onsdag, mai 06, 2015

Kristi Himmelfart









eg fekk vera med i ringen, eg og                                 
                                        og eg merka ikkje at knea                        
                                        vart stive av å knele så lenge                     
                                        ikkje før Han var vekk                           
                                        og dei skunda seg attende til byen                                        

                                        då kunne eg mest ikkje                          
                                        følge med                                      

                                         men eg og kjende gleda                        
                                         sprenge i brystet

                                         eg såg ikkje at Han for                         
                                         eg hadde nett lete att auga                       
                                         for å tørke vekk ei tåre                                                 
                                         då steig bruset ikring meg                       
                                         bølga som bar Han av stad                       
                                         eg sansa meg ikkje                              
                                         før Han var vekk                              
                                              
                                               
                                         sidan
                                         gjekk me til templet                            
                                         kvar dag                                       
                                         dei såg på oss
                                         desse som ikkje visste:                             
                                         at Han som me kjende og elska                  
                                         no er Konge og Gud                            
                                         at Han som me skildest frå
                                         ein gong kjem att

                                         no kan eg og snart
                                         bøna Han lærde oss
                                         og det Han sa

                                         Maria mora vert ikkje trøytt
                                         av å fortelje
                                         medan unge Maria
                                         drøymer seg vekk
                                         rett som det er

                                         det har gått lang tid no
                                         men gleda har ikkje slokna

                                         og eg undrast - kjem ikkje det Han lova oss snart no?

                                         det hender eg går dit
                                         for å sjå
                                          men sletta er tom
                                          ikkje noko teikn å sjå på himmelen

                                          berre ein eim av lovsong ligg att
                                          berre ein svak eim 

                                          for no har songen
                                          lagt seg som ei kappe
                                          kring jorda
                                          ligg som ei kongskappe og ventar
                                          Kongen som kjem

                                           når eg løfter hendene
                                           let att auga 
                                           er det dette eg ser












mandag, mai 04, 2015

Motstrøms - drypp fra Taize



"It is because we have been hollowed out, our self-center has been taken out, that we can begin to enter into what God is giving. 
I have become selfless..."

( fra Fr. Jean-Marie`s bibelimtroduksjoner)

Men fylt av lys...

onsdag, april 08, 2015

Påskeglede



Oppstandelsesgleden kom stille, 
slik blomsterknoppen på bordet mitt åpnet seg sakte, sakte.
Det var fordi den kom
etter netter med sorg og svik.
Trøstende, mildt,
åpnet den seg og fylte  mine innerste rom 
med fred og lys.

fredag, april 03, 2015

Langfredagsnatt


Jeg ser på nytt den lange vegen til Jerusalem, nattlandskapet  og bålet på gårdsplassen.

Da holder jeg med ett Kristus-barnet i armene igjen, og hører Simeons ord om sverdet.

Jesu første natt på  jord, og sannsynligvis hans siste, begge rundt et bål. 
Men her er ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort.

Alt kjennes så ubegripelig leit. 

Jeg gråter fordi Guds-barnet fikk så kort et liv, og for at alt ser ut til å ende nå, 
Så forgjeves,  til tross for alt det gode han gjorde!

Jeg gråter fordi Guds-barnet, som kom til ensomhet og opptatte rom, nå føres bort enda mer ensom. 
Hans eneste venn ved bålet har nettopp benektet overfor alle at han er det...

Blikkene deres møtes. Den ene går bort og gråter, sårt. Det siste han gjorde for sin venn, var å gjøre dennes ensomhet enda dypere. Dyp som hans egen smerte. Kan det noengang gjøres om igjen?

Jeg gråter for ham.
Og for Jesus som blir så uendelig ensom, forlatt og sveket der han føres bort for å møte sin skjebne. 

Jeg gråter for dette dyp av tomhet - som var det siste Peter så av ham.

Og jeg tenker at min sorg i bønna på en måte avspeiler Marias - hun som holder seg i skyggene, men kjenner begge netter så godt....  

fredag, mars 27, 2015

Dette er meg, gitt for deg!



Vi går den lange vegen tilbake til Jerusalem, gjennom byporten, der du hadde dratt inn i triumf. Mengden hadde kommet løpende ut for å møte deg.Men ingen av de ledende jublet.
Vi i følget ditt hadde også latt oss lure.
  - For en velkomst! Nå vil Jesus få den makten og æren han fortjener - vår befrier og konge!

Istedet føres du bundet tilbake til byen, på nattetid. 
Jeg tenker meg at det er en hurtig marsj. De er oppildnet etter å ha fanget deg, de vil fort hjem, og de høye herrer venter.
Du blir slept med, overtrøtt etter avskjeder og ei våkenatt i intens bønn.

Det begynte med påskemåltidet, selv om det bare var du som visste det. Med sorg og vemod hadde du latt blikket gli rundt bordet - husket ditt første møte med hver enkelt av dem. Ingen av skjønte alvoret. For en ensomhet du må ha kjent allerede da!

Og så smerten over Judas - sveket av en venn og fortrolig, en utvalgt!
Angst og uro mens du brøt brødet, spiste, sendte det rundt. 

Jeg så meg selv være med og servere. Jeg skjenket deg vinen. - Jeg var med på å fylle den kalken du skulle drikke.

Så gikk dere ut i natten. Jeg så smerten da du forberedte disiplene på at de skulle svikte deg ganske snart. Og gleden som sprang fram da de forsikret deg om det motsatte, spesielt Peter!

Du trengte å ha de nærmeste rundt deg den natten. Så skuffet du var da de sovnet! De måtte jo ha hørt ropet ditt om hjelp...

Før så jeg på dette som svakhet hos Gudesønnen. Men jeg har fått se det som mennesket Jesus sin naturlige angst for døden, smerten, torturen og det ukjente. Det var tøfft å være Guds lam som bar verdens synd! Det var kamp.

Og det var ikke rart at de var søvnige, etter det måltidet, og all sinnsbevegelsen!

Jeg prøvde å være hos deg i hagen, holdt meg lang unna de tre for ikke å bli smittet av søvn. 

Jeg er så nær at jeg kan ta på ham, og holde ham, og gjør det. Han ser på meg , og takker for at jeg trøster ham. Jeg bruker ikke ord. For hva skal jeg si?

Han gjorde det. Han valgte å følge sin fars vilje fordi han elsket meg.Men jeg ser hvor smertefullt det er for ham. Jeg kjenner igjen ensomheten og ser blod-svetten gjennomtrenge klær og hår, den renne nedover ansikt og hender. - "This is me - given for you!"

Jeg ser ansiktet hans, speilbildet i kalken, som han holder med den ene hånda, brødet i den andre - et ansikt blodig av svette.
- Dette er meg, gitt for deg.

Og derfor er vi på veg inn i Jerusalem, ennå en gang. Også tjeneren med sitt nye øre, og Judas som kysset ham. Mens Peter sniker seg etter i skyggene, sammen med meg.

onsdag, mars 11, 2015

Mot påske


Det er tid for bønn.

Jeg ser meg selv i mengden på tempelplassen - som jeg ville ha vært på Jesu tid: Ei fattig kvinne med krykker ved siden av seg. Hun sitter  og tigger. Føttene hennes er ikke noe vakkert syn. Hun  ble født med klumpfot. 

Jeg har sittet og hørt på denne profeten i flere dager. Jeg sluker hvert ord, og han møter blikket mitt. Ser han lengselen der, den jeg ikke våger å sette ord på?

Så kommer han plutselig ned til meg. - Vil du gjerne kunne gå som oss andre? - Ja - hvisker jeg og ser ned. - Hva heter du, spør han.
 - Anna, det betyr nåde! Slik  nevner han navnet mitt, tar føttene mine i hendene sine, og stryker dem mildt, men sterkt. Han slipper dem - og de er rettet ut! De ser nye og rene ut!

Jeg reiser meg opp. Jeg kan stå og gå som andre. Men jeg er ute av stand til å uttrykke gleden i ord! 

- Mester, hva kan jeg gjøre for deg, hvisker jeg gjennom tårer.
En skygge av sorg streifer ansiktet hans.

- Hvor bor du, spør han, har du noen som tar seg av deg?
Jeg forteller ham at foreldrene mine er døde, og at andre slektninger skammer seg over meg. Jeg bor stort sett her...

Han legger armen vennlig om skuldrene mine og nikker mot en gruppe kvinner. De ser snille ut, og er fattigslig, men rent og pent, kledd. 
- Ser du de kvinnene der borte? Det er min mor Maria, og andre kvinner som følger med oss. De vil ta seg av deg. 

Noen av dem har allerede lagt merke til meg, og kommer mot oss. - Jeg er Maria, sier en den eldste vennlig. - Kom, så skal du få vasket deg og få rene klær! 

De tar meg med til en av Marias kjente. Snart er jeg en av dem!

Når vi kommer tilbake, snakker mennene om meg. - Mester, sier en fariseer. Du burde vite at denne kvinnens forfedre sannsynligvis har syndet stort. Og en slik vil du hjelpe? Og det på den hellige sabbaten? 

Nei, sier han sterkt. Hverken hun eller foreldrene hennes er store syndere. Dette har skjedd for at Far skulle få ære på jorden, og for at dere skulle forstå hvem jeg er. 
De blir røde av sinne. 
- Alle synder hun måtte ha begått, er tilgitt, og hun har blitt fri fra sin medfødte funksjonshemning. Jeg har kommet for å sette mennesker fri, ikke for å binde dem, som dere gjør.

Jeg synes det er rart å være samtaleemne, men jeg er dypt takknemlig!

Om kvelden blir jeg med de andre til Betania. Jeg går hele vegen. Og det går bra!
Neste dag arbeider jeg i huset sammen med Marta og Maria. De har mye  gjøre nå som det bor så mange hos dem. Jeg har tusen spørsmål om Jesus, og de forteller i munnen på hverandre.   

Dagene går fort. Det er spenninger i luften, mye jeg ikke forstår... men en ting vet jeg: 
Han rørte ved meg. Han ga meg et nytt liv. Det var vegen inn i fellesskapet. 

Det er snart påske i Jerusalem.
 Et sted står en eselfole og venter.   

tirsdag, februar 24, 2015

Fastetid


Vi satt lenge på gressbakken ved Jordan og hvilte, lot bare alt som hadde skjedd, synke ned i oss.

Duen lettet omsider og fløy inn i det golde landskapet, Han fulgte etter, alene.
Han var ved godt mot - fylt av sin fars anerkjennelse og kjærlighet.

Han går, setter seg ned - ber sine bønner, siterer skriftene for seg selv når ensomheten  føles  tung.
Han betrakter stjernene om natta, og steinene om dagen. Når han blir  trøtt, tuller han seg inn i kappen og sover.

Etterhvert blir han svakere. Han må sette seg ned oftere, legge seg ned - han svekkes.

Så en dag mens han ligger der, faller en skygge over ham. Noen hjelper ham opp.
- Men, er ikke du Guds sønn? Da kan du vel gjøre disse steinene om til brød?

Han ser og kjenner fristelsen. Innimellom har han sett for seg, drømt om, og kjent duften av Marias nystekte brød! Og tørstet etter det kjølige, gode vannet i brønnen hjemme i Nasaret.

Han sier det som kommer til ham, og vet at han har valgt sin fars svar: - Mennesket lever ikke bare av brød!

Den fremmede drar ham med seg opp på et høydedrag. I et glimt ser han makt og ære, og rikdom!
Men denne fremmede er en løgner. Det er hans far som eier alt dette, og han har allerede gitt det til ham - Jesus. Og å tilbe andre enn Herren Gud er utelukket. Den fremmede må gi opp:
- Du skal ikke tilbe andre enn min Far!

Så med ett står de på tempelmuren.Han ser og hører engleskaren trekke pusten og holde den. Og nå blir han modigere. Han tar sin nyoppdagede identitet helt i bruk:
- Frist meg ikke - for Herren din Gud skal du ikke friste!

Englene puster ut - og den fremmede er borte.


Han finner seg  igjen ved en liten bekk -  utørst og uthvilt. Nå kunne han ha spist et lass av Marias nybakte brød!


Men det er ingen veg tilbake mer. Han har valgt fattigdom, forakt og ydmykhet.

Du valgte det for meg, hvisker jeg.








onsdag, januar 28, 2015

Blomstring


I snø og vinter går tanker og lengsel tilbake til plommeblomstene i Japan. De kommer i februar/mars, på bar kvist, og trosser snøbyger og kulde. Blomsten er et av de gamle symbolene på brudekimonoen. Bruden trengte utholdenhet og styrke når hun skulle tre inn i sin nye slekt! Det kunne komme mange snøbyger... 

Plommeblomsten dukket opp igjen for ett år siden i mine bønner på Loyola Hall. Treet som står godt plantet ved bekken og blomstrer - det var plommetreet, det med røde blomster!
Det fulgte meg i de 30 retreat -dagene.

- Han bruker noe du kjenner fra før for å få deg i tale, sa veilederen og nikket.

- Du skal få lov til å blomstre, også i moden alder, sa plommetreet. 

Jeg har sett store, blomstrende plommetrær som var over hundre år gamle, og små bonzai-plommetrær som var enda eldre, og jeg ble glad, men også litt skuffet.
Jeg hadde nemlig sett for meg en pensjonsalder, om noen få år, der jeg bare skulle få hvile, endelig! Og så dukker plommetreet opp. 

- Du skal få blomstre for meg hele livet, sier han mildt.
Du er ikke en gammel, grå dame for meg, men et plommetre i rød blomst, som får blad og frukt, og så blomster igjen...jeg bryr meg om deg og har bruk for deg så lenge du er her...

Kanskje er det hvile i å blomstre, fordi det kommer av seg selv, når treet bare strekker ut røttene sine og lar det stå til? 

fredag, januar 09, 2015

Oppbrudd


Han har visst det ganske lenge. Som en krypende visshet har det kommet: Snart må han dra. Han må følge lengselen og finne Johannes.

Han har hørt det når han ber oppe på taket i tidlige morgentimer, før resten av huset våkner.  Det tar tak i ham i seine nattetimer, så han må liste seg opp for ikke å vekke de andre.Mørke og lys sliter og kjemper i ham under stjernene, og han tenker på Abrahams kamper. Han ble kjent med dem i slike nattetimer, når faren løftet ham høyt opp på armen og fortalte..

Noen ganger stopper han  ufrivillig opp ved høvelbenken, og våkner av at Juda og Jakob stirrer på ham.Det var de som først fikk vite det. Juda kan allerede ta over bedriften, sørge for Maria og de andre. Han har lært ham godt opp! - Jeg må dra for å treffe Johannes...

Det er ikke lenge siden de hørte ryktene om Johannes. Hans mor hadde trukket ham til side. Slektningene i Betlehem hadde sendt bud med noen. Vennene snakker. Kvinnene stopper opp i samtalen ved brønnen når han kommer forbi.

Det var da han visste at nå måtte han også dra. Tida var inne For hva? Det så han ikke helt klart ennå. Han hadde lange samtaler med sin himmelske far. Han slukte skriftene i pauser på verkstedet. Der kjente han sin lengsel -sitt kall - igjen.

Han måtte snakke med Hanna. Alle ventet at det skulle bli et par av dem. Han kjente nok blikkene hun sendte ham, og den voksende forståelsen mellom hans mor og foreldrene hennes. Men hans veg var visst en annen...
- Jeg er lei for det om jeg har gitt deg forventninger, Hanna, sa han mykt, og mente det.Det kjentes vemodig også. Han gledet seg alltid over barna som lekte og sprang omkring. Og de svermet om ham.

Med vennene gikk det bedre. En kveld, mens de smakte på den nye vinen under fikentreet, sa han brått: - Jeg har noe å fortelle. -Nå, Joshua, skal du og Hanna endelig gifte dere? De lo og klasket ham på skuldrene.
De lo ikke lenger da han sa at det var Johannes han måtte finne. Men de ønsket ham Guds fred, og lykke til.

Han hadde grudd seg mest for å si det til Maria. - Jeg har nok sett det komme, gutten min, sa hun vemodig, men ømt. De siste ukene hadde hun mange ganger måttet tenke tilbake på alt som hadde hendt i tida rundt sønnens fødsel Hun hadde sett ham stoppe opp under arbeidet, be lenger enn vanlig og sitte med bokrullen helt til dagslyset forsvant.
- Når-? sa hun forsiktig. - Om ei ukes tid. Han tok bestemmelsen der og da.
Morens ansikt viste overraskelse, sorg, og så besluttsomhet.- Du må ha nye klær, Joshua, nye sandaler, og en god vandringsstav. Det er langt til Jerusalem-. De lo sammen ved tanken på hans ungdommelige eventyr der mange år tidligere.

Maria går igang med å ordne klær, sandaler og mat. Han går rundt i Nasaret og tar farvel.

Så kom den siste frokosten, den siste morgenen hjemme.
Så kom den lange vegen alene, pausene, bønnene, helt til han kan se ut over Jordan-dalen. Han ser folket som strømmer til Johannes for å høre, for å bli døpt. Han er framme, og vet at tida er inne.

Besluttsomt finner han sin plass i køen.