Nei, dette er ikke Himmelriket, det er bare lystunellen i Nabana no sato-parken nær Kuwana. I går var Himmelriket nær i en helt annen setting: Et lite rom med ei sykeseng.Vinteren er også tida for sykdom, selvmord og sorg.
Den eldre damen vi besøkte, har hatt et langt liv med sykdom. Men hun har sett lyset, og er blant dem som går til paradis med sang. I går var det vi som sang for henne mens hun lå i senga. Legen sier at hun vil bli kvitt smertene, men det vil ta tid. Hun tok feil medisiner ei stund. Så denne gang kan hun ikke feire jul sammen med oss i menigheten. -Hils alle og si takk for at de ber for meg! Jeg besøker henne en gang i måneden, og denne gang var Gunnlaug med. Vi hadde med konfekt, småkaker og gaver, og selv om hun så dårlig ut, ble hun glad, og det var jo et godt tegn!
Jeg hadde også med det bærbare nattverdssettet, og da vi delte Herrens legeme og blod, ba sammen og tok imot velsignelsen, var Himmelriket tilstede der i det vesle rommet. Hun var så inderlig med, og slappet sånn av at det så ut som om hun sovnet da amen var sagt. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, men syntes ikke at vi kunne gå uten å snakke til henne igjen, og da åpnet hun øynene og sa at hun sov slett ikke, det gjorde bare mindre vondt når hun hadde dem lukket.
Det var vemodig å se henne slik, men vi dro med vissheten om at Vår Herre er hos sine uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar