Palmesøndag

den palmesøndagen

Jesus kom langs Kollavegen

sette han seg ikkje ned for å meditere

som dei andre


roleg tok han bøtta

og gjekk ned for å vaske do



slik som eg

godt å tenkje på for eit husfolk

etter retreat

Solfest og fasteaksjon

Så har det skjedd! Sola strømmer over tunet på Sandom. De første strålene nådde klokketårnet 3.mars, men vi hadde ikke solfesten før ei uke seinere. Da var det grått, men sola skinte på døra til Marianne.














De av staben som hadde vært med på solfesten tidligere, kom iført eller pynta med noe gult, og det gjaldt selvsagt bordet også.














"Noe gult" kan også være en refleksvest!
Og vegetarpizza med potetskruer blir ei fin sol på tallerkenen.














Endelig kom solkaka på bordet! Sjokoladekake med nonstop, vaniljekrem og mandarin.
Vi serverer alltid gjestene non-stop på rommet. Ingenting her er tilfeldig, og ikke det heller. Kan du gjette symbolikken? - Selvsagt, Guds kjærlighet tar ingen ende, den er non-stop!
Jeg har nok som japan-misjonær en liten ambivalens overfor å feire sola, det minner litt mye om solgudinner og slike ting. Men jeg gleder meg over solskinnet som en gave fra Skaperen og takker Ham for strålene som kommer mildt inn kjøkkenvinduet slik at vi ser at det burde ha vært pusset. Tenk at den er tilbake. Og snart er det påske.

Bak kulissene

Har du noen gang vært på Sandom og lurt på hvordan det ser ut bak kjøkkendøra, den som husfolket alltid lukker så omhyggelig med albuen når de serverer?
Her er det hemmelige rommet, der stillheten avløses av hektisk aktivitet. En lager middag, med forskriftsmessig nett over håret. Ved bordet bak forberedes utsendelsen av Rundbrevet.
Gjestene? De har trukket seg tilbake til Stillhetens Hus rustet med dagens Jesusmeditasjons-ark.
Var det den dagen vi mediterte over fotvaskingen, tro?
Før jeg slokna ved midnatt hadde jeg en vill tanke om å ha en fotvaskrunde ved kjærlighetsmåltidet for å leve oss kollektivt inn i teksten, men jeg kom heldigvis i tide fram til at det ikke passer så godt for norsk vinterføre. Tenk bare på alle strømper og sokker som må av! Hva er fotvasking satt inn i vår kontekst? Tja, det kan for eksempel være å hakke og måke veg slik at de andre gjestene kommer seg trygt over til frokosten uten å gå i bakken! ( Slik som etpar av gjestene gjorde.) Andre hadde forslag om å vaske hverandres hender og smøre dem inn med krem, noe som kan være svært aktuelt i det vanligvis så tørre vinterklimaet her!
Men kanskje et fint pynta rom og bord til kjærlighetsmåltidet også kan være en slik tjeneste? Her har vi lagt siste hånd på verket. Et enkelt måltid med Sandoms nattverdbrød, hjemmebakt flatbrød fra Lom, urtete fra Aukrust gard, ost, smør og frukt. Og med vann fra egen brønn til! Med salmer, bønn og deling av Guds gaver rundt bordet. "Smak og se at Herren er god!"
Kjærlighetsmåltidet er høydepunktet for mange av gjestene, fra de blir ønsket velkommen med et varmt håndtrykk, til de blir sunget over tunet av hutrende husfolk som ikke går inn i varmen igjen før siste gjest forsvinner inn av døra. Og, jo, dette måltidet er vel et høydepunkt for husfolk, også. Gjestenes overraskede blikk når de geleides inn i festsalen, er vel verdt alt det ekstra strevet!

Langs Kollavegen

Vi er midt inni den heltause retreaten. Når gjestene stikker hodet ut av døra til Stillhetens Hus, kan de nå se fjellene i sol på andre sida av elva. Du skjønner kanskje hvorfor det kalles Solsida og Solsidevegen?
















Nå ligger Bakkehuset i skyggen, men bare vent til neste måned! Sjogen har lavet ned, men snøfreseren har vært flittig i bruk, så gjestene kommer seg tørrskodd over til frokosten.








Når vi ikke har retreatgjester, foregår morgen-eller middagsbønn i Veslekapellet, ca 350 meter unna. Kommer du på retreat, kan du bruke dette vesle gudshuset fritt til egen bønn og meditasjon. Det er godt å kunne bryte av arbeidet og få en frisk spasertur fram og tilbake. Og det regnes som arbeidstid! På vandringen gleder vi oss over lyset som sakte vinner over mørket.




På grunn av snøen er det stort sett turer langs Kollavegen som er aktuelt for retreatgjestene nå. Men der kan en se og møte forskjellig, både rådyr og elg. Sporene er i allefall der!

Det er stort sett på fridagene jeg spaserer Kollavegen videre, forbi Nord-Sandom. Søndag lå selve veggen i skygge. Men hva er det jeg kan se langt der framme?




Jo, det er selveste Lomseggen som kneiser i sola, og det er første søndag i faste. Vi går mot lysere tider, mot påskemorgen!

Askeonsdag

Askeonsdag. Vi har begynt fastevandringen mot påske. I fjor laga jeg en hel fastekalender. Går det bra denne gangen, tro?
I dag jobber jeg med Rundbrevet, og har nettopp gjort brevet til Den Indre ringen klart til utsending.
Det er noen ting som likner, selv om mye er forskjellig fra ifjor. Da skrev jeg også bønne-og informasjonsbrev, og altså: Blogg. De siste dagene har jeg tenkt på at det å være retreatarbeider har noe grunnleggende felles med det å være misjonær, slik som jeg har opplevd det: Du må vite hvorfor du er her, ha det overordna målet, visjonene, motivasjonen klart og tydelig for deg. Hverdagen består av så mange små og store oppgaver, og det er ikke alle som er like meningsfylte eller tydelige hver for seg. Det er lett å tenke: Er det dette jeg kom hit for? Da er det viktig å se at den lille tingen er en del av et stort bilde, som ville ha vært ufullstendig uten den.
Et ikon består av mange penselstrøk. Hver for seg gir de kanskje ikke mening, men samlet og satt i system viser de Kristi ansikt for menneskene. Det er det som er målet , både på Sandom og i Japan, at mennesker skal se Kristus tilstede i sin hverdag og følge Ham. God fastevandring!

Uke 5: Sushi og solkaffe

Uka begynte med sushi og slutta med solkaffe.
Sushi-selskapet ( med instant misoshiru, for den som forstår det!) var rundt bordet i Nustuggu, der jeg bor. Det var min tur til å ha Bibelgruppa på besøk. Vi var 8 og fikk akkurat plass rundt bordet. Vel, vi hadde sikkert kunnet plassere et par til, også! Det var spisepinneplikt, men som du ser, ingen sure miner for det.
Etter mat og samtale om søndagens tekst, avslutta vi som seg hør og bør med aftenbønn i Veslekapellet.
Slik begynte uka, og nå har dagene blitt merkbart lysere. Slik at på lørdag ble jeg invitert på solkaffe i Skjåk! Det går nok flere uker før klokketårnet på Sandom igjen ligger badet i sol, men solskinnet kryper nedetter solsida og snart kommer det over elva!

Uke 4(eller 5?)

Det er lenge siden sist, og vi er alt langt ute i januar. Uke 4 er over og vi begynner på 5. Jeg var ikke så glad for ukenumrene mens jeg var i Japan. Der gir de ikke ukene numre på kalenderen, så når noen fra Norge bare oppga ukenummer, måtte jeg begynne å telle. Men det er rart hvor fort en venner seg til ting som er annerledes, for eksempel det at søndag kommer sist i uka, og ikke først som i det buddhistisk-shintoistiske Japan( !!!)...
Jeg har ikke bare sett skinn av sola, men den selv siden sist. Det var på Inspirasjonshelga på Lia Gård sist helg.
Gjett om jeg nøt det! Her stenger jo fjellene for sola ei god stund, og i tillegg ligger vi på "skyggesida."









Men det er ingen sure miner i husfolket for det! Vi nyter våre ukentlige husfolkmiddager, her sammen med våre to arkiverende venner. Sandoms historie vil nemlig bli å finne på Riksarkivet i Oslo heretter.


Denne helga har snøen (eller sjogen!) bare lavet ned. For meg som er vant til Nord-Norge virker det ikke uvanlig, men de fastboende sier at slik har det ikke vært på mange år.

Barna på tunet koser seg!
Men ville jeg klare å komme meg til kirka med bilen?I dag skulle jeg nemlig ta min første tørn som tekstleser i Lomskyrkja.
Ville plogen komme i tide, og ville jeg i det hele tatt komme meg opp på vegen?
Men jeg sto opp i god tid og gikk igang med snøskuffe(ca 1 1/2 times tid), bare for å oppdage at det hadde falt nokså mye snø siden siste brøytebiltur! Men det gikk bra fram til hovedvegen, og videre til Lom sentrum.








Og der lå Lomskyrkja med sol på fjella omkring.
Nå er det ikke lenge igjen!

Ja, jeg lengter etter lyset, at det skal være lyst når jeg står opp.
I fjor venta jeg på plommeblomstringa, nå er det sola.

Vindu 23 snart 24

Snart er det julaften, og jeg må få noen timers søvn før julaftensmaraton begynner.
Så jeg avslutter adventsbloggen og ønsker deg god natt og god jul!
Ei jul med Herrens velsignelse.

Vindu 22: Flittige hender

Ja, vi er igang, og jeg elsker det! Selv om det ikke har blitt mange pauser idag. Bare da jeg satt i bilen og venta for å hente gjester som kom med bussen. Og så forsov jeg meg jo i morges, og det var litt flaut - jeg som arbeider her og allting! Men jeg sier til meg selv at det kanskje bare er med på å senke prestasjonsangsten hos de frivillige: Det er lov å gjøre brølere innimellom.
I alle fall har flittige hender og føtter vært i sving i hele dag: De har laget dekorasjoner og bordkort og bretta servietter, de har dekket på og av og vaska opp, og laga mat.
Til avslutning på dagen og begynnelse på retreaten tente vi den 7-armede lysestaken og de leste profetord om Messias. Vi har advent til og med i morgen. Måtte våre kjære frivillige få ei god natt!

Vindu 21: Innspurten er igang

Så er retreatleder og det frivillige husfolket på plass! Vi er 5 stykker, og en gjest måtte melde avbud i siste liten, så det er 9 gjester. Men selv om vi er forholdsvis mange, så er det å være husfolk på retreat ingen rolig greie. Tenk at noen vil bruke juleferien sin på det! Jeg beundrer dem. Noen av dem reiser tilbake rett på jobb. Vi prøver å ta godt vare på husfolkene, selv om de bare får restemiddager tatt opp fra fryseren nå før gjestene kommer! En overnatter i huset tvers overfor mitt på tunet, og det er greit å ha noen her når naboene i midten er på velfortjent juleferie! To er i husfolkavdelingen, og retreatleder har fått rom på Stillhetens Hus.
Etter middagen samla vi oss rundt kjøkkenbordet til informasjon og utdeling av oppgaver. Nå hviler freden og månelyset over Sandom. Imorgen braker det løs, og jeg er allerede i retreatmodus, til og med motivert for den utfordringen det er å lage julaftensmiddag og juledagsmiddag til 14 personer, hvorav de fleste kanskje er flinkere til å lage en norsk julemiddag enn meg! Heldigvis har jeg en god medhjelper. Menyen er henholdsvis finnbiff og ovnskokt ørret , med hjemmelaget solbærparfeit og jordbær med sørlandskrem til dessert.
Det er godt at vi kan overlate også de praktiske tingene til Herren. Han kan jo det der med å mette folkemengder!

Vindu 20: Nå har vi vaske gølvet...

Ja, det stemmer! Ved til peisen står i tilhengeren utenfor kjellerdøra. På gjerdet på Nord-Sandom troner fugleneket. Treet er ikke pynta ennå, men det står i vaskekjelleren for å bli aklimatisert, sammen med en bolle kristorn fra Vestlandet, som ikke må fryse. Treet er furu, men her er også ei bøtte med grangreiner - blir det dekorasjoner, tro?

Og - endelig- jeg har laget to kranser, en med lilla bånd til ytterdøra, og en med den peneste kristhorn-kvisten plassert midt i einer-kvistene. Den ligger i vann for å settes opp inne julaften. Etter denne aktiviteten, som foregikk på Sandom-kjøkkenet, måtte jeg vaske gølvet både lenge og vel...

Men nå er kransen på plass og ønsker velkommen til hus- først husfolka som kommer i morgen, og så gjestene på lørdag. Baksten er i hus, og husfolkene sine rom har fått dekorasjoner, non-stop og kort med bibelvers. Ennå er det mye å gjøre, og ikveld sjekker jeg julestasen. Jo, det må nok dampes og strykes litt. En tur i kasse over havet tar på for klær også!

Nå kjenner jeg på forventningen, og begynner å bli klar til å ta imot.

Vindu 19: Mot jul

Jeg fikk ikke åpna vinduet i går. Teknikken, eller forbindelsen, svikta. Det minner meg igjen om hvor viktig det er å ha livsforbindelsen levende, også i ei travel juletid! Jo, det kan være en overvinnelse å kle på seg alle lagene for å gå til Veslekapellet til middagsbønn, men det er livgivende og ned-stressende!
I går stresset vi også ned med adventslunsj på Bakeriet med stor B i Lom. Det var også en avskjedslunsj for en god medarbeider som gikk over i Den norske Kirkes tjeneste i november.

Idag kledte jeg på meg enda mer etter middagsbønna og gjorde et innhogg i einer-og granskogen overfor senteret. Greinene ble tatt inn i kjelleren for å tines opp. De brekker så lett når de er stivfrosne! Derfor står altså også juletreet mitt nede i grønnsakkjelleren og venter...
Greinene skal bli kranser i morgen.
Så har kongerommet David fått prektige gardinbrett med nye gardiner. Skulle nesten tro vi gjorde det istand for en meget spesiell gjest...

Vindu 17: Eget juletre!

Det er en vakker kveld. Temperaturen er nedadgående igjen. Den vipper på minus 18 utenfor kjøkkenvinduet, og jeg tok fullt vinterhyre på bare for å stikke ut på tunet og ta bilde.
Halvmånen lyser opp det kvitkledte landskapet, og det er utrolig vakkert. Det klarte jeg ikke å få fanget inn, men jeg synes at dette glimtet av min adventsstue, Nystuggu, med selvhenta juletre utenfor, ikke var så verst, det heller.
Ja, for første gang i mitt liv har jeg bare henta et furutre i skogen der borte. Det er greit med flexi arbeidstid, for da kan vi ta en halv time fri mens det er lyst for turer og sånn, og heller arbeide litt lenger. Eller komme før, for de som klarer det!
Treet er valgt spesielt for min stue: For plassen sin skyld skal det stå ved en vegg, og da er det bare praktisk om greinene på den ene sia er kortere... Juletrefot og lys var noe av det første jeg fikk tak i før advent, så alt er klart. Jeg får ikke så mye glede av treet i selve jula, for det blir vel nesten bare å overnatte her, siden vi skal ha retreat. Men ei julepynta stue vil være med og gi kvile og krefter underveis.
Det er den kaldeste desember jeg har opplevd hittil, men slett ikke den jeg har frosset mest i.
Jeg holder varmen i min stue, og i fellesskapet.

Vindu 16: Tre lys

Tre lys ble tent av skoleelever i Garmo kirke ikveld. Det var lysmesse med deltakelse av skolens elever, og konfirmanter, som først bar inn figurene i julekrybba og satte dem på plass. Så ble adventslysene tent, og profetordene lest. Barna deklamerte også hver sin del av juleevangeliet. Og treet var på plass.
Om ei uke er det lillejuleaften, og vi er forhåpentligvis godt igang med retreat.
Jeg har hatt adventsgjester idag også, til kaffe med mokkakake og anisboller. Det er morsomt å kunne gå i butikken og finne akkurat det som skal være i oppskriftene. Jeg stresser ikke med baksten, langt ifra, jeg bare koser meg litt.
Mens deigen hevet, tok jeg på meg det varmeste jeg hadde og gikk for å se etter pynt til døra, og juletre. Jeg krysset bare jordet nedenfor tunet og der står furuskogen. Greinene fikk jeg med, men det skal ikke bli lett å bestemme seg for tre! Så ble det krans på døra til gjestene kom fra de andre husene på tunet.
Av og til lurer jeg på om jula begynner tidligere enn før i Norge, også. Det er som om vi har vært igang med feiringa ei stund allerede. Eller er det opplevelsen fra Japan som sitter i, der hele desember er julemåned og jula slutt den 25.?
Jeg er spent på hvordan det kommer til å virke når jula er pakket ut.

Vindu 15: Julebad og julemartnad

I dag har hele tunet , 4 voksne og 2 barn, vært på julebad i bassenget på Fossheim i Lom. Der er det både boblebad og solarium, og altså oppvarmet vann! Det var deilig, men det er ikke fritt for at jeg driver og sammenlikner. Hvis det er noe fra Japan jeg sakner, så er det de varme kildene, og badene der, selv om det følger jordskjelv og rystelser med dem.
Jeg synes at norske hoteller og andre som tar penger for å la oss bade, burde ta en studietur til Japan for å se hvordan det skal være: Garderoben skal være varm. Til den prisen skulle det heller ikke være nødvendig å ta med seg noe: Stort og lite håndkle, shampo, såpe, hårtørrer, hårbørster som desinfiseres etterhvert, lotion, krem, papirservietter, plassert på toalettbord som står på rekke og rad langs veggen, med tilhørende krakker, skulle være standard. Bastmatter på golvet, slik at en ikke blir kald og våt på beina. For ikke å snakke om TV i badstua! Så: Badevekt, slik at en kan se om en har tatt noe av etter anstrengelsene. Så skulle det være hyggelige damer som går og samler opp de våte handklærne.

Videre automater med kald drikke, tannbørster osv. Og så julemusikk i høytalerne på denne tida av året. Endelig: Pyjamas og tøfler til å ta på seg hvis en vil gå ned og ta en kopp kaffe før en bader videre. Synes du jeg er storforlangende? Vel, jeg beretter bare hva jeg har opplevd! Glemte jeg å nevne bodene i hallen der du kan shoppe mellom badene, eller restauranten, og massasjestolene?

Uansett, det var deilig med noen svømmetak, og siden jeg kan gjøre det uten å være redd for de ovenfornevnte jordskjelv, så skal jeg ikke være storforlangende.

Rene og pene kunne vi altså møte opp på julemartnad på Bygdemuseet, der ivrige, unge mennesker trosset minusgradene og solgte ting de hadde laget og bakt. Inne i et av husene var det nissegrøt å få kjøpt, og du kan se at det smakte fortreffelig! Jeg sikret meg kalenderen som er gitt ut i forbindelse med at Lomskyrkja fyller 850 år . Den er resultat av en fotokonkurranse med kirka som motiv. Kalenderen kan til og med brukes i 2 år! Selv om du må bruke bildene 2 ganger - men det tåler de!

Takk for en god laugardag - selv om det var mange julekort som ikke ble skrevet!

Vindu 14: Fredagskveld i advent

Ja, slik føler jeg meg en fredagskveld i advent, etter middag. Det er mørkt og kaldt ute, men nå har det krøpet opp til bare minus 12 grader. Egentlig skulle jeg ha skrevet julekort, men nå vant godstolen .
Det er på slike dager nabokatten Sofus kommer på besøk. Han smetter inn sammen med meg når jeg kommer fra jobb, han har til og med fått sitt eget melkefat herinne. Ellers holder han ofte til på loftet. Det er ingen tilgjengelig inngang utenom ei luke under mønet, og den er forsvarlig skrudd igjen. Men når jeg hører lyder der ovenfra, er jeg ganske rolig, for det er enten Sofus, som

klatrer opp og ned der tømmerstokkene er festa sammen, eller barna på tunet, som gjemmer seg oppe på torvtaket.

Sofus er forbilledlig når det gjelder avslapping og tillit. Selv etter å ha blitt kasta ut i den mørke og kalde natta utallige ganger, kommer han alltid igjen, forlanger sin melk, og okkuperer godstolen. Når jeg setter meg ned eller inntar horisontalen til ettermiddagskvilen, kommer han og er en skikkelig kosekatt! Han hører hjemme i det midterste huset, men har gjort de to andre også til sitt område. Det er ihvertfall en på tunet som har bevart roen i ei førjulstid og tar hver dag som den kommer.

Tenk om jeg kunne leve hver dag med Herren, like avslappet og tillitsfull, med vissheten at om han av og til må sende meg ut i vinternatten, så betyr det ikke avvisning. Han har alltid en åpen dør jeg kan smette inn igjennom og finne styrkedrikken og godstolen som før.

Vindu 13: Da Lucia kom

Lussekattene fikk bein å gå på: Først forsov jeg meg og hadde ikke tid til frokost eller å lage nistepakke, så de ble både frokost og lunsj! Og det den dagen jeg skulle inn til frisøren i Lom. Jeg har lært noe om Norge på nytt: Du må bestille time hos frisøren i god tid før jul! Det hadde jeg jo ikke tenkt på, for i Japan gikk jeg bare til frisørsalongen nærmest kirka og satte meg i køen, som heller aldri var så lang. Men nå var jeg for seint ute allerede i forrige uke. Men, sa den hyggelige damen: Vi ringer hvis noen melder avbud. Jeg hadde gitt det opp, men igår kveld kom plutselig telefonen: Du kan få time i morgen. Da er det greit å ha fleksibel arbeidstid! Så jeg skrev meg opp på halv dag, fikk på motorvarmeren, og kjørte til Lom med handlelista for jueretreaten og lydbokkasetter til biblioteket i veska. Det gjelder å slå ærender sammen! Og sjekke på kalenderen at bilen er ledig før en gjør avtaler.
Så jeg kom tilbake, ikke bare med nystusset hår, men med 9 frosne ørreter i bæreposene! Og det var ikke av de minste.
Etter middag høres det sang på tunet. Det er Lucia med sitt følge! Hun har varme Lussekatter i kurven sin og deler ut. Både Nystuggu og Veslestuggu får besøk. Lucia fornekter seg ikke, hun er ikke avhengig av de store skarer for å utføre sin gode gjerning. Og kultur er ikke forbeholdt storbyen. Det fikk jeg erfare på julekonserten i Garmo kirke ikveld. Den var himmelsk!
Jeg takker for varme opplevelser i advent, opplevelser som peker fram mot Ham som kommer.

Vindu 12: Lussekatter og radio

Jeg skal ikke bake noe særlig til jul i år. Tenker tilbake på pepperkakene og fruktkakene ifjor, de som fikk bein å gå på. Som vi stod på! Men her er det andre som baker til juleretreaten, og jeg trenger jo ikke noe særlig, siden jeg skal være på retreat i jula og reise bort etterpå.
Så når jeg baker, er det bare for tradisjonen og for moro skyld, og kanskje for å gi bort, om enn ikke i samme målestokk som ifjor!
Den engelske frukt-og nøttekaka står under kommoden på soverommet og modnes. En måned skal det ta, og den blir bare bedre etter det, den også.
Lussekattene var for moro skyld, og det er faktisk første gang jeg prøver meg på dem: Lucias krone, prestens hår, kors, stjerne, fugl, gutt, fruktbarhetshorn. Min tantes oppskrift hadde tegninger med navn.
Mens jeg baker, titter jeg av og til på gradestokken ute, som viste minus 18 i morges, nå litt mindre. Eller blir det mer? Det går hardt på veden! Og så hører jeg på radio, barnetimen for de minste, nyheter og litt av hvert. Tenk at de både spiller kristne sanger og forteller om Lucia, at hun ble drept fordi hun ikke ville gi avkall på sin kristne tro. Alt i barnetimen! Og vi får rapport fra jul i Bakkebygrenda, der kirkegang og juleevangelium er en naturlig del av feiringa. Jeg lurer litt på om dette kan være lovlig? Det er jo utvilsomt en slags forkynnelse, spør du meg. Jeg tenker at det blir litt av en jobb å renske alt dette vekk! Hvis det er det som er målet? Men også Lucia lever videre i våre tanker og tradisjoner. Lyset var sterkere enn de som ville blåse det ut.
Alle i Japan tenker at Norge er et kristent land, og de kristne sukker etter å komme hit. Og så kommer sjokket når de gjør det. Jeg husker at jeg prøvde å fortelle litt om hvordan det egentlig er, men samtidig var det flaut. Hvis ikke alt var bra i Norge, hvorfor var jeg så i Japan?
Men jeg gleder meg over å kunne slå på radioen og kunne høre at det er advent og snart jul. Kristne japanere må lage sine egne kristne programmer. De gir til og med mange penger for å få det til. Fordelen er at da kan de være tydelige, så fremt de ikke går løs på buddhismen eller noe i den retning. Og programmene er først og fremst beregnet på å nå ikke-kristne, ikke være et tilbud for kristne. De kan jo feire gudstjeneste istedet. Så egentlig synes jeg ikke at vi i Norge skal klage på programtilbudet. Vi kan jo gjøre noe med det, eller?
Uansett, synes du ikke Lussekattene ser gode ut?

Vindu 11: Pause i advent

I kveld har kvikksølvet på gradestokken utenfor kjøkkenvinduet krøpet ned til minus 15 grader. Og de sier at dette bare er begynnelsen! Jeg undrer meg stadig over at tømmerstua klarer å holde varmen inne selv om det er så kaldt ute. I Japan forsvant varmen inne med det samme du hadde slått av ovnen, men slik er det tydeligvis ikke her. Jeg koser meg med å fyre i jøtulovnen hver dag, og veden skaffer vi selv.
Når du ser på bildet over, og sammenlikner det med tidligere bilder i denne kalenderen, tror du kanskje at dagen på Sandom bare består av pauser, men det er ingen pauser uten arbeid i mellom. Halv tolv er det tid for formiddagsmat (matpakke). Fra Stillhetens Hus tvers over tunet, og fra kontoret oppå loftet, eller fra vaskekjelleren, kommer vi sigende for en pause med adventslys og te i kjøkkenet. Julepynten står klar til bruk på benkene bak. Klokka tolv er det tid for middagsbønn rundt bordet, og den daglige sangøvelsen. Vi har begynt på det nye heftet med Taize-sanger og synger oss bakover i det. Etter noen runder blir det trestemt, og vi kan prøve oss på neste.

Nå har endelig alle rommene i Stillhetens Hus blitt adventskledte. Så legger vi kvite lys og røde brikker i skrivebordsskuffa slik at gjestene selv kan bytte på julaften, hvis de vil.

Det blir kanskje fullt til jul også. Men Herren har hørt bønnene om nok husfolk, så nå er vi klare. I alle fall er Han det!

Snart er handlelista det også. Reklameavisen blir studert nøye hver uke: - Kommer ikke ribbe på tilbud snart, tro?

David og Maria, altså, to av rommene, skal også få nye gardiner og oppheng til jul. Ja, det er nok å henge fingrene i! Men altså, pauser må til, for å gripe dagen og være i advent.....

Vindu 10: Så sett vi oss å kvile..

Så har vi gått igjennom programmet til juleretreaten, satt inn benker på kjøkkenet og funnet fram julepynten. Jeg føler meg nesten litt forvirra, for jeg er liksom midt inne i adventspyntinga fremdeles. Jeg har jo ikke lagt ut adventsbrikker på gjesterommene, eller satt lilla lys i stakene på hvert rom ennå. Vi begynner med advent, og skifter til jul underveis.
Men det er godt å planlegge og jobbe sammen med noen, spesielt når disse har gjort det før!
Så får jeg sette meg ned litt, sette opp lister over det jeg skal gjøre, og fordøye all informasjonen etter hvert.
Og når mørket senker seg over stedet, er det godt å bli invitert på en husfolkmiddag med fersk fisk i nabohuset!
Men bare ei kort stund: Nå skal vi avgårde på møte i Lom Normisjon!