Adventsvindu 24: Nå er han her- en julefantasi

 

Om du hadde blitt født hos oss denne julaften, hadde det kanskje vært i en gapahuk i Kilbotnmarka, for likner den ikke litt på en stall? Her har noen stablet opp ved, og her kunne dere finne ly for været, på den lange vandringen gjennom skogen.

Det skulle være nesten fullmåne denne natta. Vi skulle grynne opp bakkene gjennom skavler av nysnø, og finne fram for å tenne bål, som du og Maria og Josef kunne varme dere ved. Så ville vi koke opp vann, og sette på kaffen. For vi skulle ha med grovbrødskiver og kake i ryggsekken. 

Og det skulle være dyr der, for her bor elg og hare, og kanskje en rev eller to? Eller en rein som hadde  forvillet seg hit? Den ville være god for Maria å lene seg mot og bli varm...

Så skulle englene ha glitret og sunget over Tjeldsund, til en rungende koral av nordlys, og månen over Blåfjell skulle stråle, rund av glede, mens stjernene danset beskjedent i bakgrunnen.

Så samler de seg, på snøscooter og traktor, og på ski, og til fots - for alle vil se dette underlige, som nå har skjedd der oppe i Gapahuken.  Og alle snakker i munnen på hverandre om alt de har sett og hørt denne dagen, om polare lavtrykk og perlemorskyer og englekonsert mellom øyer og fjell. 

Så stemmer kirkeklokkene i - fra byen og bygdene og øyene omkring: 

-Gloria in Excelsis Deo! Ære være Gud!

Og vi svarer: Fred på jorden! 

For også denne julen er det født oss en Frelser, og han som er, har på nytt tatt bolig i våre landskap.

 

Adventsvindu 23: Keiserens fødselsdag

 

Vi lukker snart alle adventsvinduene, og det er på tide å slutte ringen. 

Jeg begynte med min første jul i Japan, for 40 år siden. Siden ble det mange. Her om dagen fikk jeg melding og takk for julekort fra menigheten Yokkaichi, der bildet er tatt. De hadde hatt sin julefeiring søndag 19.desember. To som nylig har begynt å komme til kirke, var med! Slikt er fremdeles gledelige nyheter for meg. 

For en del år siden fikk Japan en ny, rød dag på kalenderen, nemlig 23.desember! Det var den nye keiserens fødselsdag. Dette ga jo kirkene noen nye muligheter - en hel dag å feire jul på i tillegg til søndagen! 

Jeg kan huske at vi brukte dagen til julefeiring for tenåringene i kirka f.eks. Det var populært å komme hjem til misjonæren, til fellesskap, god mat, sanger, leker osv. En annen gang ville jeg være mer idealistisk, og vi besøkte et barnehjem, der vi laget julepynt sammen med barna som bodde der. Gjett om det var populært! 

Så 23.desember var en gave til kirkene også. Og det ga et nytt perspektiv til julefeiringa: Himmelkongen ble ikke født i et keiserlig palass, men i ei krybbe blant fattigfolk og gjetere, sauer og esler. Og vi trenger ikke vente på audiens for å nærme oss ham. Her er det ingen begrensning og registrering, heller...og vi kan legge munnbindet vekk for å møte ham ansikt til ansikt, som nærkontakt! 

Adventsvindu 22: Julekvelds-stillhet

 

Vi nærmer oss julaften, eller omvendt! Jeg leser "Vandring mot lyset" av Peter Halldorf, et stykke for hver dag. Nå handlet det om "Å bli stillhet ". 

Når jeg tenker tilbake på barndommens julekvelder, er det stillheten jeg husker. Juleevangeliet var lest, julesangene sunget, pakkene pakket opp, og vi hadde spist noe godt. I stua brant lysene,

Men jeg husker best stillheten. Det var som om tida stoppet opp og evigheten brant med klar flamme i rommet. En kveld bortenfor tid og rom. 

Jeg kjente det best når jeg hadde gått ned på rommet mitt. Det føltes godt å være i denne stillheten. Jeg ville liksom ikke gi slipp på den. Den var så fylt av nærvær og glede. 

Dette var min første opplevelse av den indre stillheten,  der Gud er, også uten ord.

Nå kan jeg sette ord på det - .

Adventsvindu 21: Vintersolverv

 

Da jeg ryddet papirer fra loftet, fant jeg dette linoleumstrykket. Det er et bilde som min far laget for mange år siden, og det er nok julenummeret til menighetsbladet, eller Mellom Santalvenner, som har brukt det.  Men nå fant jeg et originaltrykk, ganske mettet av symbolikk.:

Barnet i krybba er Jesus Kristus, verdens lys. Da snudde sola, og verdens natt går mot dag...

Adventsvindu 20: Hverdagsgleder i advent

 

Siden i går ettermiddag har månen tatt opp konkurransen mot det kunstige lyset- gatelykter og annen utebelysning. Jeg oppdaget det på middagsvandringen langs vår lokale gang-og sykkelveg. På heimturen dukket den plutselig opp over åskanten og smilte stort.

Månesmilet er ett av Guds smil til meg i dag. Og det kommer til å vare noen dager.  Så forsvinner det litt etter litt. Men det kommer alltid tilbake. Han er nærvær og fravær, men han er. Det gir glede å fundere over dette! 

Andre gleder? Jeg ble bevisst på noe nytt: Gangvegen er en hilseveg! Man hilser ofte på dem man møter, både i grålysning og skumring, og i måneskinn og sol. Akkurat som i fjellet. Jeg kjenner ikke alle som vandrer her. Noen kjenner meg igjen. Det har vært kortere og lengre samtaler, både når jeg går, og når jeg måker snø. 

Hverdagsgleder som også er Guds smil til meg!

Adventsvindu 19: Gledens adventssøndag

  " No tenner vi det fjerde lys, og natta vert til dag.

 No ventar vi på Frelsaren for alle folkeslag."  

I dag får vi se det hele fra Josefs vinkel. Jeg har stor sympati for ham. Denne snekkeren er en av de tøffeste, og mest sensitive mennene jeg vet om. Her stepper han inn og tar ansvaret for å ta vare på Guds sårbare verk! 

For det er en ting jeg ikke tillegger ham, nemlig det å være Jesu biologiske far. Her må vi nok lete andre steder, som i søndagens tékst. (Matteus 1,18-25) 

Noen er skeptiske til undere. Men er det ikke også et under at vi går rundt og puster og lever?

Jeg føler med Josef. Gud knuste noen av framtidsdrømmene til en ung mann med aner fra Betlehem. Men han ga ham noen nye istedet. Og Josef ikke bare tydet dem, han handlet på dem.

Hvilke av mine drømmer inviterer du meg til å handle på? 

Adventsvindu 18: Kyrie

 

Jeg avslutter bots-uka med mitt eget dikt "medmenneske". Det ble skrevet for mange år siden, og er på sett og vis mitt spesielle "kyrie eleison" -Herre, forbarm deg. Medmenneskelige relasjoner er ikke alltid like lette.  Mye kan gå i stykker og i stå, men jeg har det håp og den tro at vi har en som går og plukker opp glass-skårene, for å lage noe vakkert av dem. Og han blør med:

MEDMENNESKE

me trampa i storsko

over dei frosne

markene til kvarandre

me trampa hol

isbitar og glasbrot

sjå

ein stiltrar seg berrføtt

mellom spora

plukkar skåra

Han blør

vil me nokon gong 

trø varsamt

berrføtt

innover mot kvarandre?

miskunna deg over oss

Jesus

du som let signing

veksa or sår!

Adventsvindu 17: Ung nåde over ei gamal jord

 

Dette bildet tok jeg for noen dager siden. Nå er dessverre en del av snøen borte. Men snødekte marker i Kilbotn får  illustrere det diktet jeg vil dele i dag. 

Det er kanskje litt tidlig for nyttårsdikt, men vi er jo faktisk akkurat kommet inn i kirkens nye år! Dessuten forteller diktet meg noe om tilgivelse. Om nåde. Det er fra Arnfinn Harams diktsamling "Babylons harpe" (Efrem forlag 2013) Dette er også ei av de diktsamlingene jeg har tilgjengelig, og ofte tar fram! Noen har kalt dem mørke dikt. Jeg vil heller kalle dem ærlige dikt, som inneholder både lengsel og tillit, og altså en visshet om ny nåde...Og så er de på nynorsk!

NYTTÅR

Eit nytt år

la seg over det gamle

eitt lett lag av nysnø

ein duk av ljos

over berrfrost og skare

over alt livs

sprokne hud

det dreiv forbi

i ein augneblink av sanning

det berre kviskra over markene

sveva gjennom skogholta

la seg til ro

som ei uventa von

som ung nåde

over ei gamal jord 

Adventsvindu 16: Et barmhjertig ord

" I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene. " 

I dag handler bibelleseplanen om et ord som kanskje brukes mindre og mindre. Det snakkes mer om skam enn om synd.

For mange år siden var jeg på ei samling for hjemvendte misjpnærer, i regi av NMS. Jeg kan ennå huske det en av bibeltimeholderne sa:

"Synd er et barmhjertig ord, for det vet vi hva vi skal gjøre med." Den satt!

Underforstått: Vi kan be om tilgivelse, både fra Gud og mennesker. Og få det. For Jesu skyld.

Det er botens evangelium. 

Adventsvindu 15: Midt i den kalde vinter, i mørke.....

 I dag er desembermorgenen ekstra mørk. Det  blåser, regner og sludder ute. Julerosa måtte få komme inn en tur og lyse opp litt.  Jeg kjøpte tre av dem igår,  og det ble til at jeg beholdt den siste. Den har stått på verandaen i natt,  midt i blåsten, full av knopper. Forventning! 

Julerosa, som lyser opp i vintermørket, minner meg om salmen: Det hev ei rose sprunge. I går kveld hadde kammerkoret siste øvelse før den nye kor-pausen. Godt å få synge både denne, Nord-norsk julesalme,  og, mot alle odds, Deilig er jorden!

Hjertene på bildet er laget av kimonosilke, eller silke til obi, for de innvidde. Jeg fant det ferdigklipte stoffet i sakene mine på loftet. Hadde helt glemt dem! Nå er de bundet sammen,  to og to, og skal minne meg og andre om Guds kjærlighet, og fellesskapet,  også midt i den kalde vinter, ved mørke midnattstid.

Adventsvindu 14: Hva inviterer du meg til nå?

 

I mars i fjor satt jeg ved kjøkkenbordet mitt på Nord-Sandom og så ut i stillheten. Prøvde å ta inn nyhetene om pandemi, nedstegning og permitteringer. Der i stillheten kom det spørsmålet jeg har lært å stille de siste årene, og som dukker opp rett som det er: Hva inviterer du meg til nå, Gud? Midt i denne situasjonen, hva inviterer du oss til?

Jeg sitter med det samme spørsmålet i dag. Det er et åpent spørsmål. Det er ikke sikkert jeg kan lytte meg fram til noe svar, men spørsmålet skaper et fellesskap. 

For jeg åpner meg for han som er,  og som ser på meg med et mildt blikk. 

Det blikket svarer ofte: Tillit....

Adventsvindu 13: Lucia-minner

 

Mitt første møte med Lucia-tradisjonen skjedde for 40 år siden, samme året som jeg kom til Japan. Det er kanskje derfor jeg husker det så godt? Jeg ble vekket av sang utenfor døra, og der sto svenske misjonærkolleger, datteren deres kledd som Lucia, og sønnen som stjernegutt! De hadde med seg lussekatter og kaffe, så vidt jeg husker. En norsk misjonærkollega og jeg bodde i hver vår etasje i samme blokk, og vi fikk begge besøk den morgenen. Det var veldig overraskende, og omsorgen varmet! Spesielt fordi jeg ikke kjente denne familien så godt, og likevel husket de på meg. Det ga virkelig lys og oppmuntring den første jul i et fremmed land!

Så da jeg kom til Sandom, og var klar for nye advents-tradisjoner, ville jeg prøve meg på lussekatter.  Men også der kom nabofamilien meg i forkjøpet, med overraskende Lucia-besøk på kjøkkenet! Seinere har jeg laget lussekatter selv, og resultatet ble ikke så verst! ( Se bildet.) Og ettersom noen andre har tatt bildet, delte jeg dem også med noen.

Så Lucia-feiringen minner meg om å bli inkludert, i et lyst og varmt familie-fellesskap, der det også er barn med. Takk til alle familier som åpner dørene, både til sitt eget hjem. og andres! Enslige  ønsker ikke bare å være sammen med likesinnede...

Adventsvindu 12: Botens adventssøndag

 

I bibelleseplanen min står det: Botens adventssøndag. Bot er et lett ord som er vanskelig. Vi bruker knapt ordet til daglig. Kanskje mest verbet å bøte på? Jeg tenker også på det å lappe tøy...

Ignatius forklarer det å gjøre bot, slik: "Den indre (boten) innebærer å sørge over sine synder med et fast forsett om aldri mer å begå disse..."

For mange kristne er adventstida også ei fastetid. Det minner også den lilla fargen i advent oss om. Bot kommer før gleden. De to henger sammen!

God tredje søndag i advent!

Ignatius sitatet er fra boka Åndelige Øvelser. 

Adventsvindu 11: Forventning til postkassen

 

Førjulstid i Japan betød stadige overraskelser i postkassen: Kort og brev fra misjonsvenner, LMFere, familie og venner. LMF står for Lærernes Misjonsforbund, og disse damene kunne skrive brev! ( Da var det bare lærerinner som fikk lov til å være med der.) Fra midten av 1990-tallet hadde jeg den ære å få være en av utsendingene deres. Dvs at en stor del av lønna kom fra dem, at jeg fikk være med på sommermøtene deres, og sto på bønnelista. Til gjengjeld skrev jeg til bladet deres, Misjonshilsen, og fortalte om arbeidet i Japan på møtene. Noen av lederne kunne også møte opp på flyplassen ved utreise og ankomst til Oslo. Og da jeg avbrøt perioden og kom heim pga min mors sykdom jula 1998, var de på pletten, og tok seg av meg det døgnet jeg måtte vente i Oslo. Det var ikke lett å få plass på fly nordover like opp i jula!

Vel, det var brevene! LMF-brevene kom først av alle, og en gruppe fortsatte å sende julebrev også etter at jeg sluttet i NMS og begynte på Sandom. 

Og i år har det vært min tur til å skrive til dagens LMF-utsendinger! Noen sa at det var jo bare å få tak i e-post-adressene, men her gjelder ikke det! Nå er det både kvinner og menn som får hilsener, og jeg følte meg ikke lite kry da jeg troppet opp på postkontoret med tre bunker: Norge, Europa og Verden. Postfunksjonæren fortrakk ikke en mine. 

Det gjør de heller ikke når jeg kommer med mine julebrev til japanske venner, der det ofte bare er JAPAN som står skrevet med "vanlige bokstaver".  Jeg har holdt fast ved at jeg må skrive tegn, inni, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere..."Jeg vil se dine egne tegn!" skrev ei venninne etter at jeg hadde brukt pc. Det går mye lettere, og er sikkert lettere å lese, også. Så kanskje det egentlig bare er stoltheten som holder igjen? Det er ergerlig å måtte gi opp noe som jeg egentlig var ganske flink til, ja, til å være utlending,da...

Adventsvindu 10: Å stoppe opp i forventning

 Denne "snublesteinen" ligger utenfor Bakeriet i Lom. Der hadde jeg min scones og en chai latte til formiddagsmat når jeg hadde ærender i landsbyen. På vei ut og inn stoppet jeg og så ned et øyeblikk, før jeg gikk videre, oppmuntret av det som står der: 

"Kornet mognar i stille kveldar om dei er borte som såmenn var." (Tor Jonsson - Etter midnatt.)

Det var under Tor Jonsson-jubileet for noen år siden at jeg skikkelig oppdaget ham. Lomsklangen sang "Kven skal eg takke" og "Juni-song til jorda" på nykomponerte melodier, gikk samlet fra Tor Jonssons plass foran kommunehuset, var innom alle snublesteinene, og var med på omvisning og foredrag i huset der han hadde vokst opp. 

Det var da jeg kjøpte hans "Dikt i samling", og den ligger fremdeles laglig til når jeg er i det lunet. 

Her er et advents- dikt(?) fra samlingen, et rebelsk et, som også er aktuelt i dag!

BØN MED KNYTTE HENDER

I denne natta skal verda føde

si framtid eller sitt fall.

Born skal fylle eit rom etter døde

og bu i ein stall.

Det vaker menn i stille grender.

Fødestunda er nær-

Menneske vaker med knytte hender

og blanke sverd.

Avgjerdstimen er inne.

I adventseinsemd står menn og bed

kringom ei fødande kvinne:

Fred - 

La kvinna føde ein son som kan trø

fattigdomsormen under sin hæl, 

ein som kan dela det daglege brød

og frelse vår fattige sjel!

Adventsvindu 9: Mørketidslys og forventning

 

 Det har blitt sagt at jobben vår, og her betyr "vi" oss som er pensjonister, er å holde oss i form, så dagen etter hjemkomsten er jeg i gang. Det er klar himmel og kalde minusgrader, så jeg kan nyte mørketidslyset i fulle drag. 

Mørketidslyset er et fenomen som ikke er lett å forklare for den som ikke har opplevd det. Himmelens eget adventslys er det, mettet av forventning om jul, og om at sola skal snu en gang. Men nå skal det bare nytes. 

Himmelranden er perlemorfarget i nord, men blekere og lysere der den setter fjellene i sør i relieff. Lyset kommer langsomt  i formiddagstimene. Men når klokka har rundet 12.00, blir det raskt "skjømt", som vi sier. Derfor er det best å komme seg ut tidlig. 

Formiddagslyset er den beste medisin mot mørketidsdepresjon! 

Jeg går hjemover mot mørketidslyset i nord, perlemorsranden, i en slags lykkelig ekstase. 

Det er bare så utrolig vakkert, med himmel, fjell og hav. Perlemorslyset berører mine egne perlemorstrender, der han som er, alltid tenner opp bål og innbyr til måltid, og jeg svarer med glede.

Det er lys i mørketid, også når jeg går mot mørkere tider.

Adventsvindu 8: Perlemorstrand, Leviatan og Serafen

Dette er bøker jeg leste for omtrent 40 år siden, flere ganger. De har både røde og gule understrekninger. Den siste fikk jeg i julegave ei av de første julene i Japan, bladene er gule av varme og fuktige somre. Jeg tenker at Alfred Hauge var en av våre store, og fortjener å bli tatt fram igjen! Bøkene om Bodvar Staup, som gjennomlever 1900-tallet på godt og vondt, har fulgt meg i 40 år. Jeg husker episoder og sitater, har sitert dem når det har passet slik. For eksempel dette om sommerfuglen som er kodet for sommeren. Eller Bodvar som på slutten av livet roper ut: "Eg har eit fedreland i mitt hjerte, eg har eit fedreland i mi sjel!" Dette ble et anker i livet mellom to kulturer.

Og i år leste jeg dem sakte, igjen. Det kan være risikabelt å ta fram noe som har gjort inntrykk i ung alder. Det ble ikke akkurat det samme, men de er fremdeles med meg.

Perlemorstrand-om barndom og ungdom, fra uskyld til skyld. Leviatan-om ondt og godt som kan være to sider av samme sak. Serafen-om alt som skjer med Bodvar fram mot nyttårsdag 2000, og inn mot det evige. Bøkene inneholder tilbakeblikk på tidligere tider med pest, og handlingen foregår på flere plan. 

Anbefales for sakte lesning! 

Adventsvindu 7: Poesi og forventning

Det er tidlig, mørk morgen i advent. Knitring i ovnen. Duften av nytrukket kaffe, og to lys. Jeg har vært hos ei venninne i Sunnfjord i flere dager,  og i dag er vi 4 som sitter med kaffekoppen og snakker om lyrikk - før frokost! Det starter med Jakob Sande og "det lyser i stillle grender" og etterhvert er vi innom Tor Jonsson, Olav Aukrust, Hans Børli, med flere, mens samtalen vokser fram. Fantastisk måte å  starte en dag i advent på! 

En av mine favoritter her er helt klart Arnold Eidslott. Jeg har noen utvalgte diktsamlinger som tas fram når jeg er i humør til det, og hans er blant dem. Noen  fortalte at Eidslott hadde sin faste plass fremst i kirken, alltid med papir og blyant klare, om inspirasjonen skulle komme. Og det gjorde den visst ofte! Jeg kaller ham en av våre store diktere, en visjonær og mystiker, som hadde et kall og en Gud - gitt gave. Og var seg det bevisst. 

Jeg tar med et lite dikt om forventning, som fulgte meg på Sandom,  og som gjestene ofte måtte høre deklamert første kveld på retreat:

Coda 

vær stille,

for håpets skyld, vær stille

han som tier bak dørene

vet hva du trenger

vær stille 

for stillhet er din føde

og du skal ikke sulte

Adventsvindu 6: Om å vente - i forventning

 

Forventning - henger den sammen med  ikke å ta det etterlengtede på forskudd? 

Å ikke spise opp jula før den er der, bokstavelig talt, men rett og slett vente med - 

fordi det gir den beste ettersmaken? Julekakedeig smaker ikke like godt som fruktkaka,  den som nå ligger og godgjør seg til julaften! 

Jeg feira jul på retreat 13 juler etter hverandre. På Sandom tok vi dette med forventning helt ut. Gjestene ankom kvelden før lillejulaften, til stuer og rom pyntet med lilla. I skuffen på rommet deres lå det kvite lys, rød brikke og et rødt hjerte, til å pynte med fra julaftens ettermiddag,  hvis de ville. 

Etter julegrøt midt på dagen julaften, ble gjestene høflig bedt om å forlate Bakkehuset. Nå skulle det forvandles til julestuer! Ut med lilla, inn med rødt, grønt og kvitt. Jesusbarnet fram fra salgsbodskuffa og opp i krybba med alle omkring. Julestjerner på plass. 

Etter grøten ble treet båret inn og satt på plass, og pyntet sammen med gjestene like før klokka på tunet skulle ringe jula inn, med julepyntede gjester og husfolk i ring om den lysende Davidsstjerna i kapellet. Den etterlengtet julekvelden, med julesmak og juleevangelium i ord og toner, avsluttet med midnattsbønn i stillheten. 

Slitsomt? Åja, men så meningsfylt å få være med på å  legge til rette, i Forventning til ham som er.

Adventsvindu 5:Forventning

 

2.søndag i advent, forventningens adventssøndag! 

Forventning. Å vente at noen vil være der for deg. Vente at noen vil gjøre noe for deg. Forventning betyr å glede seg. Men det betyr også å åpne seg for å bli såret. For sorg. Skuffelse. Når den forventede går sin vei.

" Gud berre er, han, og han finst ikkje" skriver Jon Fosse, i boka "det andre namnet ". 

Og den som "berre er", kan ikke plutselig forsvinne, tenker jeg.

Han er fravær og nærvær. Han er, som det også står i den hellige boka vår. 

Det er navnet hans.

Derfor er det er ham jeg kan overføre min forventning til. 

Bare ham jeg kan forvente alltid er der for meg. 

Han forsvinner ikke, Han som var, er og være skal. Han kommer! 

For fraværet er også et væren. 

Adventsvindu 4: Når steinen er for stor

  Det hender at veiryddere kommer til steiner de ikke klarer å rikke.  Hva så?

Ei klok dame fortalte meg om maurene. Kommer de ikke over steinen, lager de stier ved siden av. De lar seg ikke hindre om noe legger seg i veien. Det finnes andre måter.

-Bruk ikke kreftene dine på steiner du ikke kan rikke,  sa denne kvinnen. Du trenger dem til andre ting. Finn veien din rundt steinen, og forbi. La den ligge og gå videre!

Hva, eller hvem, trenger du å bare la ligge i dag? Og overlate? 

"Let go, let God!"

Adventsvindu 3: Å rydde vei

 Det er 1.søndag i advent, 2021. Jeg sitter i ei kirke på Vestlandet. Teksten er om Jesus som rir inn i Jerusalem,  og fortsetter med å velte bord på tempelmarkedet. Det er en god preken. 

Da blander Gud seg inn i den: - Du skal rydde vei for Herren,mener han. Jeg skjønner at han sikter til alle mine ryddeprosjekter i loft og kjeller, jeg skal jo snart forhåpentligvis flytte til en mindre leilighet, og omsider fra denne verden, uten å kunne ta noe med meg. Barn og barnebarn som kan rydde har jeg heller ikke. Så jeg rydder for døden,  tenker jeg. 

Men nå er det nesten så det faller stein fra skuldrene  mine, for vil heller holde andakter, skrive blogg og samtale med folk, enn å rydde loft hele dagen! Og jeg trives med stillhet og tid til bønn, og turer i marka med gode venner. 

Men, mener han virkelig at jeg skal få kvile i at han også vil ta seg av mine ryddeprosjekter? Det er i alle fall noe som tyder på at det går an å prioritere på nytt her. Han har veltet noen av mine overlessede bord! En tydelig invitasjon, spør du meg.

-Søk først Guds rike, påstår han, så skal du få alt det andre i tillegg. 

Hørt på maken!

Kan jeg virkelig få lov til det?

Adventsvindu 2: "All in!"

 

Det nærmet seg advent, men motivasjonen til å gå for fullt inn i kirkens juleopplegg, den manglet. Så fikk jeg høytidelig invitasjon til en julefest for utlendinger og engelsktalende japanere i nabobyen. Antrekk: Nasjonaldrakt. Oppgave: Si litt om juletradisjoner i landet ditt. -Vel, det kunne jo være en morsom avveksling, tenkte jeg,  og takket ja.

Det var festpyntet lokale og god mat, og jeg tilbrakte, typisk nok, mye av tiden til å lytte til en student fra et afrikansk land, en som trengte å dele noen frustrasjoner. Vi ble avbrutt av møteleder, som strålende presenterte kveldens høydepunkt. - Åja, her kommer julenissen, tenkte jeg, men tanken ble avbrutt: - og her kommer gavene, båret inn av en vakker julegudinne. - Julegudinne!!! Jeg var lamslått. 

Plutselig så jeg det: Disse vennlige og gjestfrie menneskene feirer jul uten å ha peiling på hvorfor! For dette het hverken vinter-fest eller vintersolverv, nei, de brukte den kristne betegnelsen for jul: Christmas.

Og jeg, jeg var i Japan for å fortelle hvorfor vi feirer Krist-messe, sammen med Kristi kirke der. 

Det ble motivasjonen for å gå " all in " denne desember-måneden, for snart 40 år siden. Og jeg kan love at drivet kom innenfra og at det var glede i det! I menigheten  planla og gjennomførte vi alle jule-markeringene, i hus-grupper og engelsk-klasser, og kirkens hovedfeiringer for barn og voksne. Ikke minst inviterte vi venner, kjente og ukjente, til å komme!  I jula var det lettere enn ellers, dette var noe en hadde hørt om og var nysgjerrig på. Vi fikk dele Jesus med store og små.

Årene i Japan lærte meg å bli glad i jula på en ny måte - som hele menighets-familiens store feiring. Og jeg savner akkurat dette, for eksempel kirkekaffe på 1.juledag. Det hadde vært fint, tenker jeg!  Vi kunne ha tatt med oss litt av julebaksten og delt hva Jesus har gitt hver enkelt av oss akkurat i denne jula, både av sorg og glede. Jeg gir ideen videre!

Adventsvindu 1: Den første jul i et fremmed land

 I år er det 40 år siden jeg kom til Japan. Jeg glemmer aldri min første jul i et land som var fremmed da. Den hadde tydelige opp-og-ned-turer! 

Jeg bodde i Kobe og gikk på språkskole der. Julaften var jeg invitert til misjonærvenner, med god-norsk-julemat-laget-fra-grunnen-av. En nydelig julekveld! Men av en eller annen grunn tålte ikke magen maten. Kanskje den slet med å tilpasse seg en ny matkultur? 1.juledag våkna jeg og var så syk, så syk. Hadde gledet meg stort til julegudstjeneste på sjømannskirka men senga var eneste alternativ. For første gang siden jeg kom i august, følte jeg meg forferdelig alene og elendig og lengta heim! Men det fikk ikke de heime vite...

Heldigvis var ikke dagen slutt med det. Det skulle være julegudstjeneste oppe i Myodani, menigheten jeg gikk i, om kvelden. Lysmesse med påfølgende bløtkake! Vi norske damene stilte i bunad, for jeg kom meg såpass at jeg dro avgårde,festkledt med kaketine en hverdagskveld på toget. Møyfrid hadde planlagt kake til 35. Det kom dobbelt så mange! For å oppleve ekte, kristen jul. Heimlengsel og magesyke var glemt. Oppturen var et faktum! 

I tillegg skjedde det et lite matunder-alle fikk smake på fødselsdagskaka!