Og vi går inn i jula med ei dyp og vond sorg. For ei uke sia var vi 4 på bønnemøtet. Du så 3 av oss på bildet. Neste uke var vi bare 3 tilbake.Hun var søkende, og hun hadde det vondt. Smerten er at jeg ikke kunne hjelpe henne, og nå er det for seint.
Hun gikk ut av døra med forventning til å møte Gunnlaug i jula. Så ringte jeg tirsdag for å si at hun bare kunne ringe og avtale møte. Men det var broren som endelig kom i telefonen.
-Nei, hun er ikke tilstede nå. - Har hun mobil? - Nei. - Kan du bare si at jeg har ringt? -Mm. - Kan jeg treffe henne i morgen, da? Da kom endelig sannheten fram: - Du skjønner, hun døde plutselig igår. Fru Hasegawa blir med meg for å uttrykke kirkens kondolanser i dag. Vi kjenner ikke familien. Og søndag må jeg si det til menigheten. Etter julegudstjenesten, før festen og gleden skulle ha begynt. Programmet skal gå. Det kommer nye, og jul er ikke bare moro, det er den dype freden og gleden som bærer oss midt i sorgen og lyser i mørket.
Og jeg, med min skyldfølelse og kvasse smerte, kan ikke gjøre annet enn å overlate henne til deg og be: Herre, forbarm deg! Over henne og hennes familie. Over meg, en stakkars misjonær som ikke kunne hjelpe, som ikke kunne være mer for henne.
Hun var med og bakte ut pepperkakene våre, hun er med på bilder i bloggen, og hun skulle ha feiret sin andre jul i menigheten.
Hvorfor, Herre? Det gjør så vondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar