tenn sorgens lys i mine rom
og la det brenne ned
men tenn det først, så jeg kan se
at ingen er der mer
jeg kneler ved en stein i snø
to navn står hogget inn
i lyset ser jeg begge to
tenn sorgens lys for dem
tenn sorgens lys for alle barn
du ikke tok i favn
tenn sorgens lys for ham et sted
som skulle gitt dem navn
det tomme rom er grenseløst
tenn sorgens lys og be
tenn lys, tenn lys i våre rom
og la dem brenne ned
Helt siden jeg flytta til barndomshjemmet, har dagene vært prega av rydding med tilbakeblikk. Det er mitt fastetidsprosjekt, og kommer til å holde fram etter påske også.
Dette "glassmaleriet" av pelikanen som påskesymbol, laga jeg i min ungdom, sannsynligvis på lærerskolen. Silkepapiret hadde blitt matt og sprøtt, så jeg tok det bort og limte på japansk "origami" i stedet. Det var en god påskeforberedelse over et par dager!
Jeg ser at jeg har lært noe viktig de siste årene i retreatbevegelsen:
Tilbakeblikk dreier seg ikke bare om mimring.
Det viktige er å skjelne i stillheten med Gud, gjerne hver kveld:
Hva var livgivende? Hva kan jeg takke for?
Hva kan jeg legge fra meg?
Hva tar jeg med med videre?
Hadde jeg lært dette i min første periode i Japan, hadde dagboksnotatene mine sett annerledes ut, og vært mer oppmuntrende lesning! Heldigvis har jeg brevene jeg skrev til mamma. Typisk nok var det stort sett det positive som kom fram der. Nå forteller disse brevene og alle bildene meg at det var mye og mange å takke for, og at Gud var der i hverdagen. Det tar jeg med meg!
Jeg har funnet fram det gamle juletreteppet. Det har ikke vært i bruk på 20 år. Nå ligger det og venter på at juletreet skal komme inn i stua...
Min far var lærer og søndagsskolelærer, og han likte å lage ting med hendene. Han laget teppet før 1980, og jeg var muligens med på det. Og min mor sydde nok på kanten rundt.
Jeg sitter og betrakter teppet. Her er barn fra mange land, og teksten er " La alle barn i verden få det like godt som jeg."
I dag vil mange kalle figurene stereotype, eller til og med rasistiske. Dem om det.
Jeg vokste opp i en heim der pappa drev barneforening for Santalmisjonen, og mamma ledet kvinneforening for NMS. Misjon - ønsket om at alle i verden må få se verdens lys, som vi feirer bursdagen til nå - er bakgrunnen for teppet.
Jeg legger merke til jenta i heldekkende drakt. Dette var før den debatten! Samegutten som stolt bærer kofta, forteller om våre samiske aner på farssida. Mao-dressen vitner om at dette ble laget for ei stund sida. Og så er det bare en lyshåret person med i ringen...
Det er godt å sitte og reflektere før treet kommer og tar all oppmerksomheten.
Hva slags tanker får du når du ser dette?
I dag forteller lyset på himmelen meg at det er på vei tilbake. Nå lysner det sakte, men sikkert.
Jula kommer.
Jesus kommer.
Det er ikke så lett å få et godt bilde av et kor som står så spredt som det sangerne i Vox Arctica, kulturhuskoret i Harstad, gjorde i går. Derfor får stjerna i kjøkkenvinduet mitt representere dem. For de er et stjernekor! I tillegg hadde de med seg mezzosopranen Sunniva Håkestad Eliassen og på orgel Ivar Jarle Eliassen. Det var en himmelsk opplevelse, uten ord eller applaus mellom sangene. Så en kunne bare la seg rive med, og overraskes av neste sang, Jeg var glad for både nytt og gammelt, satte spesielt pris på en musikkopplevelse uten mange av de sangene en hører på media nå om dagen. Originalt og bra! Selv om jeg tar meg i å nynne på "o Helga natt " titt og ofte...
Og for at flest mulig skulle få glede av dem, hadde koret fire konserter etter hverandre, tre i Kanebogen kirke, og en på Lundenes, i løpet av ei langhelg. Det synes jeg er imponerende, så like før jul. Samtidig er det fint med en julekonsert for å synge inn jula: "Kling no, klokka!"
Jeg må innrømme at jeg venta med å kjøpe billett. Er dette trygt nå? Men lørdag formiddag så jeg at det var flere billetter igjen. Så da tok jeg sjansen. Hadde munnbindet med i veska for sikkerhets skyld. Men i Kanebogen kirke er det høyt under taket og stoler en kan flytte på, og dirigenten selv hadde målt opp avstanden.
Det jeg undret meg over, var at publikum flyttet stoler etter behov. Det så ut som om også venner satt tett sammen. Hva er forskjellen på en klem og det å sitte skulder ved skulder i en time, og kanskje snakke sammen før og etter? Det lurer jeg på.
Kirkebenker kan en i allefall ikke flytte på etter forgodtbefinnende...
Søndagskvelden hadde en god avslutning hjemme for meg: Det ble sendt digital julekonsert fra kirkene i Lom! Ikke helt som å synge med Lomsklangen, men en bra erstatning!
I dag er alle fire lysene tent. Når jeg setter meg ned for å skrive, er mine japanske venner kanskje allerede ferdige med sin hovedjulefeiring - julegudstjenesten. Sannsynligvis var de iført munnbind alle sammen. Jeg lurer på hvordan det gikk med kjærlighetsmåltidet etter gudstjenesten, med medbrakt mat, feiring av dåp, vitnesbyrd og musikalske innslag?
I Japan er både julaften og 1.juledag vanlige hverdager, så julegudstjenesten ble gjerne lagt til siste søndag før jul. Pragmatisk og greit - en innretter seg etter forholdene. Mange kirker hadde også lysmesse om kvelden julaften, men søndagen var hovedgreia.
Som jeg skrev i en julemail til japanske venner i år: Det var i Japan jeg oppdaget hva kristen jul egentlig er. Når mye av innpakningspapiret er skrellet vekk, ser du den egentlige gaven. Kontrasten mellom samfunnet som var travelt opptatt med jobb og nyttårsforberedelser, også "i jula", og kirkenes feiring av Jesu fødsel, var slående.
En annen sak er at mange kom til gudstjeneste nettopp i jula, for å oppleve ekte jul...Så juletida var høysesong for å fortelle om Jesus, ganske enkelt!
Min bønn er at vi i Norge må få oppleve det samme denne jula, til tross for alle restriksjoner.
Jeg fikk en hyggelig overraskelse - ei av naboene kom med en svibel-dekorasjon!
Jeg liker å få juleblomster i knopp. De forteller om håp, om livet som vil folde seg ut, selv midt i den kalde vinter...
Vi ser ikke nå, men vi skal få se. Duften skal bre seg i rommet og fortelle at nå blomstrer livet.
Jesus Kristus gir oss liv som blomstrer, dufter og varer. Selv om det er skjult nå.
Derfor feirer vi jul. Derfor feirer vi og håper på ham!
Dette er det jeg kaller det magiske lyset, det vakreste lyset i mørketida, og de vakreste fargene. Det er ikke lett for kameraøyet å fange dem, der de går fra asurblått over i svake rosa toner til lysere blått...med de kvite fjellene i skarp kontrast. Kameraet kan visst ikke måle seg med øyet, som kan fange dette øyeblikket og ta vare på det i minnet.
Av og til unner jeg med selv den luksusen å la være å ta opp kameraet eller telefonen, for å være i og nyte øyeblikksbildet. For ikke noe kamera kan fange det akkurat som det er. Jeg vil ta imot øyeblikket uten å bli forstyrret av å måtte fange det opp for å legge det ut.
Det er noe Gud og jeg får dele, bare vi to, der og da. Slike øyeblikk styrker forholdet!
I går kom det enda et brev fra andre siden av jorda. Det var fra den første presten jeg fikk arbeide sammen med i Japan. Han og familien tok meg inn i felleskapet og lot meg få se mer av den japanske verdenen - og kirka. Det samme gjorde de da foreldrene mine, og broren min, kom på besøk.
Vi ble kjent i 1983, og utveksler fremdeles julekort. Han er kunstner, og jeg har et utvalg av akvarellene hans hengende. Nå hadde tegnene han skrev, blitt litt vaklende og skjelvende. Det var vemodig å se. Han var stolt av sine vakre tegn. Nå var det kona som hadde skrevet mesteparten av brevet.
Jeg møtte dem sist da jeg var i Japan for 7 år siden. De hører ikke med til dem som lyktes i kirkesamfunnet. Der ble det slutt. Men varmen og vennskapet varer. Trosfellesskapet er der.
Det er rart å tenke bakover. På forhånd kan vi ikke si hvem som kommer til å bli en del av livet vårt, og være fyrlykter langs veien.
Takk for dem!
Jeg har et barnlig forhold til juletrær, og de skal være ekte. Ta det rolig, jeg har all respekt for deg som velger annerledes, men slik er det med meg.
I Japan fant jeg ofte små juletrær på rot. Så vidt jeg husker overlevde ingen av dem sommeren på verandaen. Andre ganger var det godt nok med evig-grønne kvister i en vase.
Da jeg kom til Sandom, hadde jeg stor glede av å kjøpe juletrefot, og ordentlige lys som ikke blinket i alle farger, En enda større glede var det å gå ut og hente sitt eget juletre fra Sandoms egen mark! Både adventstre ute, og juletre inne. Jeg er enig i at det var litt sært å ha juletre inne når jeg likevel skulle tilbringe juledagene på retreat, men slik var det. Jula varer til ut i januar...
Det beste juletreminnet var da min japanske venninne kom på et ukesbesøk to uker før jul. Da henta og pynta vi treet sammen før hun reiste tilbake, Stor begeistring!
I år bestemte jeg meg tidlig: Det skulle være ekte vare i år også! Så jeg har fulgt med på nærmeste Plantasjen med spenning: Når kommer trærne, hvordan er de, og hvor mye koster de? Og hvordan får jeg det med meg heim?
Alt gikk bra: Jeg fikk hjelp til å pakke treet i nett, og til å får det inn i bilen der det akkurat fikk plass... Det nederste på stammen var tykt, men jeg fikk kjørt det ned i den tunge foten, vridd det på plass, og der står det på verandaen og venter til lille julaften.
Takk for små og store gleder i advent, og det beste eri vente!
- Skal det være en tørr vaffel? Joda, disse sprø småkakene smaker mye bedre enn navnet tilsier! Og de kan dyppes i mørk sjokolade, bare jeg passer på at den også er uten spor av gluten. I år fortsettes tradisjonen fra Sandom med glutenfrie kaker til jul. Bortsett fra fruktkaka er de naturlig glutenfrie, med mandler, nøtter og potetmel.
Jeg tenker på dette å bruke noe annet istedet, når det på oppskrifta ikke er å få tak i. Det lærte jeg i Japan. Noe så vanlig som kålrot fantes ikke i butikken der. Melkeproduktene var få og annerledes. Fløten fra butikken ble aldri til smør...og rømmen av og til harsk fordi det var så liten etterspørsel. Hvordan få til norsk smak? Her trengtes det fleksibilitet!
Jeg var ikke klar over at jeg hadde med meg denne erfaringen til Sandom. Det var en samtale ved det grønne runde kjøkkenbordet som fikk meg til å se lyset. Jeg husker ikke hva som ble sagt, men jeg husker at jeg satt igjen med en overraskende innsikt: - At nettopp denne erfaringen fra Japan hjelper meg når det skal settes opp alle mulige slags spesielle menyer ! Den er rett og slett med på å gjøre det morsomt...
Den samtalen var god åndelig veiledning! Jeg ble fulgt, og fikk lys over noe som allerede lå der.
På selveste Lucia-dagen var det lysmesse i kirka vår. En del av konfirmantene gikk i prosesjon, tente lys, leste tekster og fortalte om Lucia.
Det var ei fin messe, med omtrent 40 tilstede, men jeg savnet veldig å kunne synge! Presten, organisten og et par stykker bakerst i kirkerommet, fikk være med i fellessangen.
Lysene rundt alteret er de som konfirmantene bar med seg inn. De var med og skapte et lunt og varmt lys-sentrum i kirken.
Vi har vel egentlig ikke så mye å klage over her i Norge, om vi sammenlikner oss med andre land nå. Men - å. hvor salig det skal bli når vi alle kan synge sammen igjen, til Lysets ære!
Noen vil kanskje kalle meg snobbete, men av og til opplever jeg at de norske ordene ikke strekker til. Det dukker opp japanske eller engelske ord som beskriver en sak eller følelse mer akkurat, uten at jeg kan forklare det helt på norsk.
"Awesome!" beskriver begynnelsen på møtet med julemysteriet. Jeg har bedt om å få se noe nytt i julefortellinga denne jula. Og Gud er full av overraskelser - jeg kjenner på dette voldsomme og utrolige ved at Gud virkelig ble menneske. Det er lettere å tro på en fjern og opphøyet Far i himmelen. enn på at de som møtte ham for 2000 år siden, faktisk ble kjent med Gud. Det er "awesome"!
Så kanskje er undringen og forundringen den spesielle nåden og gaven nå...
Derfor tenner jeg tre lys og tenker: "Awesome!" Det dekker igrunnen alt.
Hva vil du be om for jula...?
Å stoppe opp ved lyset. Det er det jeg gjør nå om dagen. Om morgenen trekker jeg godstolen fram midt på stuegolvet, vendt mot vinduet, for å få med meg alt fra den første lysningen av dag. Jeg har morgenbønn med strålende utsikt!
I går gikk jeg opp bakkene bak huset for å ta bilder av lyset. Å få være i denne magiske formiddagsbelysningen. Men det er ikke lett å fange den inn med kameraet.
Jeg ble stående og se utover de frosne markene der naboens sauer beitet tidligere i høst. Det var her vi gikk opp og ned til fjellet i gamle dager. Nå går hovedveien her. Det er heldigvis mulig å krysse både over og under den for å komme seg ut i marka. Og jeg er glad for at alle som skal til og fra sentrum ikke kjører rett forbi huset vårt lenger. Bilene brøler ut og inn av tunellen rett under meg. Det er litt glatt, så jeg angrer på at jeg ikke tok med meg staver eller brodder.
Markene under meg ligger og hviler i adventslyset. De er frosne. Brakk mark er av og til frossen.
Det står og går jeg og funderer på videre. -Hva kan skje med frossen mark?
Nå har jeg også tatt bilde av den stor julegrana på torget! Den har ei litt spesiell historie: Ei dame som nettopp hadde kjøpt hus i Harstad, på nabotomta til barndomshjemmet, hadde denne i hagen sin. Kanskje ikke den størrelsen en vil ha akkurat der? Så hun kontaktet kommunen og tilbød dem grana. Slik har den blitt til glede for mange, ikke minst for naboene som fikk mer lys og utsikt...
Julebyen er vakker, men litt tom for folk. Det er nok ikke bare pga pandemien. Jeg skal innrømme at dette var min første busstur inn til sentrum etter at jeg flytta tilbake. Det er lettere å kjøre til Sjøkanten senter eller Kanebogen senter, der en får alt under samme tak. Men det er litt trist med tomme gågater.
Noen ungdommer i julekostymer prøvde å bøte på saken. De stilte seg opp ved grana og sang julesanger, og folk stoppa opp. Nydelig!
Jeg oppdager byen på nytt. Det er så mye som har forandret seg. Men der Adly Bergan i sin tid holdt til. var det en ny butikk av samme slag! Der fant jeg strikk til mine planlagte jule-munnbind...Og på Egon var det mye lys og varme, og utsikt over havna. Jeg ble fristet til å ta en julelunsj. Men det var bare en smakebit på jula. Det beste kommer når vi er der!
