Enn om fridagene ble en retreat?

Hva betyr påske, Kristi Himmelfart og pinse for deg? 

Etterlengtede fridager? 

Avkopling og kvile? 

Turer? 

Vårpuss og hagearbeid? 

Kanskje gudstjenester, i byen og på fjellet, eller stemningsfulle konserter? 

Påskeferien kan også bety fordypning i Jesusfortellingene, og nærhet til Jesus Kristus, som er midt iblant oss nå i starten av året 2018, «still going strong»! 

Kristi Himmelfartshelga kan bety fokusering på at Jesus er her, i bygder og byer og hjem, midt iblant oss, som vi sier. Han ble menneske som oss, men har ingen menneskelige begrensninger lenger. 

Pinsehøytiden fører dette videre og forteller om Den Hellige Ånds komme til disiplene, og til oss, og alt det som førte til kirkens fødselsdag.

Men midt i en travel familie, eller i feriemodus med venner eller barnebarn, er det ikke lett å få stoppet opp og tenkt skikkelig etter. Eller kjent godt etter!

Er det ikke slik at vi av og til trenger å trekke oss tilbake for å gjenoppdage høytidenes kristne innhold og gjenopprette relasjonen til Gud, til Jesus Kristus? 

Derfor arrangerer vi retreat nettopp i høytidene. På en retreat er det ingen lange prekener eller bibelstudier. En får hjelp til å sette seg ned i stillhet og leve seg inn i, eller reflektere over, en bibeltekst som omhandler Jesus Kristus. Edin Løvås beskriver det slik i heftet "Stillhetens Hus":

«Retreatgjesten sitter alene på sitt rom, i Stillhetens Hus. Har han vinduet åpent, kan han kanskje høre et svakt sus av en foss og kanskje en sauebjelle. Men han lytter innover og oppdager at det ber inne i ham. Og han forblir bare stille og lar Ånden be «med sukk som ikke kan uttrykkes i ord». Slik avdekkes den livgivende kilde inne i oss, når vi øver tausheten og stillheten i et miljø hvor Jesus er sentrum.»

Ingen venter at man skal komme på påskeretreat hvert år – hverdagen krever sitt – men en gang innimellom kan kanskje retreaten, du selv og Jesus-relasjonen få førsteprioritet i høytiden også? 

Hverdagslivet er vel verdt en retreat!

adventstid

den daglige ordløse bønna
er blyet i kjølen
som hindrer bølger og vind i å få tak
rystes, men ikke gå rundt

Advent II

i gammel, gammel tid skapte Gud jorda og noen mennesker, men de ville ikke tro noe på at han bare ville dem godt,og de begynte å tvile på at han virkelig hadde sagt det han sa
så de mistet hverandre på vegen og forholdet var brutt

men Gud kunne ikke glemme menneskene han hadde skapt, de skulle jo dele alt i livet
han ville prøve å elske dem tilbake, og samtidig gjøre lov og rett
men ville de forstå?
kanskje om han ble en av dem

jeg gjør det, sa Ordet
og de hadde en plan:
om Gud skulle bli menneske, trengte han et land, et folk som kjente ham litt, rett og slett et sted å komme til, et sted å kalle hjemme mens han vokste opp - og en mor og en far!

så Gud valgte først en mann og slekta hans
det var for alle menneskers og hele verdens skyld han gjorde det:
for i deg skal alle jordens slekter velsignes, sa Gud

dette folket ble til for Guds skyld, for Jesu skyld og vår skyld
men de måtte forberedes på at Gud skulle bli en av dem
de ble flyktninger, slaver og innvandrere, for å kunne bli et folk

Gud sendte profeter og konger for  oppdra dem, så de ikke skulle glemme ham ettersom tida gikk
og da tida var inne, var det en ung kvinne der, som var villig til å bli Guds mor, og som var der for ham, helt til han døde og ble begravet

da var lov og rett fullført, og Guds sønn forlot graven og dro tilbake til sin far
og  nå var det tid for utvidelse
for å sette igang den store planen:

alle mennesker måtte få vite om korset og Guds levende kjærlighet til dem!
de skulle bli invitert til å bli med i Guds folk, Guds store familie -
utover, utover, til hele verden!

for nå er Sønnen ikke bare som et menneske lenger:
han er overalt og hos alle på samme tid
sporene i ørkensanden er visket ut, men de oppdages stadig på nytt i alle land
for alle som er villige til å se

dette var ikke lett å forstå for dem som hadde vokst opp med forståelsen av å være et enestående folk
det var ikke lett å se at Gud nå gjorde tingene annerledes enn tidligere
at han ville være sammen med muslimer, buddhister, ateister og alle de andre

det er ikke så lett å forstå for oss heller
at han vil oss bare godt
og noen skriver fremdeles lange artikler og holder lange taler om  at han kan da virkelig ikke ha sagt...

Advent

stillheten glitrer i forventning

å kjenne Gud

På himmelfartsdagen

                                               




                                             Denne himmelfartsvisa, med tekst av Edin Løvås, synger vi hver                                                            Kristi Himmelfarts-retreat på Sandom:

                                              På himmelfartsdagen steg Frelseren ut

                                              av rommet og utenfor tiden.

                                              så vennene samlet på fjellryggens nut

                                              kunne se ham og følge ham siden.

                                              

                                              Gud grep ham og løftet hans sårmerkte kropp

                                              langt bortenfor skyer og kloder.

                                              For han som steg ned han steg seirende opp

                                              og kan bli alle menneskers broder.

                                              Han sitter på tronen, ved Faderens hånd,

                                              og oppfyller likevel altet.

                                              Han står midt iblant oss, i glans fra Guds Ånd

                                              og er i oss som kraften og saltet.

                                              Hver dag er en strålende himmelfartsdag.

                                              Hver natt er vår Herre til stede.

                                              Vår tomhet er djevelens falske bedrag,

                                              for det finnes en himmelfartsglede.

                                              På himmelfartsfjellet har englene dans.

                                              Stig opp la oss fryde oss sammen.

                                              Vi ser den usynlige og vi er hans.

                                               Halleluja til Frelseren! Amen!

• 

Den sørgende Kristus

Så er jeg kommet dit jeg skal: 

Ansiktet ditt trer tydelig og sterkt fram. Du overrasker meg.

 

Jeg tenkte en fargerik Kristus, men under hendene mine vokste du fram, enkel og ren som et ikon. The Grieving Christ. Den sørgende Kristus. 

Du bærer min sorg. Du sier at jeg trenger ikke å bære den med meg lenger. Du bærer den med meg, og våre blikk møtes. Nå slår jeg ikke blikket ned. 

I ditt blikk ser jeg all verdens sorg, den som ikke kan rommes i ord. 

Herre, du som også sørger, forbarm deg over oss.

KYRIE ELEISON! 

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat

Femte dag

Jeg maler rasten bak Moel Maenefa. I dag går vi sammen. Jeg har med te og kjeks og du har tatt med vin og brød. Følelsen av et måltid å minnes. Vi ser på sauene og mimrer.
I dag gikk det plutselig opp for meg hvorfor tegning og maling har blitt et viktig bønnespråk for meg  :
Å tegne og male er å få kontakt med det tillitsfulle barnet i seg.
Alle barn tegner.  Det er deres språk. Nå har jeg gjort min sjel stille, som et lite barn hos sin mor.
Har du et bønnespråk for tillit?