Langs Kollavegen

Vi er midt inni den heltause retreaten. Når gjestene stikker hodet ut av døra til Stillhetens Hus, kan de nå se fjellene i sol på andre sida av elva. Du skjønner kanskje hvorfor det kalles Solsida og Solsidevegen?
















Nå ligger Bakkehuset i skyggen, men bare vent til neste måned! Sjogen har lavet ned, men snøfreseren har vært flittig i bruk, så gjestene kommer seg tørrskodd over til frokosten.








Når vi ikke har retreatgjester, foregår morgen-eller middagsbønn i Veslekapellet, ca 350 meter unna. Kommer du på retreat, kan du bruke dette vesle gudshuset fritt til egen bønn og meditasjon. Det er godt å kunne bryte av arbeidet og få en frisk spasertur fram og tilbake. Og det regnes som arbeidstid! På vandringen gleder vi oss over lyset som sakte vinner over mørket.




På grunn av snøen er det stort sett turer langs Kollavegen som er aktuelt for retreatgjestene nå. Men der kan en se og møte forskjellig, både rådyr og elg. Sporene er i allefall der!

Det er stort sett på fridagene jeg spaserer Kollavegen videre, forbi Nord-Sandom. Søndag lå selve veggen i skygge. Men hva er det jeg kan se langt der framme?




Jo, det er selveste Lomseggen som kneiser i sola, og det er første søndag i faste. Vi går mot lysere tider, mot påskemorgen!