6.vindu: Det er mørkest like før daggry

Jeg var på det månedtlige økumeniske prestemøtet i byen. Her er ca.20 menigheter. Vi var 5 til stede, blant dem de to utenlandske misjonærene i byen, en prest fra Sør-Korea, og meg selv. Det var i hans kjøkken vi holdt til.
Vi delte våre menigheters juleplaner og personlige ting, og ble bedt for etter tur, og det bes i kor! (Litt uvant for meg, men det har sine fordeler også) En er pinsevenn, to er reformerte i en eller annen form, og koreaneren vet jeg ikke hva er. Vi har et åndelig fellesskap uansett, som betyr mye for meg.
Vi snakka om at det var lettere å invitere til kirke, og lettere å samle folk, før. Høres det kjent ut? Nå må en ha skriftlig tillatelse for å dele ut løpesedler foran togstasjonen. Ingen har carrolling der lenger, heller. Men i Korea er 45% av befolkningen kristne. Det er et kirketårn hvor du snur deg, og i heisen på høyblokka står det oppslag om bibelgruppe. Mine venner snakket om Korea med stjerner i blikket. Tenk hvor mange kristne japanere det ville bli om bare 5 % av folket ble kristne! Tenk hva det ville bety for kirkenes hverdag, og for verdensmisjonen!
Så våre japanske kollegaer var ikke mismodige. - Nå er situasjonen i landet på mange måter lik situasjonen etter krigen, sa de. De så for seg at det ville komme ei tid da folk igjen ville begynne å strømme til kirkene. Kanskje om 5 år? Men er vi da klare til å ta imot dem som kommer? Vi må forberede våre menigheter, så de kan ta imot storinnrykket med kjærlighet!
Og vi må samles over konfesjonsgrensene for å styrke og oppmuntre hverandre.
Det er mørkest like før daggry, og der er vi nå. Så hjelp oss, Herre!
Jeg satt igjen med gode inntrykk etter det møtet: Våre venner sliter, men de har håp!

Da jeg kjørte hjem om kvelden, måtte jeg stadig snu på hodet. Spillende og lekende lysdekorasjoner bryter mørket overalt.
Det er timen før daggry.
Men Morgenstjernen skinner allerede. I lyset fra den skal vi få feire jul.