Vindu 23: Piken med svovelstikkene

Jeg møtte to familier. I denne varme stua du ser her, var tre generasjoner kristne samlet til husmøte og konfirmasjonsundervisning om kvelden. De har nok sine sorger og problemer, men de har hverandre, og de deler troen.
Samme morgen besøker jeg familien som har mistet sin voksne, enslige datter. De blir overrasket, for de vet ikke at hun gikk i kirken. Men de viser oss vennlig inn på rommet til datteren. Der er det satt opp et alter med et stort bilde av henne. Ei trist og mørk jente. Der er urna pakket inn i stoff i rødt og gull, og der er blomster, lys, og ting hun var glad i. Det er puter foran til å knele på. Jeg spør om jeg kan be på kristent vis, og folder hendene og ber om tilgivelse for at jeg ikke kunne hjelpe denne jenta, og for familien og overlater henne til Herren. Vi har med hver vår blomst fra kirkens hage, og legger dem der, slik en gjør i kristen begravelse. Jeg har med poser med pepperkakene hun var med og bakte, en cd med julesanger, og en traktat som forteller om ei jente som mista sin bror i jordskjelvet for 11 år sia. Og jeg kan ikke forhindre at de legger alt på alteret.
Vi blir sittende og snakke lenge. De forteller om henne, og vi kan fortelle ting de ikke visste, uten å bryte taushetsplikten. At hun kom i kirke, prata med folk, ga ting til trengende, og kom på bønnemøtet for ei uke sia. De suger det til seg. Da jeg sier at jeg tok et bilde der hun ser så pen og glad ut, lyser faren opp, og sier at det vil han gjerne ha. Han vil komme til kirka og hente det når de har falt litt til ro.
De sier at hun døde av å ha tatt for mye og for mange medisiner. Hun tok ofte for mange medisiner. Spørsmålet om det var en ulykke eller ikke, får stå åpent. I alle fall, hun hadde det vondt. Piken med svovelstikkene - hun så inn av andres glade vinduer, og kunne ikke nå inn til dem.
Begravelsen skjedde i stillhet. Ikke engang naboene vet det. Derfor vil jeg ikke fortelle det på julegudstjenesten. Jeg vil ta hensyn til familiens ønske , og til de nye som kommer. Vi må først og fremst ta oss av dem.
Det var en "ulykke", en tilfeldighet, at jeg fikk vite om det som hadde hendt. Men kanskje var det ikke det likevel?