Skiltet med invitasjon til jul har stått og tatt imot sol og regn i 2 uker nå, godt beskytta av plast. Ja, for det hender det regner i advent, og da kjennes det kaldt. ( Det kan det være i klarvær også!) "Det var den gang jeg gikk rundt og frøs i Yokkaichi kirke"- slik kunne jeg begynne mine memoarer. Du skulle bare ha sett meg i vinterutstyr på kontoret i kirka der jeg sitter med min bærbare. Noen dager har jeg lester fra Norge, filttøfler fra Mongolia. strikkede leggvarmere, skjerf, og over undertrøye og genserlag en stor, vattert innejakke. Så blir det omsider kjølig likevel, og jeg må slå på den elektriske parafinovnen (fan-heater) og skreller etterhvert av lag når det blir for varmt. Mens jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg bruker (menighetens) penger på å varme opp når jeg jobber alene her. ( Det skulle jo selvfølgelig bare mangle, sier fornuften, men likevel.)
Det er ute det pøser ned kaldt regn, men bygget er ikke særlig isolert, så den iskalde fuktigheten sniker seg inn gjennom vegger, opp gjennom golvet, ned gjennom taket. Den rå kulden inne går gjennom marg og bein. Jeg synes den slår meg ut. Ikke kan jeg dele ut løpesedler heller når det regner slik. Blekket ville renne ut og være dårlig reklame. Så jeg lar plakaten gjøre jobben sin alene, hvis noen skulle våge seg ut i regnet og komme forbi.
Selv må jeg tenke litt forbi jula nå. Menighetens årsmøte i januar må så smått forberedes, og nyttårsaften formiddag skal vi feire Tomasmesse. I den forbindelse kommer Ingrid fra Kawage, og vi planlegger sammen på kontoret mens ovnen durer og går.
Så drar vi hjem til meg og ber for jula og menighetene våre i skinnet fra to adventslys. Jeg inviterer på middag: Kinakål, tofu og tynne skiver med svinekjøtt som kokes etterhvert i keramikkgryte over gassbluss på bordet. Vi dypper det i ulike sauser, med og uten revet ingefær, og det får varmen til å stige.
Adventskos på japansk er ikke så verst, det heller!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar