Vindu 15: Bønnemøte med vidsyn

Bønnemøtet har også flyttet inn på et mindre rom, som er lettere å varme opp. Vi sitter på golvet rundt et lavt bord, med en kopp grønn te hver.
Her forteller fru Hasegawa en sterk historie fra sin forrige menighet, og det er det dette vinduet handler om.
Det var en tenåring som pleide å ringe til kirka midt på natta, og de snakka i timesvis. Etter ei tid fikk hun vite fornavn, og så etternavn, men adressen ville han ikke si.
Så slutta telefonene å komme, men en dag ringte en som presenterte seg som guttens onkel. Familien hadde flytta til en annen by. Gutten var død pga. sykdom, og i hans etterlatte saker hadde de funnet dette telefonnummeret. Men ingen hadde noengang sett ham ringe. Denne gutten var dverg, så han kunne ikke nå opp til telefonen uten videre. Men om natta når alle sov, hadde han fått stablet opp saker og ting slik at han kunne nå opp og ringe. Noe av det han fortalte, var at mora kledde ham i barneklær, og tok ham med i parken som om han skulle være et førskolebarn. Når han sa at han ville på toalettet, måtte han gjøre sitt der og da, uansett om det var rett foran en flokk med unge skolejenter. Det er lett å skjønne hvor dypt dette måtte såre og ydmyke en gutt som var tenåring selv om han var liten som et barn. Det er også lett å bli sjokkert over denne mora, men det er heller ikke sikkert hun visste hva hun gjorde. Opp til vår tid har det, og er det vel ennå, forbundet med skam og forfedrenes straff å få et funksjonshemmet barn, og hun ville skjule ham som best hun kunne, kanskje også for å beskytte ham.
Jeg tenker tilbake på min første tid i Yokkaichi. Ei dame som nettopp hadde begynt å komme til kirke, lurte svært på hvordan ei dame i menigheten hadde fått ei datter som var døv. Kristne var jo ikke syndere?
En annen kvinne hadde sin datter med til kirka, og etterpå spurte jeg prestekona forsiktig om det var slik at denne jenta var psykisk utviklingshemmet. Prestekona så oppriktig på meg og sa i stor respekt: -Hun har en svak kropp. Først lenge etterpå skjønte jeg at dette var en måte å unngå å si det direkte på!
Men det har faktisk forandret seg litt. Det merket jeg da jeg kom tilbake i 2001 etter etpar år i Norge: Funksjonshemmede (selv om jeg ikke liker å bruke denne fellesbetegnelsen!) har blitt mer synlige i samfunnet, f.eks. på offentlige kommunikasjonsmidler.
For ca 15 år siden arrangerte menighetene i fylket en stor adventskonsert på kulturhuset her i byen, med den svenske artisten Lena Maria Klingvall. Vi var flere hundre til stede, og jeg hadde den ære å få være bak scenen for å assistere Lena Maria og være tolk for frisøren, som var en søkende fra den menigheten jeg arbeidet i . Jeg husker at vi løp fram og tilbake for å få med oss litt av konserten fra tilskuerplass også! Siden den gang har Lena Maria vært i Japan mange ganger, også i forbindelse med Paralympics. Jeg tror at både Lena Maria og Paralympics har vært med på å gjøre funksjonshemmede mer synlige.
Så glemmer jeg aldri hjertesukket til ei blind dame, som også var dverg:-Det er bare i kirken jeg blir behandlet som et vanlig menneske!