På stranden

hvem har brakt soloppgangen

 til  strender av fortvilelse,

 hvem har satt spor

 i min ensomhet?

 jeg ser hans skikkelse
 stige fram  mot horisonten,

 ventende, 
 under morgendagens lys

 Du vil slå leir i mitt landskap nå,

 ditt bilde har brent seg inn

                                                     
  når jeg vender tilbake

  fra svart hav,

  finner jeg Deg igjen

                                                  
  et sted langt der inne i mine landskap

  finner Du meg alltid igjen

                                                     

                                                                         Joh.21:1-14

En dag i sorg - Tomb Day

Loyola Hall, utenfor Liverpool, 3. februar 2014. 

I 25 dager har vi - 30 personer fra ulike land og kirkesamfunn- vært med på retreat, Den siste uka har vi levd oss inn i de siste dagene av Jesu liv, og vært med ham helt til gravleggelsen. Nå går vi over i en ny fase. Men først er det et stopp - Tomb Day. Gravdagen - en av de retreatdagene jeg husker tydelig, og går tilbake til på påskeaften.

Jeg våkner med en reell følelse av sorg og tomhet. I dag er det helt stille og dystert, ingen veiledersamtale eller messe. Ingen bønnetider. Vi skal bare være i dagen, forestille oss hvordan det var, og kjenne etter. Være i sorg.

Med det samme jeg står opp, vet jeg at jeg trenger å oppsøke andre av Jesu venner i dag, i tankene, snakke om og tenke på gode minner, gå til grava, gå en lang tur. Strikke. Så å si legge opp hverdagen på nytt igjen - uten ham.

Jeg vandrer sakte i frisk vind og sol mot Pex Hill, den faste runden min. Det føles godt å ha selskap av Johannes og Maria. De forteller hverandre sine historier. Det letter tristheten når vi kan dele ting han sa, eller gjorde. Og det letter å stoppe opp for å se på småfuglene, og huske hva han sa om dem, Jeg møter rødstruper - husker hvordan de fikk den røde fargen i brystet, ifølge legenden.

Pex Hill er en stor, naturlig park. Den minner om Getsemane, nå forlatt. Og den minner om området graven var i. Jeg forestiller meg at jeg har gått ut for å finne den. Tenk, så var det til og med en gartner der - en hyggelig kar i "offisiell" jakke, som hilste og småpratet litt mens han holdt det iorden!

Disiplene har bare hverandre nå, Og kvinnene. Men hva med Peter?
Han hadde heldigvis en bror som hentet ham, slik at alle kunne være sammen...

Johannes og Maria lurte på å dra tilbake til Galilea. Peter også.
Marta og Maria, sammen med Maria fra Magdala, forsikret dem om at de ville ta vare på grava.

Jeg vandrer ute i over 3 timer, med en lang nistepause, og mye fint landskap å betrakte. Inne på rommet mitt er gardinene trukket for.

Resten av dagen bearbeider jeg de siste dagenes hendelser på tegnerommet. Fristelsen blir for stor; Jeg må bare ha et stykke kake til tekoppen  - jeg trøstespiser, rett og slett! Etterpå strikker jeg leggvarmere og tenker på de andre personene i pasjonsdramaet:

Nikodemus og Josef angra nok på at de ikke kom ut av skapet tidligere.

Kaifas var tilfreds med at Jesus var i grav, med vakter på plass. Høytiden kunne feires i ro og fred. Disiplene fikk de ta etterhvert...

Pilatus fikk ikke fred for det valget han hadde tatt. Spesielt ikke av sin kone!

Folk flest feiret høytiden - og Jesu venner søkte stadig sammen i skjul.

Kvinnene snakket om å gå til grava for å gi Jesus en skikkelig begravelse.

Mennene mente at det ikke var verdt risikoen.

Marta sto på kjøkkenet og laget god mat - for spise måtte de jo uansett.

Matteus undret seg på om det ville bli noen ledig stilling i tollvesenet for ham etterhvert.

Og alle var bedrøvet og sjokkerte over Judas.

Påskeaften - gravdagen - hvetekorndagen...

Natt ved bålet

                   

                     Jeg sitter i skyggene utenfor bålets skinn sammen med Maria. De avhører ham nå. 

Maria er fortvilet. Hun anklager seg selv. 

I tankene går hun tilbake til den natta Jesus ble født: - Og alt vi kunne gi ham, var ei krybbe. 

Hun minnes gjeterne som kom og fortalte om engler. Det de sa om ham, har hun aldri glemt. Hun forteller meg om Gabriel, engelen - det har hun ikke sagt til så mange!

Så var det gamle Simeon i templet, det han sa, om barnet og sverdet. Er det slik det kjennes?

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om mennene østfra, om gavene deres, hvordan de fikk god bruk for gullet. Og hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse...

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef! 

Hun forteller om hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne. Han ble en god mann og far. Men nå sa Gud igjen i drømme at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, pakka det nødvendigste. 

Yahve sørget for dem i Egypt, til Josef en dag kom og sa at kongen var død. - Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, og vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna-.

Men hva skal det bli av ham nå? Har hun gjort noe galt? Blir dette hans siste natt?

Maria gråter. Han var alltid så sta, som den gangen i templet for lenge siden, da de trodde de hadde mistet ham. Og han var bare 12 år.

Jeg prøver å trøste henne mens vi sitter gjemt i mørket. Jeg minner henne på om at hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, og tro, og tjeneste!

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun kunne ha blitt steinet for ekteskapsbrudd?

Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om skandalen  med den vinen - den gangen i Kana? Det var jo bryllup og alt mulig...

Hun trodde på ham og oppmuntret ham, før noen andre. Og hun har fulgt ham og tjent ham - helt hit inn i skyggene, dit lyset fra bålet ikke når, 

Jeg kjenner på Marias sorg og smerte, og takker for det forbildet i lydighet, tro og tillit, som hun er. 

Slik trøster vi hverandre, mens vi venter på daggryet-.

Amaryllis i august?

Jeg fikk den til jul for et par år siden. Den kom ikke med nye blomster etter avblomstring. Så for noen måneder siden klippet jeg vekk bladene og satte den i bokhylla på soverommet, helt nede ved golvet - på vent inntil videre. Jeg trodde den var ferdig.

Men - da jeg skulle gjøre rent der midt i juli. se, da hadde det kommet et 5 cm langt grønt skudd! Og da jeg kom heim fra ferien, hadde stengelen vokst seg så lang som den kunne inne i hylla, og den hadde blomsterknopper. Da fikk den komme ut i lyset, og blomstre i august! En overraskelse!

Jeg har en anelse om at det er Gud som hvisker meg noe i øret her: Om at noe livgivende er på gang når jeg settes til side, når jeg trekker meg tilbake i stillheten på retreat, eller når jeg ber uten mange ord eller opplevelser.
Han lar det vokse fram noe som siden vil blomstre, overraskende, til glede for meg og for andre, og ikke minst for ham selv!

Knekt bjørk

stormen tok ho

då den store bjørka vart felt

ho klamra seg fast til stubben

våga ikkje å tru

på si eiga rot

våga ikkje å sleppe taket

og gje seg over til vinden

Enn om fridagene ble en retreat?

Hva betyr påske, Kristi Himmelfart og pinse for deg? 

Etterlengtede fridager? 

Avkopling og kvile? 

Turer? 

Vårpuss og hagearbeid? 

Kanskje gudstjenester, i byen og på fjellet, eller stemningsfulle konserter? 

Påskeferien kan også bety fordypning i Jesusfortellingene, og nærhet til Jesus Kristus, som er midt iblant oss nå i starten av året 2018, «still going strong»! 

Kristi Himmelfartshelga kan bety fokusering på at Jesus er her, i bygder og byer og hjem, midt iblant oss, som vi sier. Han ble menneske som oss, men har ingen menneskelige begrensninger lenger. 

Pinsehøytiden fører dette videre og forteller om Den Hellige Ånds komme til disiplene, og til oss, og alt det som førte til kirkens fødselsdag.

Men midt i en travel familie, eller i feriemodus med venner eller barnebarn, er det ikke lett å få stoppet opp og tenkt skikkelig etter. Eller kjent godt etter!

Er det ikke slik at vi av og til trenger å trekke oss tilbake for å gjenoppdage høytidenes kristne innhold og gjenopprette relasjonen til Gud, til Jesus Kristus? 

Derfor arrangerer vi retreat nettopp i høytidene. På en retreat er det ingen lange prekener eller bibelstudier. En får hjelp til å sette seg ned i stillhet og leve seg inn i, eller reflektere over, en bibeltekst som omhandler Jesus Kristus. Edin Løvås beskriver det slik i heftet "Stillhetens Hus":

«Retreatgjesten sitter alene på sitt rom, i Stillhetens Hus. Har han vinduet åpent, kan han kanskje høre et svakt sus av en foss og kanskje en sauebjelle. Men han lytter innover og oppdager at det ber inne i ham. Og han forblir bare stille og lar Ånden be «med sukk som ikke kan uttrykkes i ord». Slik avdekkes den livgivende kilde inne i oss, når vi øver tausheten og stillheten i et miljø hvor Jesus er sentrum.»

Ingen venter at man skal komme på påskeretreat hvert år – hverdagen krever sitt – men en gang innimellom kan kanskje retreaten, du selv og Jesus-relasjonen få førsteprioritet i høytiden også? 

Hverdagslivet er vel verdt en retreat!

adventstid

den daglige ordløse bønna
er blyet i kjølen
som hindrer bølger og vind i å få tak
rystes, men ikke gå rundt