Vindu 23 snart 24

Snart er det julaften, og jeg må få noen timers søvn før julaftensmaraton begynner.
Så jeg avslutter adventsbloggen og ønsker deg god natt og god jul!
Ei jul med Herrens velsignelse.

Vindu 22: Flittige hender

Ja, vi er igang, og jeg elsker det! Selv om det ikke har blitt mange pauser idag. Bare da jeg satt i bilen og venta for å hente gjester som kom med bussen. Og så forsov jeg meg jo i morges, og det var litt flaut - jeg som arbeider her og allting! Men jeg sier til meg selv at det kanskje bare er med på å senke prestasjonsangsten hos de frivillige: Det er lov å gjøre brølere innimellom.
I alle fall har flittige hender og føtter vært i sving i hele dag: De har laget dekorasjoner og bordkort og bretta servietter, de har dekket på og av og vaska opp, og laga mat.
Til avslutning på dagen og begynnelse på retreaten tente vi den 7-armede lysestaken og de leste profetord om Messias. Vi har advent til og med i morgen. Måtte våre kjære frivillige få ei god natt!

Vindu 21: Innspurten er igang

Så er retreatleder og det frivillige husfolket på plass! Vi er 5 stykker, og en gjest måtte melde avbud i siste liten, så det er 9 gjester. Men selv om vi er forholdsvis mange, så er det å være husfolk på retreat ingen rolig greie. Tenk at noen vil bruke juleferien sin på det! Jeg beundrer dem. Noen av dem reiser tilbake rett på jobb. Vi prøver å ta godt vare på husfolkene, selv om de bare får restemiddager tatt opp fra fryseren nå før gjestene kommer! En overnatter i huset tvers overfor mitt på tunet, og det er greit å ha noen her når naboene i midten er på velfortjent juleferie! To er i husfolkavdelingen, og retreatleder har fått rom på Stillhetens Hus.
Etter middagen samla vi oss rundt kjøkkenbordet til informasjon og utdeling av oppgaver. Nå hviler freden og månelyset over Sandom. Imorgen braker det løs, og jeg er allerede i retreatmodus, til og med motivert for den utfordringen det er å lage julaftensmiddag og juledagsmiddag til 14 personer, hvorav de fleste kanskje er flinkere til å lage en norsk julemiddag enn meg! Heldigvis har jeg en god medhjelper. Menyen er henholdsvis finnbiff og ovnskokt ørret , med hjemmelaget solbærparfeit og jordbær med sørlandskrem til dessert.
Det er godt at vi kan overlate også de praktiske tingene til Herren. Han kan jo det der med å mette folkemengder!

Vindu 20: Nå har vi vaske gølvet...

Ja, det stemmer! Ved til peisen står i tilhengeren utenfor kjellerdøra. På gjerdet på Nord-Sandom troner fugleneket. Treet er ikke pynta ennå, men det står i vaskekjelleren for å bli aklimatisert, sammen med en bolle kristorn fra Vestlandet, som ikke må fryse. Treet er furu, men her er også ei bøtte med grangreiner - blir det dekorasjoner, tro?

Og - endelig- jeg har laget to kranser, en med lilla bånd til ytterdøra, og en med den peneste kristhorn-kvisten plassert midt i einer-kvistene. Den ligger i vann for å settes opp inne julaften. Etter denne aktiviteten, som foregikk på Sandom-kjøkkenet, måtte jeg vaske gølvet både lenge og vel...

Men nå er kransen på plass og ønsker velkommen til hus- først husfolka som kommer i morgen, og så gjestene på lørdag. Baksten er i hus, og husfolkene sine rom har fått dekorasjoner, non-stop og kort med bibelvers. Ennå er det mye å gjøre, og ikveld sjekker jeg julestasen. Jo, det må nok dampes og strykes litt. En tur i kasse over havet tar på for klær også!

Nå kjenner jeg på forventningen, og begynner å bli klar til å ta imot.

Vindu 19: Mot jul

Jeg fikk ikke åpna vinduet i går. Teknikken, eller forbindelsen, svikta. Det minner meg igjen om hvor viktig det er å ha livsforbindelsen levende, også i ei travel juletid! Jo, det kan være en overvinnelse å kle på seg alle lagene for å gå til Veslekapellet til middagsbønn, men det er livgivende og ned-stressende!
I går stresset vi også ned med adventslunsj på Bakeriet med stor B i Lom. Det var også en avskjedslunsj for en god medarbeider som gikk over i Den norske Kirkes tjeneste i november.

Idag kledte jeg på meg enda mer etter middagsbønna og gjorde et innhogg i einer-og granskogen overfor senteret. Greinene ble tatt inn i kjelleren for å tines opp. De brekker så lett når de er stivfrosne! Derfor står altså også juletreet mitt nede i grønnsakkjelleren og venter...
Greinene skal bli kranser i morgen.
Så har kongerommet David fått prektige gardinbrett med nye gardiner. Skulle nesten tro vi gjorde det istand for en meget spesiell gjest...

Vindu 17: Eget juletre!

Det er en vakker kveld. Temperaturen er nedadgående igjen. Den vipper på minus 18 utenfor kjøkkenvinduet, og jeg tok fullt vinterhyre på bare for å stikke ut på tunet og ta bilde.
Halvmånen lyser opp det kvitkledte landskapet, og det er utrolig vakkert. Det klarte jeg ikke å få fanget inn, men jeg synes at dette glimtet av min adventsstue, Nystuggu, med selvhenta juletre utenfor, ikke var så verst, det heller.
Ja, for første gang i mitt liv har jeg bare henta et furutre i skogen der borte. Det er greit med flexi arbeidstid, for da kan vi ta en halv time fri mens det er lyst for turer og sånn, og heller arbeide litt lenger. Eller komme før, for de som klarer det!
Treet er valgt spesielt for min stue: For plassen sin skyld skal det stå ved en vegg, og da er det bare praktisk om greinene på den ene sia er kortere... Juletrefot og lys var noe av det første jeg fikk tak i før advent, så alt er klart. Jeg får ikke så mye glede av treet i selve jula, for det blir vel nesten bare å overnatte her, siden vi skal ha retreat. Men ei julepynta stue vil være med og gi kvile og krefter underveis.
Det er den kaldeste desember jeg har opplevd hittil, men slett ikke den jeg har frosset mest i.
Jeg holder varmen i min stue, og i fellesskapet.

Vindu 16: Tre lys

Tre lys ble tent av skoleelever i Garmo kirke ikveld. Det var lysmesse med deltakelse av skolens elever, og konfirmanter, som først bar inn figurene i julekrybba og satte dem på plass. Så ble adventslysene tent, og profetordene lest. Barna deklamerte også hver sin del av juleevangeliet. Og treet var på plass.
Om ei uke er det lillejuleaften, og vi er forhåpentligvis godt igang med retreat.
Jeg har hatt adventsgjester idag også, til kaffe med mokkakake og anisboller. Det er morsomt å kunne gå i butikken og finne akkurat det som skal være i oppskriftene. Jeg stresser ikke med baksten, langt ifra, jeg bare koser meg litt.
Mens deigen hevet, tok jeg på meg det varmeste jeg hadde og gikk for å se etter pynt til døra, og juletre. Jeg krysset bare jordet nedenfor tunet og der står furuskogen. Greinene fikk jeg med, men det skal ikke bli lett å bestemme seg for tre! Så ble det krans på døra til gjestene kom fra de andre husene på tunet.
Av og til lurer jeg på om jula begynner tidligere enn før i Norge, også. Det er som om vi har vært igang med feiringa ei stund allerede. Eller er det opplevelsen fra Japan som sitter i, der hele desember er julemåned og jula slutt den 25.?
Jeg er spent på hvordan det kommer til å virke når jula er pakket ut.

Vindu 15: Julebad og julemartnad

I dag har hele tunet , 4 voksne og 2 barn, vært på julebad i bassenget på Fossheim i Lom. Der er det både boblebad og solarium, og altså oppvarmet vann! Det var deilig, men det er ikke fritt for at jeg driver og sammenlikner. Hvis det er noe fra Japan jeg sakner, så er det de varme kildene, og badene der, selv om det følger jordskjelv og rystelser med dem.
Jeg synes at norske hoteller og andre som tar penger for å la oss bade, burde ta en studietur til Japan for å se hvordan det skal være: Garderoben skal være varm. Til den prisen skulle det heller ikke være nødvendig å ta med seg noe: Stort og lite håndkle, shampo, såpe, hårtørrer, hårbørster som desinfiseres etterhvert, lotion, krem, papirservietter, plassert på toalettbord som står på rekke og rad langs veggen, med tilhørende krakker, skulle være standard. Bastmatter på golvet, slik at en ikke blir kald og våt på beina. For ikke å snakke om TV i badstua! Så: Badevekt, slik at en kan se om en har tatt noe av etter anstrengelsene. Så skulle det være hyggelige damer som går og samler opp de våte handklærne.

Videre automater med kald drikke, tannbørster osv. Og så julemusikk i høytalerne på denne tida av året. Endelig: Pyjamas og tøfler til å ta på seg hvis en vil gå ned og ta en kopp kaffe før en bader videre. Synes du jeg er storforlangende? Vel, jeg beretter bare hva jeg har opplevd! Glemte jeg å nevne bodene i hallen der du kan shoppe mellom badene, eller restauranten, og massasjestolene?

Uansett, det var deilig med noen svømmetak, og siden jeg kan gjøre det uten å være redd for de ovenfornevnte jordskjelv, så skal jeg ikke være storforlangende.

Rene og pene kunne vi altså møte opp på julemartnad på Bygdemuseet, der ivrige, unge mennesker trosset minusgradene og solgte ting de hadde laget og bakt. Inne i et av husene var det nissegrøt å få kjøpt, og du kan se at det smakte fortreffelig! Jeg sikret meg kalenderen som er gitt ut i forbindelse med at Lomskyrkja fyller 850 år . Den er resultat av en fotokonkurranse med kirka som motiv. Kalenderen kan til og med brukes i 2 år! Selv om du må bruke bildene 2 ganger - men det tåler de!

Takk for en god laugardag - selv om det var mange julekort som ikke ble skrevet!

Vindu 14: Fredagskveld i advent

Ja, slik føler jeg meg en fredagskveld i advent, etter middag. Det er mørkt og kaldt ute, men nå har det krøpet opp til bare minus 12 grader. Egentlig skulle jeg ha skrevet julekort, men nå vant godstolen .
Det er på slike dager nabokatten Sofus kommer på besøk. Han smetter inn sammen med meg når jeg kommer fra jobb, han har til og med fått sitt eget melkefat herinne. Ellers holder han ofte til på loftet. Det er ingen tilgjengelig inngang utenom ei luke under mønet, og den er forsvarlig skrudd igjen. Men når jeg hører lyder der ovenfra, er jeg ganske rolig, for det er enten Sofus, som

klatrer opp og ned der tømmerstokkene er festa sammen, eller barna på tunet, som gjemmer seg oppe på torvtaket.

Sofus er forbilledlig når det gjelder avslapping og tillit. Selv etter å ha blitt kasta ut i den mørke og kalde natta utallige ganger, kommer han alltid igjen, forlanger sin melk, og okkuperer godstolen. Når jeg setter meg ned eller inntar horisontalen til ettermiddagskvilen, kommer han og er en skikkelig kosekatt! Han hører hjemme i det midterste huset, men har gjort de to andre også til sitt område. Det er ihvertfall en på tunet som har bevart roen i ei førjulstid og tar hver dag som den kommer.

Tenk om jeg kunne leve hver dag med Herren, like avslappet og tillitsfull, med vissheten at om han av og til må sende meg ut i vinternatten, så betyr det ikke avvisning. Han har alltid en åpen dør jeg kan smette inn igjennom og finne styrkedrikken og godstolen som før.

Vindu 13: Da Lucia kom

Lussekattene fikk bein å gå på: Først forsov jeg meg og hadde ikke tid til frokost eller å lage nistepakke, så de ble både frokost og lunsj! Og det den dagen jeg skulle inn til frisøren i Lom. Jeg har lært noe om Norge på nytt: Du må bestille time hos frisøren i god tid før jul! Det hadde jeg jo ikke tenkt på, for i Japan gikk jeg bare til frisørsalongen nærmest kirka og satte meg i køen, som heller aldri var så lang. Men nå var jeg for seint ute allerede i forrige uke. Men, sa den hyggelige damen: Vi ringer hvis noen melder avbud. Jeg hadde gitt det opp, men igår kveld kom plutselig telefonen: Du kan få time i morgen. Da er det greit å ha fleksibel arbeidstid! Så jeg skrev meg opp på halv dag, fikk på motorvarmeren, og kjørte til Lom med handlelista for jueretreaten og lydbokkasetter til biblioteket i veska. Det gjelder å slå ærender sammen! Og sjekke på kalenderen at bilen er ledig før en gjør avtaler.
Så jeg kom tilbake, ikke bare med nystusset hår, men med 9 frosne ørreter i bæreposene! Og det var ikke av de minste.
Etter middag høres det sang på tunet. Det er Lucia med sitt følge! Hun har varme Lussekatter i kurven sin og deler ut. Både Nystuggu og Veslestuggu får besøk. Lucia fornekter seg ikke, hun er ikke avhengig av de store skarer for å utføre sin gode gjerning. Og kultur er ikke forbeholdt storbyen. Det fikk jeg erfare på julekonserten i Garmo kirke ikveld. Den var himmelsk!
Jeg takker for varme opplevelser i advent, opplevelser som peker fram mot Ham som kommer.

Vindu 12: Lussekatter og radio

Jeg skal ikke bake noe særlig til jul i år. Tenker tilbake på pepperkakene og fruktkakene ifjor, de som fikk bein å gå på. Som vi stod på! Men her er det andre som baker til juleretreaten, og jeg trenger jo ikke noe særlig, siden jeg skal være på retreat i jula og reise bort etterpå.
Så når jeg baker, er det bare for tradisjonen og for moro skyld, og kanskje for å gi bort, om enn ikke i samme målestokk som ifjor!
Den engelske frukt-og nøttekaka står under kommoden på soverommet og modnes. En måned skal det ta, og den blir bare bedre etter det, den også.
Lussekattene var for moro skyld, og det er faktisk første gang jeg prøver meg på dem: Lucias krone, prestens hår, kors, stjerne, fugl, gutt, fruktbarhetshorn. Min tantes oppskrift hadde tegninger med navn.
Mens jeg baker, titter jeg av og til på gradestokken ute, som viste minus 18 i morges, nå litt mindre. Eller blir det mer? Det går hardt på veden! Og så hører jeg på radio, barnetimen for de minste, nyheter og litt av hvert. Tenk at de både spiller kristne sanger og forteller om Lucia, at hun ble drept fordi hun ikke ville gi avkall på sin kristne tro. Alt i barnetimen! Og vi får rapport fra jul i Bakkebygrenda, der kirkegang og juleevangelium er en naturlig del av feiringa. Jeg lurer litt på om dette kan være lovlig? Det er jo utvilsomt en slags forkynnelse, spør du meg. Jeg tenker at det blir litt av en jobb å renske alt dette vekk! Hvis det er det som er målet? Men også Lucia lever videre i våre tanker og tradisjoner. Lyset var sterkere enn de som ville blåse det ut.
Alle i Japan tenker at Norge er et kristent land, og de kristne sukker etter å komme hit. Og så kommer sjokket når de gjør det. Jeg husker at jeg prøvde å fortelle litt om hvordan det egentlig er, men samtidig var det flaut. Hvis ikke alt var bra i Norge, hvorfor var jeg så i Japan?
Men jeg gleder meg over å kunne slå på radioen og kunne høre at det er advent og snart jul. Kristne japanere må lage sine egne kristne programmer. De gir til og med mange penger for å få det til. Fordelen er at da kan de være tydelige, så fremt de ikke går løs på buddhismen eller noe i den retning. Og programmene er først og fremst beregnet på å nå ikke-kristne, ikke være et tilbud for kristne. De kan jo feire gudstjeneste istedet. Så egentlig synes jeg ikke at vi i Norge skal klage på programtilbudet. Vi kan jo gjøre noe med det, eller?
Uansett, synes du ikke Lussekattene ser gode ut?

Vindu 11: Pause i advent

I kveld har kvikksølvet på gradestokken utenfor kjøkkenvinduet krøpet ned til minus 15 grader. Og de sier at dette bare er begynnelsen! Jeg undrer meg stadig over at tømmerstua klarer å holde varmen inne selv om det er så kaldt ute. I Japan forsvant varmen inne med det samme du hadde slått av ovnen, men slik er det tydeligvis ikke her. Jeg koser meg med å fyre i jøtulovnen hver dag, og veden skaffer vi selv.
Når du ser på bildet over, og sammenlikner det med tidligere bilder i denne kalenderen, tror du kanskje at dagen på Sandom bare består av pauser, men det er ingen pauser uten arbeid i mellom. Halv tolv er det tid for formiddagsmat (matpakke). Fra Stillhetens Hus tvers over tunet, og fra kontoret oppå loftet, eller fra vaskekjelleren, kommer vi sigende for en pause med adventslys og te i kjøkkenet. Julepynten står klar til bruk på benkene bak. Klokka tolv er det tid for middagsbønn rundt bordet, og den daglige sangøvelsen. Vi har begynt på det nye heftet med Taize-sanger og synger oss bakover i det. Etter noen runder blir det trestemt, og vi kan prøve oss på neste.

Nå har endelig alle rommene i Stillhetens Hus blitt adventskledte. Så legger vi kvite lys og røde brikker i skrivebordsskuffa slik at gjestene selv kan bytte på julaften, hvis de vil.

Det blir kanskje fullt til jul også. Men Herren har hørt bønnene om nok husfolk, så nå er vi klare. I alle fall er Han det!

Snart er handlelista det også. Reklameavisen blir studert nøye hver uke: - Kommer ikke ribbe på tilbud snart, tro?

David og Maria, altså, to av rommene, skal også få nye gardiner og oppheng til jul. Ja, det er nok å henge fingrene i! Men altså, pauser må til, for å gripe dagen og være i advent.....

Vindu 10: Så sett vi oss å kvile..

Så har vi gått igjennom programmet til juleretreaten, satt inn benker på kjøkkenet og funnet fram julepynten. Jeg føler meg nesten litt forvirra, for jeg er liksom midt inne i adventspyntinga fremdeles. Jeg har jo ikke lagt ut adventsbrikker på gjesterommene, eller satt lilla lys i stakene på hvert rom ennå. Vi begynner med advent, og skifter til jul underveis.
Men det er godt å planlegge og jobbe sammen med noen, spesielt når disse har gjort det før!
Så får jeg sette meg ned litt, sette opp lister over det jeg skal gjøre, og fordøye all informasjonen etter hvert.
Og når mørket senker seg over stedet, er det godt å bli invitert på en husfolkmiddag med fersk fisk i nabohuset!
Men bare ei kort stund: Nå skal vi avgårde på møte i Lom Normisjon!

Vindu 9: Adventslunsj

Så har jeg opplevd det også. Det er ikke bare på grønnsakrestaurantene i Japan at en må sitte i kø for å få kjøpt seg søndagsmiddag! Nei, det skjer i Lom også, ihvertfall på Fossheim hotell den helga det er søndagsåpent i sentrum. Det forteller vel litt om stedet og maten, og om kafe-og restaurantkulturen her på stedet. Vi traff flere kjente, noen fra bibelgruppa, noen fra misjonsforeninga, osv. Det er ikke så farlig å vente når en kan sitte i den koselige lobbyen og prate.

Og maten var god, den! Bildet over viser bare de ulike variantene av laks til forretten. Ellers var det både pinnekjøtt og ribbe med tilbehør, og et enormt dessert- og kake-bord i kjelleren. Det er noe eget med ting en ikke har smakt på flere år. Enten var pinnekjøttet annerledes enn jeg er vant til, eller så har jeg glemt hvordan det smaker, men godt var det iallefall!

Så nå har jeg oppdaget ett sted til som jeg kan ta japanske gjester med til.

Men jeg tror ikke jeg vil betale for dem også! På stamstedene der kosta det nemlig bare halvparten så mye.

Vindu 8: På posten

Det er lørdag i advent, og jeg har pakket mine julepakker, og begynt på brevene til Japan. Så jeg lastet dem på sparken og satte kurs mot post i butikk, i nærbutikken på Garmo. Den ligger i krysset der sentrum med skole og kirke er.
Vegen går gjennom et julekortlandskap. De ca 3 kilometrene fram til bygda møter jeg ingen biler, ser ingen mennesker eller dyr, bare veg og snødekte trær. Vegen er fint brøyta nå, det er sannelig ikke verst når det nesten bare er vi på Sandom som bruker den. Den er litt sandstrødd, men ikke verre enn at jeg får merke at "sparking" er god mosjon!
Ved butikken er de iferd med å ordne istand til julegrantenning. Det skal være korsang og salg av litt av hvert. Inne er det ingen støyende julemusikk som i Japan, men bordene i kroken er pynta med juledekorasjoner og telys, og der sitter to damer fra sangkoret og selger lodd.
Det er lenge siden jeg har sendt noe særlig pakker her i landet, så jeg trodde jeg var lur da jeg fant diverse emballasje på kontoret og gikk inn for gjenbruk. Men så viser det seg at jeg kan sende pakkene på en rimeligere måte om jeg pakker litt om og får ny emballasje. Damen bak skranken ringer opp til mannen etter forsterkninger i kassa, og hjelper meg. En av pakkene er litt stor for "smart post"- eska, men: Den teiper vi bare igjen! sier hun. Så jeg tar med meg pakkenellikene til det andre bordet og skriver adressene på nytt mens jeg prøver å få rett ting i rett pakke igjen. Håper ikke noe blei bytta om... Når jeg beklager at jeg kom med så mye på en gang, til og med flere til utlandet, svarer hun vennlig at de har bare godt av å få trent seg litt! Lenge leve nærbutikken og post i butikk!

Dessverre fikk jeg ikke med meg lystenninga, men da jeg seinere på kvelden henta Grete på bussen, sto treet og glitra. Og på veg heim tok vi igjen to dådyr på kveldstur etter vegen. De små kvite rumpene hoppa og spratt helt til de endelig fant seg et sted å komme ut av vegen på.

Det venter en god og rolig søndag med julekortskriving og adventslunsj i Lom. Mandag skal vi forberede juleretreat.

Vindu 7: Tidebønn

Tidebønn? Det høres kanskje fremmed ut for deg, nesten mystisk...

Her på Sandom har vi tidebønn to ganger om dagen i løpet av arbeidsuka. Som regel går vi til morgenbønn klokka 0900 i Veslekapellet på Nord-Sandom. Middagsbønna klokka 1200 foregår ofte rundt bordet etter nistepakken.
Tidebønna i advent er ikke så forskjellig fra den vanlige, bortsett fra at vi følger Bibelleseplanen, med advents-salmer og -tekster i fokus. Permene inneholder den vanlige gudstjenesteliturgien vår, en for hver dag. Vi tar rett og slett en forenklet utgave av den, med en plan over bønneemner for hver dag i tillegg. Så blir det jo litt ekstra stemning når det ikke er helt lyst ute...

Å ha tidebønner innlagt i arbeidstida er ikke alle forunt, og jeg setter stor pris på det! Å kunne kutte av det jeg holder på med med god samvittighet for å gå inn i det stille rommet, om det nå er et bittelite tømmerkapell eller et grønmalt kjøkkenbord sammen med Rigma og Bonhoffer, til toner fra Taize.

Vindu 6: Et stille rom i advent

Det er kanskje slik at et stille rom ikke skaper seg selv. Noen må ta initiativet, noen må rydde plass i almanakkene. Mens andre, sånn som jeg, jobber bak kulissene for at gjestene skal få et stille rom å hvile i. Og da tenker jeg ikke bare på å re senger og sette fram lys og blomster!

Noen har kalt retreat "en rolig greie"! Vel, de kan ikke ha vært lenge bak kjøkkendøra!

Mens andre har uttalt at vi i husfolket virker så rolige når vi kommer til kapellet på stille andakt, selv om vi sikkert kommer rett fra middagsoppvasken. For min egen del kjennes det bare deilig å forlate det travle og tre inn i det stille, under retreaten er disse andaktene min beste hvile, en hvile som ikke er søvn, men likevel gir nye krefter.

Det ble ingen overnatting eller lang retreat for menighetsrådet i Lom, men kanskje fikk de med seg en smak av stillhet. Ihvertfall av fiskesuppe med karri, fulgt av hvitost og flatbrød! Det heter forresten "hardbrød" her! Da kan du vel gjette hva "mjukbrød" er? Logisk, ikke sant?

Spisestua som var kontor igår, var pynta med adventskrans og lilla løper på hvitskurt bord, og adventstreet(!) stod og lyste opp ved klokketårnet på tunet. Varme på peisen og lilla kubbelys i peisestua tok imot gjestene. Etter middag og omvisning i Stillhetens hus (overnattingshuset)trådte vi inn i det stille rommet, kapellet, til ei enkel tidebønn.

Så ble de overlatt til seg selv og sakene. Kaffebordet var selvbetjening.

En lang dag, men det er meningsfylt når rommene fylles med gjester. Velkommen tilbake!

Vindu 5: En titt bak kulissene

Hvis du tror at det å være på Sandom er veldig forskjellig fra å være i Japan, så er det bare delvis sant. En av de tingene som likner, er utsendelsen av bønnebrev og julehilsener. Vi har nemlig våre "misjonsvenner" i den indre ringen, som får brev hver måned. Og vi takker for hver eneste en av dem, og bruker gjerne den tida det tar å skrive navn til mottaker og sitt eget navn på hvert brev.
Så de siste dagene har utsendelse av julehilsen stått i sentrum, og vært et virkelig team-arbeid. Vi klarte å få til ett brev som sendes disse i den indre ringen, styret, plakatkontakter, frivillige husfolk, og gjestene fra siste år!
Og slik som dette kan det altså se ut i spisestua der de stille måltidene inntas under retreat. Med adventsstjerne i vinduet, julemusikk på stereoanlegget og adventste i koppen er det et koselig arbeid å holde på med. Hvis du synes jeg ser noe anspent ut, så er det bare fordi mottakerne skal ha forskjellige ting i konvoluttene, og det gjelder å legge i rett etter lista jeg har foran meg.
Kulissene er forskjellige fra ifjor, men innholdet er temmelig likt!

Vindu 4: Tilbakeblikk

Det 4.kalendervinduet er et blikk inn i stua der Prestegardens Kvinneforening (NMS) på Lom har sitt adventsmøte. Denne gangen var det jeg som skulle ha programmet og fortelle om advent og jul i Japan, og da tok jeg rett og slett fram min adventskalender fra ifjor. Slik ble det et tilbakeblikk for meg selv, og kanskje vinduet fra øst kasta litt nytt lys over vår egen advent?
Det var første gang etter hjemkomsten at jeg besøkte noen forening, og jeg registrerte at jeg straks gikk inn i rollen som hjemvendt misjonær. Nesten litt skremmende...
Vi fikk varm sjokolade og krydderboller med ost, og den første smak av julebakst!
I morgen skal jeg fortsette med utsendelsen av julehilsener. Men mer om det neste gang!

Vindu 3: Rundt et adventsbord

Bibelgruppe på en adventskveld. Etter at jeg flytta hit, har jeg blitt med på ei bibelgruppe som samles i heimene, eller et husmøte , som vi ville ha sagt i Japan. De fleste av deltakerne er ansatt i kirkelig sammenheng. I kveld kjørte vi ca 2 mil, og plukket opp den ene etter den andre på vegen, til vi var 7 i bilen. Vertsfolket på gården i Bøverdalen tok imot oss med stjernehimmel over stabburet og snølykt ved inngangen. Vanligvis spiser vi først og tar for oss neste søndags tekst etterpå, men nå ble vi bedt oss om å sette oss rundt det store spisebordet, der det ikke var dekket til mat, men pynta med masse telys rundt adventsstaken. For å være nøyaktig, så var det 19 lys, plassert i grupper på takstein. Vi tente ett og ett lys mens vi skifta på å lese 19 av Messiasprofetiene, og sang advents-og julesalmer innimellom. Det var høytid, forventning og stillhet rundt bordet, godt å få kvile i Ordene og ta dem til seg uten så mange ord.

Vindu 2: Juletregang i snøen

Det var det store treet utenfor coopen i Lom som ble tent først.

I morges kom endelig brøytebilen også, så vegen var klar. Først til adventsmesse i Lomskyrkja klokka tre, og så videre i fakkeltog til treet som er satt opp på hjørnet av parkeringsplassen. Slik fikk jeg være med og gå rundt juletreet for første gang i år.
Nei, det kan ikke måle seg med de lysanleggene du kunne se på fjorårets adventsblogg, men både treet og snøen er ekte, og sangene som ble sunget etterlot ingen tvil om hvorfor vi snart skal feire jul.

I min egen stur ble også adventslyset tent, flere ganger. Tenk at det ikke er noen problemer med å få tak i lilla lys eller servietter, det er til og med adventsprogrammer i radio og på TV, ja, her er det velstand!

Men betyr det at det er større rom for Ham som kommer også?

Vindu 1: Med adventsstjerne

Nå er det akkurat ett år siden jeg begynte med blogg, og det var en adventskalender, med vindu fra en industriby i Japan. Jeg har ikke akkurat vært flittig med bloggen i høst, men prøver å starte på nytt på samme måte som ifjor, bare at "settingen" er forskjellig: Tre hus på et tun ved foten av Jotunheimen, der de nærmeste naboene er de vi ser lysene fra på andre sida av elva.
I dag kjørte jeg med bevende hjerte inn til Lom for å gjøre adventsinnkjøp. Brøytebilen har visst glemt oss , så strekninga mellom Sandom og de nærmeste gårdene kjentes som å kjøre kjelke med bil. Jeg fant juletrelys, fot og adventsstjerne til vinduet! Julekrybbefigurene måtte også fram, jeg liker å ha dem framme hele adventstida. Det er de figurene jeg laget for over 20 år siden i Yokkaichi. Så tok jeg dem med meg, for i mellomtiden hadde noen i menigheten laget sine egne til kirken. Det er som det skal være: Andre tar over. Så kan de stå der og minne om menigheten der også. Skal tro hvordan det går med julekonserten deres imorgen? De skal ha besøk av ei koreansk gospelgruppe, og det er et stort løft for en liten flokk. Jeg håper de blir oppmuntra, og at det kommer nye!
Og her på tunet er adventstreet satt opp. I morgen skal det tennes. Jeg gleder med til å leve med i advent og jul i Norge for første gang på seks år.

Kollavegen

Tidlig i oktober, før vinden hadde gjort seg ferdig med lauvet. Retreatdagen begynner tidlig om morgenen. Jeg forlater Nord-Sandom med husene og Vesle-kapellet for å gå de ca.400 m bort til Sandom der gjestene ennå sover.
Elva flyter stille og fin mellom sandbankene, og minner meg om havet!
Jeg bor ved en landeveg, Kollavegen, som er et eksempel på gammel vegbyggerkunst i Norge, og derfor verneverdig. På enkelte steder er den så smal at jeg holder pusten når jeg kjører Sandom-bilen, og ber om at ingen må komme rundt neste sving. Noe annet er det ikke å gjøre, for denne vegen vil nok aldri bli bredere. Her er det bare å tilpasse seg forholdene!
Men det er en fin veg, med sine stabbesteiner som minner om budene Gud har gitt oss for at vi skal holde oss på vegen uten å falle i noen av grøftene, og jeg føler meg priviligert som får gå langs et slikt kulturminne hver dag og beundre resultatet av mer enn 100 år gammelt slit.
Så er jeg framme og en ny dag på retreat kan begynne, med vekking av gjestene, morgengudstjeneste og frokost.
Når jeg skal tilbake om kvelden, er det ikke mye å se av vegen. Lyskjeglen til lommelykta lyser bare akkurat opp der jeg setter foten, men over er det et hav av stjerner. Gatelykter hører til i en annen verden....

Tyttebæret oppå tuva

Liker du havregrøt med kulturmelk og nyrørt tyttebærsyltetøy til frokost? Ja, da er retreat på Sandom stedet for deg! Bærene finner vi like utafor døra, så å si. Her går skogsvegen oppover Lomskollen.
Små detaljer med høstfarger langs vegen!
Men det er de røde bærene i grønne klær vi har lett etter. Er de ikke skjønne? Og det kan være veldig meditativt å gå i tyttebærskogen alene! Her heter det forresten ikke tyttebær. Det heter tyting!
Nede på kjøkkenet blir de små røde renset og rørt og frosset ned i melkepakker. Snart har vi nok for et helt år med retreater! Retreatgjestene får også lov til å hjelpe til med plukkinga, hvis de vil. Som sagt, det kan være en god meditativ øvelse!

Flere glimt fra septemberfjellet

En forventningsfull flokk på veg mot fjellheimen. Vi går i stillhet den første halvtimen og lar tankene dvele ved morgenens bibelmeditasjon.
Oppe på platået på veg mot Soleggen snur vi oss og skimter Galdhøpiggen til venstre mot horisonten.
Vi var ikke alene på toppen av Soleggen! Skoleelever på leirskole hadde kommet først. Men det var god plass til alle, og her nåt vi kaffen og sjokoladeplatene som turlederen delte ut!
Dagen før hadde vi fått se Lomseggen og Lom sentrum ovenfra. Fra Soleggen så det ikke veldig høyt ut.

Glimt fra september

September har gått uten at bildene har kommet på bloggen, men her kommer et tilbakeblikk. som du ser på bildet ovenfor, kom bagasjen endelig trygt fram i begynnelsen av måneden. Eskehaugen virket liksom mindre i det nye soveværelset mitt!
September kom med høstfarger i fjellet og fjellvandringsretreat. Her raster vi i nærheten av Soleggen, og Laffen er med!
Det sies at bøndene i Lom inngikk en avtale med Vårherre: Hvis du sørger for sol, skal vi klare å skaffe vann selv. Slik ble vassvegene til. De er også ypperlige å gå og meditere langs.
På veg videre opp mot dammen etter veksellesning fra Salmenes bok og en matpause.

Setermesse

Tomasmesse, Midnattsmesse, det finnes mange slags messer, men Setermesse, hva er nå det?
Det hørtes spennende og eksotisk ut, så jeg sa ja, takk, da naboene inviterte meg med. Søndag ettermiddag kjørte vi forbi avkjørselen til Galdhøpiggen og langt opp i Bøverdalen, der en familie hadde stilt det nyopp-pussa seterhuset til disposisjon for menigheten, og altså inviterte til setermesse, som har sin egen liturgi! Ja, det er godt å komme til ei åpna grind! Og som i Japan ble gangen etterhvert overfylt av joggesko, noen finsko og fjellsko.

Det var kjølig ute med nysnø på toppene omkring, men inne i seterhuset ble det både varmt og trangt om plassen. Noen av de yngste fant plass på peiskanten under gudstjenesten, men etterpå ble det tent på der, og vi toget ut på kjøkkenet for å nyte hjemmebakt til kirkekaffen: Lefser, kringle, rundbrød, mm. En smak av Gudbrandsdalen!
Vertskapet stilte opp i matchende antrekk, og sørget for at alle hadde noe å spise og drikke, og vi fikk også høre mer om området, og om seterdrift i gamle dager.
Som preludium sang vi sangen om Bøverdalen, og fjellene med melisdryss fungerte utmerket som altertavle!

Fra Japan til Ottadalen

Her bor jeg! Litt av en overgang fra blokk i Japan, ikke sant? Men jeg koser meg.
Spesielt når jeg kan ta en tur opp mot Lomskollen og på vegen finne bær i skogen.
Fra toppen av Lomskollen strekker fjellheimen seg innover. Det er akkurat en passe trimtur.

Kanskje du lurer på hvorfor jeg ikke har forandra navnet på bloggen?
Det er fordi jeg alltid vil ha med meg et vindu som jeg kan åpne mot øst, så det slipper inn nytt og avslørende lys over tilværelsen i Norge.

Hvis jeg får det til mellom retreatene, skal du få små glimt herfra fremover også.

Velkommen til retreat, forresten! Mer informasjon kan du finne ved å søke etter Sandom på nettet.

Takk for laget så langt!

Takk for nå til hortensiaene,rismarkene og kirka, og til dere som har fulgt med i bloggen fra Japan! Jeg reiser på mandag, og regner ikke med at det blir så mye blogging før den tid. Men kanskje blir det nye poster fra en annen kant av verden?
Vinduet fra øst vil uansett alltid være der og kaste lys og nye tolkninger inn over hverdagen i Norge. "Herren skal bevare din inngang og din utgang." Det har holdt til nå, til tross for at jeg bare sov et par timer inatt for å få ferdig storbagasjen. Da listene var ferdige, hadde det begynt¨å gry av dag. Og nå kom de for å hente eskene! I kveld flytter jeg til ei venninne, og leiligheten blir overlevert på fredag. før det skal den gjøres rein, og alt det andre skal ut. Hun som skal overta bilen, kommer på lørdag, så fram til avskjeden i kirka søndag går det slag i slag. Det er så vidt jeg klarer å følge med! Så er det direkte til Nara for å overnatte hos Orlaug siste natta, og så til flyplassen mandag. Det er en sorgprosess å reise, men samtidig lengter jeg etter å sitte på flyet
Takk for interesse, kommentarer og forbønn!