Dette er Fumiko Narukawa, sumie-læreren min.( Sumie er den type tegning du ser på bildet. De males med ulike sjatteringer av samme type blekk som en bruker til å male tegn med) Hun er som sagt en av de få troende buddhister jeg har møtt, og siden vi hadde vakt på utstillinga samtidig, fikk jeg pratet en del med henne.
Det ble en del snakk om Norge, selvsagt, men etter en spasertur for å se på plommeplomstene, ble vi sittende med hver vår kopp grønn te, og da kom samtalen inn på tro og religion. Det begynte med at hun kom inn på at nå kan kristne praktisere sin tro fritt, og det var hun glad for.
Jeg lurte på hvordan hun praktiserte religionen, og da kunne hun fortelle at hvert år kommer det en slags omreisende misjonær fra Kyoto og har møte hjemme hos henne. Da tar de ut dørene mellom rommene slik at folk i nabolaget får plass, og sitter på mattegolvet. De messer de buddhistiske bønnene, og så er det en preken. Taleren tar ofte utgangspunkt i ting som skjer i samfunnet, for eksempel oppløsning av familiestrukturen, mobbing og vold. De kan også samles uten en slik buddhistisk predikant, og selvsagt er det et tempel i nabolaget. Buddhistene har også begynt å synge salmer med piano til! Hun lo litt og lurte på om det kanskje kom av kristen påvirkning ? Kristne salmer er populære og kjente, det gir fred i hjerte og sinn å lytte til dem. Men det er stort sett bare gamle som praktiserer troen, sukker hun. Det virker som om moral, etikk, bønn og fellesskap er viktige i hennes tro.
Hun blir overrasket da jeg kan fortelle at kristne synger, eller messer, salmer fra salmebok eller Bibel på den tradisjonelle måten. (shigin) Jeg må jo ta fram at vi setter pris på og bruker gammel japansk kultur og tradisjon, vi kommer ikke bare med ting fra vesten.
Så lurer jeg på om hun har vært i ei kirke noen gang, og da kommer samtalen inn på etterkrigstida. Det var en amerikansk misjonær, tror hun, som kom til skolen hun gikk på, og han forkynte den kristne lære.Dette er den eneste gangen hun har hørt kristen forkynnelse.
På denne tida var Yokkaichi utbrent etter all bombinga. De traff ofte amerikanske soldater ute, og hun sier at de beundret dem. De var så kjekke! Jeg synes det er utrolig å høre dette. Det var jo de samme som hadde stått for bombinga! Yokkaichi var en industriby på den tida også, så det var derfor den ble hardt rammet.
Under krigen måtte alle jentene ut og jobbe for å skaffe forsyninger til krigsmaskineriet. Hun laget ulltepper som soldatene skulle bære med seg. Det går opp for meg at hun også må ha opplevd det store jordskjelvet som rammet Mie under 2.verdenskrig, og hun kan fortelle at det skalv så sterkt at de ikke kunne gå oppreist ute. Bakken gikk i bølger. Hus ble skjeve og vegger og tak ristet i stykker. Men det virker som om dette traumet kom litt i bakgrunnen av krigsopplevelsene.
Vi snakker så ivrig (det vil si, jeg lytter mest) at vi plutselig oppdager at klokka er over 4, og museumsvakten er i ferd med å stenge for dagen.
Det var en god samtale, men jeg sitter igjen med en vemodig følelse av at jeg gjerne ville ha nått inn med evangeliet, men ikke får det til. Hun har det så godt i sin tro.
Men jeg vil gi henne ei bok om kristen tro, og et Nytestamente av den eldste oversettelsen, som avskjedsgave. Jeg tror definitivt at den eldste oversettelsen vil egne seg best her, for en som skriver dikt og messer sine bønner på det gamle språket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar