Om å være sta eller utholdende

Så har øyene ristet kraftig på seg igjen, og vi sitter klistret foran skjermene. Heldigvis var det ikke så mange alvorlige menneskelige skader, og foreløpig har jeg bare hørt om en som har onkommet, men vi ser på TV hvordan hus og veger har rast sammen, og folk rydder opp i rotet og evakuerer for natta. Det er ikke greit å være aleine i mørket når grunnen er urolig! Stedet er Ishikawa fylke på andre sida av landet, men rystelsen forplanta seg over store deler av landet, helt ned hit. Det er jo ikke så forferdelig langt borte heller!
Jeg satt i kirka alene og så over prekenen og hørte og kjente at vinden tok slik i dørene. Men da bordet også begynte å røre på seg, sprang jeg ut. Jeg vil ikke ha den store kirkesalen knekkende sammen over meg, nei! Da jeg kom inn igjen ble jeg stående i døra og se på taklysene som svaiet fram og tilbake som skip i storm, og jeg følte meg litt skjelven selv også. Men det gikk over da jeg fikk høre at det var andre som hadde hatt det mye, mye verre. siden har TVen stått mer eller mindre på.
Men gudstjeneste ble det uansett, og lederen ba inderlig for de utsatte. Så ba hun for meg ( og takket for meg!!) som "passer på kirka". Jeg kjenner adrenalinet stige ved slike bønner, for det er aldeles ikke jeg som passer på kirka, til opplysning! Kunne jeg kanskje hindre at den faller sammen når jorda begynner å riste? Ikke klarer jeg å "passe på" medlemmene og de søkende heller. Noen ivrige har ikke kommet flere ganger, og da blir jeg nervøs. Er de på veg ut igjen? Nei, det er nok vår Herre som passer på oss, men jeg hadde heldigvis nok selvbeherskelse til ikke å irettesette lederen der og da. Jeg får ta det på tomannshånd! Kanskje er det noe med språket som gjør at det høres verre ut enn det menes? For meg høres det ut som gudsbespottelse, rett og slett, i alle fall som å ta fra Vår Herre den æren som visselig tilfaller ham.
Vi var ikke mange idag, og det var jo litt dumt siden jeg skulle snakke om evangelisering. Etterpå hadde vi det hyggelig med en kopp te, som dere ser på bildet, mens vi skrev kort til en av medlemmene som nettopp har fullført to år på bibelskole i Kobe, og blir boende der foreløpig.
Det er fru Hasegawa som trår til når det skal skrives også, mens vår nykommer følger nøye med. Hun er kristen, og er medlem i en av pinsemenighetene i byen. Det er jo kjekt med nye, men jeg føler med presten i pinsemenigheten, som jeg kjenner fra prestemøter og bønnemøter, og føler at det er litt vanskelig å takle situasjonen. Hva skal jeg si til ham, for eksempel?
Pastor Hasegawa og fru Mizoguchi får seg også en god prat.
Det er når det kommer få at det er viktig å være utholdende. Stahet hjelper også!
Men akkurat nå er jeg sta på en annen måte, som egentlig ikke er så grei.
I hele ettermiddag har jeg sittet og sydd. For etpar år siden begynte jeg å sy kimonojakker, og det har jeg av og til angra på. Det er kjekt, det er ikke det, men tida strekker ikke til. Nå har jeg to som jeg kjøpte stoff til i august, som noen i Norge skal ha, men jeg er bare så vidt ferdig med den første. Det er den jeg har brukt ettermiddagen på, og som jeg må bruke min fridag til imorgen, selv om sola skinner og det er nydelig vår ute, min siste vår her, til og med. Jeg synes synd på meg selv!!! Spesielt når jeg tenker på at jeg må bruke neste mandag også, og likevel er det ikke sikkert at jeg blir ferdig. Jeg kunne vel ha sagt at, beklager, jeg får dem ikke ferdig likevel. Men det er her staheten kommer inn. Stoffet er kjøpt i dyre dommer, og jeg har jo lovt. Får jeg dem ikke ferdig nå snart, må jeg bare si at hun må vente et år til, for nå må jeg snart begynne å pakke. Nå vil jeg ha med meg våren her, og ikke sitte inne og sy!!!
Lenge leve staheten, eller må den ikke det?
Tenker jeg mens jeg ser på TV og skammer meg over at dette er mine problemer.