tirsdag, mars 21, 2017

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat

Fjerde dag


I dag går vi sammen hele tida i den sølete dalen. Det må være lenge siden noen har gått på denne stien.

Et digert tre har falt sammen. Det ser ut som om det har vært truffet av lynet. Her er det en liten bekk, og et skilt som viser veg videre over den. 

Men her begynner jeg å tvile. Vegen kan umulig gå der! Jeg ser bare et sølete jorde og noe buskas! Både kartet og pila viser at jeg må over bekken. Men jeg stoler ikke på noen av dem og prøver å vandre videre nedover. Det var ihvertfall ikke lurt. Jeg må snu...


Du har venta, og peker på den farbare vegen, så vi forserer jordet og jeg ser at det var riktig, tross alt!

Hva utfordrer du meg til her? 

I dag blir det dette jeg tar med meg:  

Lytter jeg til deg? Leser jeg kartet du har gitt meg, og tegnene, eller vil jeg bare følge min egen tankegang? 



søndag, mars 19, 2017

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat 

Tredje dag



Jeg dras mot grønne marker og knallgule påskeliljer, selv om jeg vet at det går løse hester der stien er merket opp. Og nysgjerrige, fremmede hester er jeg ikke trygg på. Jeg holder meg tett opptil gjerdet, selv om det er mest søle der.

Det er en tur i strålende sol langs dalsiden, over jorder med trær, påskeliljer, hester og sauer. 

Jeg stopper for å ta bilde av påskeliljene, og hvem er det som uventet titter fram bak et tre? Han smiler lekende og viser meg, uten et ord, dalen som utvider seg under oss. Der har jeg aldri gått før. 

Er dette en ny invitasjon til å ta steg i tillit? I åpent, ukjent landskap, førstegangslandskap - selv om det skulle være flere løse hester der, og jeg ikke er ung?

Retreat kan være å utforske. I morgen blir det dalen.

lørdag, mars 11, 2017

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat - for akkurat et år siden-
Andre dag.



Snø på Moel Maenefa! Trærne blomstrer i snø og minner intenst om tidlig vår i Japan. Våren som kjemper - og lar vente på seg. Det var den jeg kom for å få med meg.

Det er slik den andre retreatdagen starter: Rastløs, må være tålmodig og vente, stoppe uten å flykte. Gå videre i snø, fordi stien er bare søle, så vi utfordres til å finne andre veger.

Så ser jeg at du også har ventet, på meg! Ikke ved brønnen i Samaria, men i vind og snø ved en varde i Wales. Barhodet og barbeint. Du strekker ut handa og spør om jeg har noe varmt å drikke. Du, som er den egentlige bak vår og lengsel. I dag er det snøen du overrasker meg med.

Retreat kan være et møte - ved en brønn eller en varde. Møtet er som regel en overraskelse.  Jeg er på veg likevel, og du har ikke gitt meg opp. Du venter, der jeg er.


søndag, mars 05, 2017


Et stevnemøte.Tilbakeblikk på en retreat, for akkurat ett år siden.Første dag.



Så var jeg her igjen, uten så mange andre forventninger enn bare å være uforstyrret sammen med deg i 9 dager. For en luksus! Jeg gledet meg til å være totalt med deg, og noen sa at du også lengtet etter det. 

Men så starta det litt uventa. Jeg kjente meg plutselig så sjenert -vil møte deg, men våger ikke å se deg rett i øynene og snur meg vekk. 

Jeg er absolutt kommet for å møte deg, men så kjenner jeg meg som ei avstandsforelska ungjente, med hjertebank ved tanken på at den utvalgte er i nærheten.

På turen opp bakken står du på stien mellom blomstende trær og venter på meg, respektfullt på avstand. Og jeg vet at jeg har mye å si deg, men klarer det ikke nå. Du svarer mitt forsiktige smil- og lar meg passere. 

Jeg tegner deg omgitt av vårblomster og knopper- og meg selv som et blomstrende plommetre. Jeg måtte lage et bilde til, fordi du først kom for nær.
Noe har begynt og jeg bare er i det - vagt.

lørdag, februar 25, 2017




Faste og forventning


I år har jeg forventning til fastetida. Jeg har håp om et rom som skal åpne seg og bli større, fordi jeg rydder bort noe, slik at de viktigste tingene blir synlige og nære. Jeg legger vekk noe av det som presser på og vil inn, og gir plass til noe annet, slikt som jeg innerst inne vet er best for meg.

For faste kan uttrykkes på en annen måte enn å gi avkall på. Jeg stiller meg åpen for den egentlige virkeligheten, den som omgir meg også når nettet er nede og stillheten rår. Det er en dirrende intensitet der, sammen med dagslyset som sakte tar over: Jeg velger å kalle den Far. Jesus. Den hellige Ånd – Gud. Den berører meg innerst inne og hvisker meg tilbake til det ekte, til røttene, til Ordet – og til min egentlige lengsel.

Hva skal jeg fylle rommet med? Ei bok ligger for eksempel og venter:Teresa av Avilas «The Way of Perfection». Jeg ser fram til å utforske bønne-verdenen hennes, og finne nye veger i min egen. Boka leses som Lectio Divina: Sakte, i små porsjoner, i samspill med vår felles Venn og Herre! Fastetida er ei god tid for åndelig lesning, gjerne på sofaen etter middag.

Det handler om å ikke ta feiringa på forhånd, men vente til tida er der. Det er vi gode til på Sandom! Påskepynten kommer ikke fram før seint på kvelden påskeaften, når gjestene har tatt kvelden. Påskeaften er kjemisk fri for påskeegg og marsipan. Den er en stille, tom dag, «hvetekornsdag» og «gravdag». Noe er i emning, men vi ser det ikke ennå. Vi bare er i tomheten for å kunne ta oppstandelsen inn i det tomme rommet når tida er der!

Rammen rundt fastetida under retreat er lilla, enkel og klar, både det du ser, og det du smaker. Mystikeren Teresa, vel kjent med kontemplativ bønn og åndelige erfaringer, blir heller aldri trett av å betrakte Jesus og lidelseshistorien, og anbefaler sine medsøstre å gjøre det samme. Kontemplativ bønn og Jesus-fokus utelukker ikke hverandre. Det første bygger på det siste. Jesusmeditasjonen over Jesus på veg til Jerusalem, er essensiell for å kunne kjenne Jesus bedre, elske ham høyere, og følge ham tettere. Jeg rydder plass, så jeg kan se Ham klarere, og se dem han viser meg. Fastetida er tid for vidt og dypt innsyn og utsyn!

Jeg brenner for å ta de kristne høytidene tilbake som det de er. Å leve ut høytidene i et land uten kirkelige helligdager, ga dem ny aktualitet. Fastetida er den perfekte bakgrunn for påske, Kristi Himmelfart og pinse, og vi har fremdeles høve til å leve den ut. Kanskje kunne en ta seg en høytidsretreat hvert år, og fordype seg i Jesu liv på den måten? Finne retningen tilbake til røttene, til det ekte, til Bibelen. Og helt sikkert oppdage noe nytt!

Og bare for å ha sagt det: Søndagen er alltid oppstandelsesdag og et avbrekk i fasten! Det gjør det lettere å være i faste-modus resten av tida. For å ha forventning er ikke det samme som å tro at alt går lett!  Og at fastetida kan være en kamp skulle vel ikke forundre noen?

                                                                                                                   


mandag, mars 14, 2016

The Grieving Christ


                             
                                               "I know now, Lord, that you utter no answer.
                                                 You are yourself the answer.
                                                 Before your face questions die away.
                                                 What other answer would suffice?"

                                                   (Sitat fra CSLewis: Till We have Faces)

mandag, februar 22, 2016

The Sleeping Christ



jeg stanser umiddelbart
ved hodet til den sovende Kristus
du stopper meg og jeg blir underlig berørt

kan du fortelle meg hvorfor jeg blir det,
hvorfor disse tårene
hva er det du vil vise meg nå?

men du bare sover
og etter ei stund kan jeg ikke motstå fristelsen til å stryke deg over håret
her jeg kneler i bønn

inviterer du meg til hvile
og er hvile dette å ha tillit midt i stormen?
å ha med seg deg
som uten bekymring sover på ei pute bak i båten

jeg legger meg ned sammen med deg ei lang stund
jeg hviler, søvnig og godt

du smiler i søvne