Ja, slik føler jeg meg en fredagskveld i advent, etter middag. Det er mørkt og kaldt ute, men nå har det krøpet opp til bare minus 12 grader. Egentlig skulle jeg ha skrevet julekort, men nå vant godstolen .Det er på slike dager nabokatten Sofus kommer på besøk. Han smetter inn sammen med meg når jeg kommer fra jobb, han har til og med fått sitt eget melkefat herinne. Ellers holder han ofte til på loftet. Det er ingen tilgjengelig inngang utenom ei luke under mønet, og den er forsvarlig skrudd igjen. Men når jeg hører lyder der ovenfra, er jeg ganske rolig, for det er enten Sofus, som
klatrer opp og ned der tømmerstokkene er festa sammen, eller barna på tunet, som gjemmer seg oppe på torvtaket.
Sofus er forbilledlig når det gjelder avslapping og tillit. Selv etter å ha blitt kasta ut i den mørke og kalde natta utallige ganger, kommer han alltid igjen, forlanger sin melk, og okkuperer godstolen. Når jeg setter meg ned eller inntar horisontalen til ettermiddagskvilen, kommer han og er en skikkelig kosekatt! Han hører hjemme i det midterste huset, men har gjort de to andre også til sitt område. Det er ihvertfall en på tunet som har bevart roen i ei førjulstid og tar hver dag som den kommer.
Tenk om jeg kunne leve hver dag med Herren, like avslappet og tillitsfull, med vissheten at om han av og til må sende meg ut i vinternatten, så betyr det ikke avvisning. Han har alltid en åpen dør jeg kan smette inn igjennom og finne styrkedrikken og godstolen som før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar