Et rom med et kaffebord dekket på norsk, med lilla servietter, duk og lys. Fat med lekker bakst og glade mennesker i søndagsklær rundt bordet.
Vi er i kirkesalen i 6.etasje i Kinkikirkens bygg i Osaka, men for noen timer har den blitt et advenstsrom til å puste ut i, og puste inn fellesskap, forventning og tilhørighet.
De som sitter rundt bordet er norske misjonærer fra 3 sammenhenger: Frikirken, Misjonssambandet og Misjonsselskapet. En av oss er amerikaner, to er japanere. Men her henger vi sammen.
Og mens skumringen legger seg over en vintertrøtt by setter vi oss i halvsirkel med salmebøkene for å synge de advents - og julesangene vi vokste opp med og kjenner fra Norge.
I menighetene synger vi på japansk, stort sett julesanger oversatt fra engelsk.
Men i vårt adventsrom lyder "Det lyser i stille grender" og "Gud sin egen sønn oss gav".
Vi lytter til cello og fløyte.
Vi tenker over hva advent er og blir oppfordret til å være slike som kan vente.
Og mens trafikken durer iveg utenfor deler vi sakte Herrens nattverd og siger ut i skumringstimen med Herrens velsignelse som følge.
Ut i en verden som roper etter Fellesskapet uten å vite det, med togsett og bil tilbake til den virkeligheten som gjør oss til annerledes mennesker.
Et rom midt i advent kan gjøre det lettere å gå videre.
1 kommentar:
Orlaug måtte vært den perfekte sancta lucia på en dag som idag... veldig veldig kjekt å følge med på hva som skjer. Håper ikke bloggen din slutter med det 24. vinduet, men at du fortsetter å skrive innimellom!
Legg inn en kommentar