er også steg på veg mot avskjed. Det ene steget etter det andre tas, noe fullføres, og jeg går videre med følelsen av at noe er gjort, fullført, ferdig.
Det første steget i går var å skrive en avskjedshilsen til kvinneorganisasjonens blad, som leses av alle damene i Kinkikirken.-Skriv litt om din tid i Japan, og hva du skal gjøre videre, var beskjeden. Så fikk jeg skrevet og samtidig tenkt over på nytt for meg selv hva det er jeg gjør. Det dreier seg mest om å ha fått et nytt kall, skrev jeg, et kall til å arbeide med retreat. Jeg ga Herren kallet tilbake, for å se om Han ville gi meg det på nytt, og Han ga meg et nytt kall. Det høres lettvint ut å si det i en setning, men det var det ikke. Det har tatt mye tid, mange bønner og samtaler, og det skrev jeg om. Og jeg prøvde å fortelle litt om hva Sandom er for noe, det er ikke mange som forbinder noe med ordet retreatsenter.
Jeg går også mine faste turer til sykehuset like ved kirka. Blir det jeg eller henne som skal stå igjen når den andre går? Hun sov, og det er det beste for henne nå, så jeg bare ba litt og gikk.
Også nabopresten flytter nå. Han hadde invitert oss misjonærene i Mie ut på middag igår, med en sangstund i kirka først.
Det neste steget ble utsatt på bestemt tid. Gospelkoret hadde øvelse i Tsu kirke, og jeg hadde tenkt å takke for meg, men før jeg kom så langt, kom en av lederne og spurte om jeg kunne ha andakten i mai, siden jeg skulle reise! Er det ikke typisk meg å skifte mening der og da? Jeg liker å si takk for meg, ikke bare utebli, så jeg sa ja.
I alle fall ble avslutningen på dagen trestemt lovsang med konkluderende amen som vi nesten mista pusten på! Halleluja!!!
Det var et jublende og ettertenksomt steg mot påske.
Bildene er av gospelkoret Praise Him in Japan, og dirigenten Hiroko Kanematsu
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar