Den første avskjedshilsen

Idag har jeg hatt min første avskjedshilsen.
Det skjedde på Kinkikirkens årsmøte i Kashihara, der delegater fra hvert menighetsråd og alle kirkens arbeidere var samlet. Misjonærer som kommer og reiser blir nemlig tatt fram, presentert, og må si litt hver.
Jeg starta reisa fra stasjonen bak kirka. Det er så greit å sette bilen ved kirka, spesielt når jeg kommer seint heim, og jeg frykta det verste!
( Som du ser, den rosa kirkebygningen er godt synlig fra lokallinja!)





Her kommer lokaltoget! Det tar bare to minutter inn til sentrum. til opplysning måtte jeg stå opp klokka seks. Da hadde jeg god tid til å nå hurtigtoget to minutter på åtte.










Hurtigtoget, som kommer fra Nagoya og skal til Osaka, trenger en og en halv time til Kashihara. Vi må kjøpe plassbillett, og her står han som var med meg, Ito-san fra menighetsrådet, og venter. Han kom med moped til stasjonen.
Det er japansk fridag i dag i forbindelse med vårjevndøgn, så det var helst folk på tur og ikke på veg til arbeid, på stasjonen.







Vi var på plass i kirka i god tid før 10. Årsmøtet begynner alltid med en kort andakt ved kirkepresidenten, og kirkestyret må sitte foran forsamlingen. Det er nemlig de som skal stilles til regnskap, men heldigvis fikk de ingen hard medfart idag. Både rapporter, regnskap og budsjett gikk greit igjennom. Det knytter seg alltid mest spenning til plasseringene. Denne gangen var det to teologistudenter som skulle plasseres. En av dem kommer opprinnelig fra Yokkaichi, og den andre er annen generasjons prest! Han kom til Suzuka, og han som opprinnelig kom fra Mie, ble plassert i Kashihara. Der skal de være under veiledning av en erfaren prest, helt til de har tatt praksiseksamen og blir godkjent for ordinasjon. Et par av de andre prestene måtte også flytte på seg, men 2-3 av menighetene vil bli uten fastboende prest. Det er ei stor utfordring for dem!

Siden alt gikk så greit, fikk vi tid til en hel times lunsjpause, og en prat med gamle kjenninger som vi møter så altfor sjelden!
Møtet varte en halv time lenger enn oppsatt tidsskjema. Denne gangen var det en hyggelig grunn til det: Hvert menighetsråd hadde blitt utfordra til å fortelle litt fra sin menighet, om sine visjoner og planer. Her ble det vanskelig å overholde 3-minutters-grensa, og ordstyreren måtte stadig gripe inn!
Her var vitnesbyrd fra større menigheter, og fra små menigheter, og for meg fjorde det mest inntrykk å høre hvordan de sistnevnte kunne fortelle at det hadde vært godt å komme hit. Flere ga uttrykk for at dette hadde vært det fineste og mest inspirerende årsmøtet i manns minne, i alle fall så lenge jeg kan huske! Kanskje hjalp det at vi hadde en bønnevakt på galleriet, og sikkert mange rundt omkring?