I går hadde vi en fantastisk tur. Vi gikk oppover vendt mot lysningen, som viser hvor sola er lenger sør. I dag er det klarvær, og jeg har sittet og tatt inn morgenlysningen i øst, som stadig skifter fargenyanse, og viser hvor sola står opp lenger sør i landet. Men akkurat nå savner jeg den ikke. Jeg tar imot og lar meg fylle av synet, lenge, med en enorm følelse av lykke.
Mens vi kjørte heimover etter turen i går, kunne vi nyte synet av kvitkledte fjell som fremdeles reflekterte mildt lys, enda det begynte å bli mørkt. Jeg ble fylt til randen av denne uventede skjønnheten i naturen, lykkelig, ør.
Det var da jeg plutselig så hva det er å ligge brakk, eller ha et sabbatsår. Det er å la seg fylle av det som er godt. Brakk mark ligger ikke bare der og ser uvirksom ut. Den blir stadig fylt av sol, luft og regn, og mange slags gjødsel. Den er vendt mot lyset, mot Gud. Han er virksom.
Våger jeg å bare ligge brakk - kort eller lenge - når tida er inne for det?
Kanskje på en retreat?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar