstjenesten ble gjerne lagt til siste søndag før jul. Pragmatisk og greit - en innretter seg etter forholdene. Mange kirker hadde også lysmesse om kvelden julaften, men søndagen var hovedgreia.

Som jeg skrev i en julemail til japanske venner i år: Det var i Japan jeg oppdaget hva kristen jul egentlig er. Når mye av innpakningspapiret er skrellet vekk, ser du den egentlige gaven. Kontrasten mellom samfunnet som var travelt opptatt med jobb og nyttårsforberedelser, også "i jula", og kirkenes feiring av Jesu fødsel, var slående. 

En annen sak er at mange kom til gudstjeneste nettopp i jula, for å oppleve ekte jul...Så juletida var høysesong for å fortelle om Jesus, ganske enkelt!

Min bønn er at vi i Norge må få oppleve det samme denne jula, til tross for alle restriksjoner.


lørdag, desember 19, 2020

Lys i advent 19: Håp i knopp

                                                    

Jeg fikk en hyggelig overraskelse - ei av naboene kom med en svibel-dekorasjon! 

Jeg liker å få juleblomster i knopp. De forteller om håp, om livet som vil folde seg ut, selv midt i den kalde vinter...

Vi ser ikke nå, men vi skal få se. Duften skal bre seg i rommet og fortelle at nå blomstrer livet.

Jesus Kristus gir oss liv som blomstrer, dufter og varer. Selv om det er skjult nå.

Derfor feirer vi jul. Derfor feirer vi og håper på ham!



fredag, desember 18, 2020

Lys i advent 18: Det magiske lyset

 


Dette er det jeg kaller det magiske lyset, det vakreste lyset i mørketida, og de vakreste fargene. Det er ikke lett for kameraøyet å fange dem, der de går fra asurblått over i svake rosa toner til lysere blått...med de kvite fjellene i skarp kontrast. Kameraet kan visst ikke måle seg med øyet, som kan fange dette øyeblikket og ta vare på det i minnet.

Av og til unner jeg med selv den luksusen å la være å ta opp kameraet eller telefonen, for å være i og nyte øyeblikksbildet. For ikke noe kamera kan fange det akkurat som det er. Jeg vil ta imot øyeblikket uten å bli forstyrret av å måtte fange det opp for å legge det ut.

Det er noe Gud og jeg får dele, bare vi to, der og da. Slike øyeblikk styrker forholdet!