Vindu 4: Blåøyd japaner?

                                                                      

Å invitere til jul…det kunne være et juleverksted for barna i nabolaget eller søndagsskolen, og vennene deres. Ei dame i menigheten leide et rom inne i byen. Det var ikke stort, men hun stilte det til disposisjon for barnemøter. Og der stod vi på gata utenfor og inviterte vi til julefest for barna som gikk på skole i nærheten.( Dette var nemlig lenge før gassangrepet på undergrunnen i Tokyo i 1995 mistenkeliggjorde slik utdeling)

Løpesedlene var skrevet for hånd og trykt for hånd på prestekontoret…men presten var kunstner, og kunn gjøre dem innbydende med tegningene sine.

Vel, jeg står utenfor og smiler til barna som strømmer ut av skoleporten med sine røde og svarte ransler. Da stopper en liten pjokk på 9-10 år opp foran meg. Han stirrer meg intenst inn i ansiktet. Lenge. Istedet for å kjenne på irritasjon, som jeg ofte gjorde når jeg ble trøtt av å være synlig hele tida og bli ropt “utlending” eller “se, der går en amerikaner” etter, syntes jeg bare han var søt. Så jeg smilte og sa : Konnichiwa! ( God dag!)

Gutten rista litt på hodet, trakk blikket til seg og mumlet for seg selv: – Så er hun japaner likevel! – før han rusla videre heimover.

Jeg ble varm om hjertet og tok det med meg som en kompliment.

Å lære den andres språk, og bruke det – er vegen til fellesskap.

Som Gud gjorde da han kom som et lite sårbart barn.

四日市の市内であったことです。

信者さんの１DKで教会学校を始めました。牧師さん夫婦と姉妹と私の四人でした。帰ってくる子供たちにチラシを配って、クリスマス会もやりました。

そのときのことでした。私が外でクリスマス会の案内を配っていました。私を見て９歳ぐらいの男の子が私の前に立ち止まりました。黙ってじっと私の顔を見ているの。普段はいつも目立つので、じっと見られるのがいやでした。外人とかアメリカ人とかいわれるのです。疲れるとそんなことでいらだってきます。ところが、あの坊やはあまりにもかわいかったのでほほえみながら　こんにちは、と　それだけ声をかけました。それで彼は自分にいいうように静かに　やっぱり日本人だ！、また歩き続けた。

心が暖かく感じ始めました。

人のことばを習うのは大切ですね。それこそ交わりへの道です。

神様も小さくて弱い子供になって私たちに語り始めました。

Vindu 3: Julegudinne med gaver?

På slutten av første periode var ikke motivasjonen til å gå inn i den travle adventstida særlig stor. Men så fikk jeg en høytidelig invitasjon til å delta i et internasjonalt juleselskap i Nagoya.. Jeg ble bedt om å stille i nasjonaldrakt, og si litt om julefeiringa i mitt land.  – Det kunne jo være moro, tenkte jeg og takket ja.

Det er ikke så mye jeg husker fra selve selskapet,men vi fikk god mat, og jeg tilbrakte mesteparten av tida med å lytte til en student fra Nigeria som var glad for å finne noen å dele sine frustrasjoner over hverdagen i Japan med.

Men så kom aftenens høydepunkt. Konferansieren forkynte med høy røst at nå kom overraskelsene – båret inn av en vakker julegudinne! Og inn kom ei jente kledd i kvite, flagrende gevanter som ei gresk gudinne. Noen engel var det ihvertfall ikke! Jeg husker sjokket som om det var igår : De  har stelt istand alt dette uten å ha den minste peiling på hva kristen jul dreier seg om! Men jeg vet hva det er – og jeg er her for å fortelle det. Og det handlet ikke om at jeg savnet  julenissen….

Sjokket vekket all mulig motivasjon til å riktig kaste meg inn i adventstida med fornyet energi. Blanda med glede over å kjenne Jesus og lengsel etter å fortelle så mange som mulig om innholdet i kirkens jul .

Handler det om å tenne et lys istedet for å klage over mørket?

四日市にいたときのことでしたが、あの年は、私が少し疲れていて、なかなか教会のクリスマス活動に入りたいと思いませんでした

そのとき、名古屋のあるところに招待されたのです。民族衣装を着て、自分の国のクリスマスについて話すようにと、　いわれたのです。いろいろな国の方が集まりました。楽しかったですが、終わろうとしたときに、司会者がこんなことを発表しました。最後に、美しい女神が皆様のプレゼントを持ってきます
と。それから、白い衣を着ている女性が舞台に入ってきたのです。天使とは、かなり違う。

私は、ショックを受けました。この方たちは、教会のクリスマスを全然知らないのに、こうして
クリスマスを祝っているのです。

そのショックで私の疲れがどこかへ消えてしまいました。私が本当のクリスマスを知っているの！
イエス様のことをできるだけ多くの人に知らせたい、と、喜んでその年も教会のクリスマス活動に入ったのです。
暗闇の文句を言ううよりも、蝋燭一本にでも日をつけましょう。

Vindu 2: Den første jul i et fremmed land

Det første lyset er tent i staken . Vi venter!

Jeg kjøpte staken min “første jul i et fremmed land” ( som snart ikke ble så fremmed lenger!) Stedet var sjømannskirka i Kobe, og det var min første ordentlige adventsstake, håndlaget av smijern. Lysene dens har skapt stemning om mange kaffebord, og den har hørt meg fortelle om hva lysene betyr, på mer eller mindre stotrende japansk.

Advent – det betød å invitere venner, engelskklasseelever, søkende, søndagsskolen osv heim til den julepyntede stua. Servere heimebakte julekaker, synge kjente julesanger, bruke pynten som motivasjon og hjelpemiddel for å fortelle om hva vi i kirken egentlig mener med jul. Fortelle om Gud som kom til oss som et sårbart barn. Invitere til julefeiring i kirka.

Adventen hadde en ekstra forventning med seg – å gi det videre til flest mulig, for i disse ukene fram til jul har vi en felles platform: Julepynten, ute og inne, julesangene som høres overalt.

Kjenner jeg på denne forventningen nå?

Venter jeg at flere lys skal bli tent?

それは私の部屋です。最初のアドベントのキャンドルにも火がついています。

キャンドルスタンドは日本で最初のクリスマスに神戸海員教会で買ったものです。

アドベントの時期に蝋燭を囲んでいるお客さんにクリスマスのことを話したりクリスマスの歌を歌ったりしていました。そして私が作ったお菓子もみなで食べました。日本でアドベントの時期は伝道のときでした。できるだけ多くの人にイエス様のことを伝えたかったのです。ですから、早くから部屋にクリスマス人形などを飾って友達に、求道者に、英語クラスの生徒たちに、そういう方たちをこの時期に家に呼びました。そして、教会のクリスマス会に招待しました。

多くの人にクリスマスの意味が伝えたい、といいう大きな希望を持っていました。

今もそうでしょうか。

アドベントのキャンドルが増えてくるように、今年も。

Vindu 1: Å gå tilbake

Å pynte til advent – for meg er det å pleie sine røtter for å få nytt feste i virkeligheten. Pynten som har fulgt med fra Japan, representerer sine historier, og jeg tar dem fram og lar dem få liv her.
Så er det også 30 år siden min første jul i Japan. Den satte kursen for julene som kom etter. Derfor vil denne adventsbloggen være preget av tilbakeblikk, men altså for å kunne gå videre i den sammenhengen jeg er i nå.

Det første minnet er julekrybba. Om jeg har skrevet det før, skader det ikke å gjenta. Jeg laget denne under min første periode i Japan. Figurene fikk japanske klær og japanske trekk, og fikk sin plass på orgelet i kirka.
Da jeg kom tilbake til Yokkaichi for ca 7 år siden, kunne jeg ikke finne dem. Men det var ikke så farlig. Istedet hadde en dame i menigheten laget noen flotte, store krybbefigurer av stoff. “Slik skal det være,” tenkte jeg. Lokale krefter skal ta over.
Men en gang jeg rydda i et skap i kirka, fant jeg de jeg hadde laga. Jeg tok dem med meg, for nå betydde de mest for meg – og står hver advent i vinduet i Veslestuggu på Sandom. For det har jeg også med meg fra Japan – krybba skal opp i advent og vise hvem vi venter på.

私が　初めて日本に来たのは、３０年前でした。 それでこのブログに日本で作った思い出を書きたいと思います。
第一は四日市教会で作ったクリスマス人形です。その人形は今毎年のアドベンとから私の部屋に飾ってあります。なぜなら、２００４年にまた四日市に戻ったときには、教会の方が新しい人形を作ったのです。それを見て私も喜びました。宣教師のつとめは、教会の皆様の賜物を生かすことだからです。
そしてある日、私がずっと前作った人形を引き出しの中に見つかりました。それを黙って取り出して、国にもって帰りました。そして今毎年見ながら日本のことを懐かしく思い出しています。私は本当のクリスマスの喜びが見つけたところは日本の教会だといってもいいのです。

Den første jul i et fremmed land

 
I år er det 30 år siden jeg feira min første jul i et fremmed land. Det vil si, etter hvert ble landet mindre fremmed, og feiringa min egen. Så nå følger jeg opp med å lede retreat i jula her på Sandom. Det er meningsfylt på samme måten som i Japan: Juletekstene står i sentrum, og det er ikke bare familiefellesskapet som samler seg. Men nok om mine kjepphester angående julefeiring! La dem ikke ta julestemninga fra deg, for nå går jeg over til emnet – den første jula i Japan, ja, heimefra i det hele tatt. - Ville det bli jul? Snø var det i hvert fall ikke…selv om pynten var på plass i butikkene.
Jeg gikk på språkskolen i Kobe for å lære japansk, og hadde kommet dit i august. - Hvor skulle jeg feire jul, og med hvem? Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Vi var flere misjonærer både på skolen og i byen, og jeg ble bedt heim til en familie på julaften. De hadde kommet til Japan året før, og hadde en liten gutt. Vi var to “tanter” som var invitert. Ingen skulle behøve å sitte alene julekvelden. Slik begynte et 30 – årig vennskap.
Mye fra denne kvelden har gått i glemmeboka. Jeg tror det var den “riktige” dagen. Vi måtte ellers tilpasse oss et samfunn uten røde datoer i jula. I alle fall – det var norske julesanger, pakker, juleevangelium, og en deilig julemiddag! Og her er vi ved poenget: Det var skikkelig svineribbe, som jeg ikke spiste så ofte ellers. Vi koste oss, og muligens ble det for mye av alt det gode, for dagen etter…
Jeg hadde gledet meg stort til gudstjenesten i den norske sjømannskirka. Og så våkna jeg kvalm og elendig på første juledag! Det var en skikkelig nedtur, og helt utelukket å stå opp og ta toget inn til byen. Jeg gråt og savna alt heime og syntes veldig synd i meg selv.
Heldigvis var min første jul i et fremmed land ikke over med det! Alle vi norske språkstudentene var tilknytta hver si japanske menighet. Jeg gikk i Myodani, der Anders og Møyfrid Eraker arbeidet som misjonærer. Av naturlige grunner skulle de ha menighetens julefeiring om kvelden, med lysmesse, og fest etterpå. Jeg ble bedre utover dagen, så jeg tok på bunaden og dro avgårde.
Jeg husker ikke så mye fra lysmessa, eller fra festen. Men det som sitter spikret fast, er at vi hadde laget bløtkake til 30 personer, og så kom det minst dobbelt så mange! Og det ble kake til alle! Jeg tror englene gledet seg ekstra den kvelden over alle som fikk høre om Jesu fødsel for første gang…
Seint den kvelden dro vi glade tilbake til byen. Nedturen fra morgenen var glemt. Jeg var blitt overrasket av en ny juleglede – den som handler om å dele - både Jesus og bløtkake.
Og min egen julefeiring hadde fått en ny retning.

Blomsterspråk på retreat

                                               Velkommen til husfolk rundt kjøkkenbordet

                                                        Velkommen til gjester i kapellet

                                                                    Etter haglskuren

     Underveis - vilt og vakkert, skjørt og vakkert...

Fra solstolen

Jeg sitter med min frokostkaffekopp og betrakter blomsterbedet foran huset mitt.

Mens jeg reflekterer over  Paulus som hadde for vane å gå i synagogen hver sabbat.

Og jeg tenker at det jeg gjør nå, må være en god vane å ta vare på. Den gode vanen som får det til å blomstre, fordi den åpner opp for hans vann, hans sol.

Jeg ser på naboens bed og tenker at i år blomstrer det vakrest hos meg.

Jeg har åpnet kranen og brukt “svetteslangen” hver kveld.

Åpna opp for vannet.

- Jeg? Kan jeg være en åndelig veileder?  spør jeg.

Og får tilbake:

- En åndelig veileder er en som åpner opp for mitt vann, slik at pilgrimen kan få blomstre som jeg vil, i mitt solskinn.

Vi blomstrer på forskjellige vis, derfor er vi vakre sammen, og alle kommer til sin rett.

Slik funderer jeg over kaffekoppen og sender en takknemlig tanke til engelen som tok ugresset en gang under forrige retreat…av og til har de hagehansker på.

Å samle på gledene

Denne våren og sommeren har jeg bevisst samlet på en spesiell nytelse og glede: Å sitte ute på trappa med frokost og kaffekopp.
Med søndagsfrokostbrettet i Baden-baden-stolen, eller bare rett på dørstokken når jeg ikke har så god tid.
Jeg samler inntrykket av tunet, har fulgt sommerens utvikling, og ikke minst:
Jeg samler på lys og varme, et livgivende lager å ta av i den lange, kalde og mørke vinteren…

Hva slags hverdagsgleder samler du på nå?

Å stoppe opp

Å stoppe opp.
Å stoppe opp kan være å legge fra seg lista med gjøremål og gå i fjellet på fridagen.

Å stoppe opp – fordi noen stod og sperra vegen. Men det gikk veg utenom!

Å stoppe opp – når målet er i sikte, og innta det sakte.

Å stoppe opp – fordi noen blei for nærgående. Trekke seg tilbake og sette grenser.

Å stoppe opp – ved akkurat den utsikta en ønsket i tepausen!

Listene venter til i morgen.
Stoppe opp og ta vare på gaven idag.

Å stoppe opp. Å bli stoppa opp. Og se Gud i det som skjer.

Pinse .Når eg vil se for meg det som skjedde, og høyre suset av

Anden, er det elva som brummer forbi eg høyrer og ser.

Vannet – både ondt og godt. Og eit bilete på Anden som Jesus

sender.

Vassmengder – kan vi la vere å tenkje på dei no?

Kor er Gud i dei?

No må det ikkje regne meir, seier eg. Du kan ikkje la dette

vare ved, Herre. Eg vil ikkje!

Då eg skulle køyre til kyrkja i dag langs Kollavegen, kom eg

berre til Årstallssvingen. Muren langs vegen hadde rasa ut. Eg måtte stoppe.

Rygge eit stykkje, og snu.

Av og til velgjer eg å stoppe opp og sjå etter Gud der eg

er. Kor er du? Kva vil du meg?

Andre gonger vert eg stoppa. Vert tvinga til å sjå, eller

lytte. Nei, ingen kan tvingja meg til det. Eg kan velgje å ikkje lytte,

uansett, eller velgje kven eg vil lytte til. Eg kan snakke hol i hovudet på han

utan å gje han sjansen til å kome til orde…det er ikkje vanskeleg!

Men når han stoppar meg, har eg sjansen. Til å spørje, lytte

og snu.

Kor er du i flaumen, kva vil du oss? Kor er du i min kvardag

og fest?

Kva vil Han meg? Vil Han meg noko?

Då er det du spør meg:

Kven og kva er det du stoler på? Kva er viktigast for deg –

det som kan drive vekk, eller eg som alltid er der? Eg som elska deg først?

Korleis kan du elska oss når du tar frå oss ting vi har

jobba og slitt for, når du riv tryggleiken vekk under oss? Mange er redde, vi har

ikkje kontrollen lenger…seier eg.

Når eg trur at du ikkje har noko svar til dette, kjem det

stilt, men sterkt:

Eg er i flaumen og i angsten, eg er din tryggleik. Og somme

tider lyt du gripe han i trass.

Du er skapt til meg fordi det var min lengsel å elska deg. Eg

døydde for deg. Eg er hos deg. Eg er kjærleiken og nærleiken som aldri vert

fråvær, om ikkje du vel det slik. Så treng du ikkje ottast

anna enn dei flaumane som vil riva deg bort frå meg.

Vil du stole på meg? Vel du tilliten?

Og eg gjev deg den gåva å leve ut min kjærleik i verda, der tryggleiken treng eit navn.

No er det eg som vert stille.

Kva er din lengsel - Kva er di bøn? Kva svarar Han deg?

Ved Årstallssvingen, Kollavegen

Sjå skodda stig

sjå skodda stig

vik bort

min mørke natte - draum

ver still

mi tause lengt

eg ser ei ny

og reinsa verd

med skodde-leik

ikring

eg ser dei vakre

grøne tre

der skar og nut stikk fram

ein venleik som eg ikkje såg

igår då sola brann

min klårleik etter skoddenatt

mi visse etter regn

eg kjenner deg når skodda stig

og veit meg i di famn

 



Etter påske

velt steinen fra

mine illusjoner må avdekkes

mine stolte vakter falle om

så jeg kan snu meg

og se din nye landingsplass i mitt liv

Godt nytt år!

Dobbeltvindu i advent 23-24: Å vente på fest

Da er klokka over midnatt, og det er julaften. Så jeg lager et dobbeltvindu. Det trenges i høy grad: Temperaturen er i ferd med å krype ned forbi minus 25... Da synes Freukie det blir kaldt ute, når hun må vente på matmor som er husfolk på retreat.
Aldri har jeg sett Sandom så vakkert som nå i kveld. Måneskinn så sterkt at trær og mennesker avgir skarpe skygger, stjernehimmel og dunlett nysnø på busker og tak. Og lysene fra Stillhetens Hus og Bakkehuset, som synes å stråle varme ut i natten.
I dag begynner festen.
Velsignet jul til deg som har fulgt med i adventsvandringa! Måtte den ende ikke i Betlehem, men i mitt og ditt rom dit han kommer for å bli født på nytt også denne jula.

Et vindu i advent 22: Forberedelse...

Om 3 minutter er klokka tolv. Ni gjester, to hunder og tre husfolk er på plass. Og på kjøkkenbordet heime blomstrer julerosa, min juleyndlingsblomst.
Dagen har vært fullpakka av forberedelse - pynting, innkjøp og matlaging. Resten av julekakene kom med buss og bil fra Oslo og Lillehammer.
Så er ramma på plass, men hvem har regien?
Det er godt å tenke at det er ikke jeg, det er Herren - det er spennende!
Men nå må jeg få litt søvn - gudstjenesten er første post i morgen tidlig...

Et vindu i advent 21: Ventetid...

I peisestua på Sandom står dyra ved krybba og venter.Josef og Maria, og hyrdene, i hver sin vinduskarm, og vismennene i salgsboden. Jesusbarnet er bortgjemt i en skuff. Vi venter ennå på jul - og julegjestene. For her tas ingenting på forskudd! Lillejuleaften er en helt lilla dag, og festen bryter ut julaften klokka fem.
Men ikveld har jeg henta frivillige husfolk på bussen - så vi er igang!
Det er spennende. Å få avstand til Norge viste meg jula på en annen måte.
Retreat er også avstand til det vante. Å stoppe opp, vente, og se - noe nytt?

Et vindu i advent 20: Juleglede

Hva er jul for meg?
Hva er julegleden for meg?
Mine kristne venner i Japan hadde ikke forventninger om juleferie, gaver og familiejul.
Det store spørsmålet før jul var: Blir det noen dåp hos oss til jul? Kan menigheten få feire jul sammen ved å ha dåpsfest?
Jeg fikk en e-post fra ei venninne i min gamle menighet i Japan igår: Vi feira Suzuki-sans dåp idag! Jeg husker henne godt - hun har vært underveis i årevis.
Englene hadde det travelt med å synge i Yokkaichi igår. Og klokkene hadde ikke engang ringt inn jula her hos oss...
For Han blir født og begynner sitt liv i mennesker over hele verden, også der de røde dagene ikke har fått plass på kalenderen, men jul må feires søndag før eller etter, eller på keiserens fødselsdag 23. desember...
Så fant jeg julegleden igjen og vet på nytt at for meg er jul først og fremst at Han stadig blir født i nye menneskers hjerte og liv.
Det kan skje på selveste keiserens fødselsdag - og det kan skje på julaften mellom gavepapir og ribberester.
Å,ja - gjett om englene har det travelt denne uka!

Et vindu i advent 19:Fire lys

Fire lys. Nesten 20 grader ute og et lett dryss av snø.
Denne helga har jeg vært eremitt på tunet sammen med to katter og en hund.
Og til tross for forkjølelsen ( som er på retur) bare måtte jeg ut og få tak i juletre mens det var lyst. Godt utrusta med den gamle slalombuksa fra Japan og annet varmt tøy gikk jeg til verket. Furuene jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet viste seg å være annerledes på nært hold, så jeg returnerte over jordet og undersøkte skråninga bak Nystuggu - og der fant jeg ei lita gran. Å bare kunne gå rett ut og finne juletre er noe av det morsomme ved å bo her! Men treet var jo gjennomfrosset og litt sprøtt, så det får stå i grønnsakkjelleren og tine seg over natta.
Når retreaten begynner er det ikke råd å få gjort noe heime, så jeg begynte å finne fram julepynten, stryke løpere og henge opp ett og annet. Dette er "natsukashii", som vi sier på japansk. Der er løperen som mor sydde da hun besøkte meg i Japan, og der er en pappa har brodert. Et juletre jeg fikk av venner i menigheten i første periode. Og mitt første og eneste forsøk på lappeteknikk! Mye har jeg fått, og tenker på giverne når jeg tar det fram. Det blir et tilbakeblikk i takknemlighet, og vemod.
Det er kanskje sært å pynte til jul når jeg bor aleine, og til overmål skal være på retreat i jula,
men det er noe med å ta vare på det livet en har og har hatt. Selv om det er akkurat når stua er pynta til høytid at jeg savner noen å dele det med. Jul er både glede og lengsel, hygge og savn.
Så kjører jeg igjennom jule-cder, som jeg har en del av. Det er jo en praktisk gave å sende til noen som bor langt borte! Jeg lytter etter om noe kan brukes under måltidene på retreaten, og legger dem til side.
Og til tross for litt hes stemme øver jeg meg i å synge julefavoritten: "Oh Holy Night".( Gospel style, ikke opera!) Det er fordelen ved å bo aleine!

Nå skal lysene brenne ned og gi plass for noe nytt.

Et vindu i advent 18: Ufrivillig stopp

Idyll på tunet ikveld...men Nystuggua er hverken vaska eller pynta til jul, som planen var. Denne gangen var det mangel på krefter, ikke tid. Og det gjør meg ettertenksom- og takknemlig. Jeg er heldig som vanligvis har kreftene. Men idag ble det for tungt å støvsuge og vaske rundt.
Det ble en dag for å stoppe opp og reflektere over hva som er viktig. Og så blei jeg møtt med "Vær ikke bekymra" i julekalenderen min!
Jo, jeg har da pusla med litt av hvert, men i sakte tempo...
Og kanskje er det ikke så viktig at alt er reint til jul her heime hos meg. Jeg skal jo stort sett bare sove her under juledagene.
Ja, hvorfor ikke stoppe opp litt nå i helga, når fire lys er tent?

Et vindu i advent: Om å miste eller gi fra seg kontrollen

I snart to uker har jeg hatt selskap av disse prektige julestjernene på kontorplassen min. I følge internett skal de ha en jevn temperatur på mellom 15 og 22 grader, så jeg sjekker temperatur, lys og vann. Holder de koken til over jul, for ikke å snakke om nyttår?
Så sjekker jeg temperaturen ute på veg gjennom den iskalde spisestua. Geranium og andre planter er evakuert til kjøkkenet, i påvente av jul og oppvarming...bare mellom 10 og 15 minus idag.
Denne uka er det også "sjekke-temperatur-i fryser/kjøleskap". Herlig å åpne lokk og dører der baksten nesten tyter ut!
Hadde jeg derimot sjekket min egen temperatur i morges, hadde jeg kanskje holdt meg i den deilige, varme senga. I stedet har jeg gått for halv maskin med mange pauser. I fjor gikk jeg ned for full telling på besøk hos venner i romjulsferien. Det er kanskje like greit å få det unnagjort før jul- ennå ei uke til retreatstart, og mye er gjort...
Midt i dette hører jeg en som prøver å fortelle meg noe - selv om jeg er for tett i hodet til vanlig bønn og lytting. Jeg skjønner at det dreier seg om at jeg uansett ikke har kontroll på om retreaten går bra eller ikke. Det er det min himmelske Far som har. Å leve som om jeg har kontrollen, smaker en smule av hovmod... Å bli syk plutselig føles som å miste kontrollen - hvis jeg ikke har overgitt den på forhånd...

Så, skulle jeg ha blitt heime? Tja, det vil dagene fremover vise. Jeg er i alle fall litt mer ydmyk nå.

Et vindu i advent 16: Stillhetens Hus

I dag var det julereingjøring i Stillhetens Hus, gjestehuset. Det vil si, så mye mer enn det vi vanligvis gjør før gjestene kommer, ble det ikke. Men på vinteren må reingjøringa planlegges. Det er for kaldt til å arbeide der mellom retreatene, så vi må sette opp varmen dagen før. En av oss har ansvar for å re senger, riste matter og støvsuge, mens jeg har støvtørring og vask. Under forrige kuldeperiode frøs vannet i rørene på ett av badene, men da varmen i gangen kom opp, retta det heldigvis på seg.
Så nå står den sjuarma lysestaken på plass i kapellet, og imorgen skal jeg legge ut lilla brikker og lys på de rommene vi skal bruke i jula, og så legger jeg rød duk og hvite lys i skuffene, slik at gjestene kan pynte til jul på rommet, hvis de vil. Og et rødt hjerte til å feste på dekorasjonen.
Om ei uke er vi igang.
Jeg liker dette arbeidet. Jeg reflekterer, tenker og synger mens jeg vasker og tørker, og av og til lurer jeg på om jeg reflekterer under reingjøringa, eller omvendt. Stillhetens Hus er et hus for bønn, og det er mange situasjoner å be i!

Hvor er ditt Stillhetens Hus nå i advent?

Et vindu i advent 15: Jeg våger å kalle Ham Far!

På Sandom har vi tidebønn rundt kjøkkenbordet om morgenen, og i Veslekapellet midt på dagen. De 300 metrene bort til kapellet gir en smule mosjon, men mest av alt lys nå på vinteren.
Rundt bordet leser vi samme andakt en hel uke, for riktig å få smakt på innholdet. Denne uka er overskrifta "I Faderens, ".
Ja, for vi er ikke helt politisk korrekte, må vite. Vi våger å kalle Gud for Far, med store bokstaver! Dette året har vi da også hatt meditasjonsserien " Vi har en Far som vet hva vi trenger."
For meg personlig er dette viktig. Jeg vil ha "Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd", og ikke noe luftig, ukjønnet, om ånd og skaper og jeg vet ikke hva! Det skaper bare tomhet. Og jeg kan ikke engang huske formelen, så upersonlig er den... Jeg vil ha det slik det står i den gamle Boka. Det er det jeg trenger - en Far som vet.... hva jeg trenger, før jeg ber ham. Den Faren Jesus deler med oss.
Jeg vet godt at det er fedre som ikke fortjener hverken betegnelsen eller å ha barn, og jeg deler smerten til dem som har måttet leve med svik, misbruk og fravær.
Men kjære, helbredelsen blir da ikke å ta bort Farsbegrepet i Bibelen, men å fortelle at denne Faren, han er annerledes! Han er den faren du mista, den faren du alltid har lengta etter.
Derfor sier jeg det høyt: Jeg våger å kalle ham Far!

Et vindu i advent 14: Lys i mørke

En nydelig kveld.
Jeg kommer oppglødd hjem etter kvinneforeningsmøtet. Vi har hatt det hyggelig på kyrkjelydshuset, tent adventslys, sunget, lest legender og dikt, og reflektert over Han som kom, som kommer og skal komme.
Men vi har ikke bare vært opptatte av det nære, vi har vendt blikket utover gjennom mørket og sett lys: Kristne som forbereder julefeiring med terror og forbud som bakgrunn.
De er lys i mørket, og vi har bedt om at lysene må få fortsette å skinne.

Jeg kan ikke gå inn riktig ennå - og jeg blir belønnet: Snø, måne og en glitrende stjernehimmel. Plutselig faller en stjerne - en stor en, jeg synes jeg kan se halen et sekund...
Et kjempestjerneskudd!
Vakkert, men litt trist - at et lys blei oppslukt av mørket.

Et vindu i advent 13: Konsert i Lomskyrkja

Lomskyrkja stråler om kapp med Lucia.
Ljos i alle vindauge.
Ljos i songar-auge når Kristbjørn lyfter handa.
Born syng.
Vaksne spelar og syng.
I`ll hasten to His throne...
Det er jol...
Eit barn er født...Himmelongen!
I dag har eg vilja lovsyngje deg.
"Halleluja to the newborn King", medan snøkanten forsvann og vegen kom fram.

Eg sit heilt innst attmed preikestolen, det høver seg slik når eg skal stå ytst på sopranrekkja.
Eg nyt utskjæringa på kloss hold. Nokon har laga andre merke på benk og søyle, og maling er slitt vekk av hender som har stødd seg her opp gjenom åra. Kor mange born har leika seg rundt og under denne preikestolen, tru?
Då kjenner eg at det sit i veggene- lovsongen, bønene opp gjenom åtte hundre år. Og Orda, lever dei ikkje her enno ein stad? Eg har ikkje våga meg opp i stolen enno, men dei seier at då står ein trygt planta i spora til alle dei som har stått der før. Der er golvet slitt ned.

Og eg let att augo og lar mi røyst juble med i songen utan ende - han som englane song for fyrste gongen i eit anna land, ved gjetarbålet.
Du er heilag, vil eg stemme i, ja, du er heilag og eg elskar deg, min Far og bror, som møter mi lengt med tørst, som famnar mi lengt med di.

"Det var difor han kom hit, han bar børa for oss".

"Halleluja to the newborn King, the Lord is worthy of all praises!"

Et vindu i advent 12: Advent fra et katteperspektiv

Hva foregår ute på tunet? Hva er det som lyser slik? Lik et lite monster hopper Ignatius rett opp i krybbetablået... Det er som om han sier: - Hva er det du bråker for, da? når han ublidt blir henta ned igjen. Nei, det er ikke lett å forstå hva menneskene driver på med akkurat nå...

Og her er det noe interessant som rører på seg. Han hjelper til som papirvekt når julegavepapiret skal deles opp og gavene pakkes inn.

Dette må avgjort undersøkes nærmere! Kan det være spiselig, tro?

Nei, det smakte ikke noe godt! Men kanskje det kan være godt å ligge oppå dette underlaget og ta seg en blund etter alt styret med innpakkinga?

Pus puster ut...her var det i tillegg godt og varmt, like ved ovnen. Mens han reflekterer over disse menneskene som er så uforutsigbare og stadig finner på noe nytt.
Selv tar han dagene som de kommer, fornøyd når han kan spise seg mett og tillitsfullt finner et fang å sove på. Det faller ham ikke inn at jeg skulle være for travel eller uinteressert til å ta imot ham. På den måten lever han opp til navnet sitt - min lille bønneveileder!

Et vindu i advent 11: Utflukt i advent

Vinduet fra Nystuggu har vært mørkt noen dager. Jeg har vært i hovedstaden på jobbekomitedag, men måtte få med meg litt mer, når jeg var der likevel! Det ble julekrybbevandring på Bok og Media, og julegaveinnkjøp. Julekrybbeutstillinga anbefales, også som meditasjonsvandring!
Bonus var juletreet på Lovisenberg, i salen på gjestehuset. Pynta med tung og talende symbolikk, en glitrende vakker kontrast til nisse-og butikk-jul.
Enda mer bonus var møtet med min medvandrer på vegen hjem, og de siste innkjøpene i gågata på Lillehammer. Jeg fikk til og med skrevet noen julekort mens jeg venta på lunsjen...
En bonus jeg kunne ha unnvært var ventetimen etter at bussen blei stående i grøfta på heimvegen. Vegene i dalen er smale når buss og trailer møtes.
Det gikk bra, vi slapp med forsinkelsen. Men blei igjen minna om livets skjørhet og at vi ikke har kontrollen. Dessto mer grunn til å vandre med takknemlighet i advent...

Et vindu i advent 7: Hva er dette?

I dag ble det påvist: Spor av engler i kapellet på Sandom!
Det var Ester som oppdaga dem da hun skulle hente lysestaker og nattverdsett for å pusse dem til jul. De har nok sunget og danset og øvd på julesangen i det stille, iskalde kapellet...

Om etpar uker skal vi synge sammen med dem.

Har du sett spor av engler idag? Spor av Gud i din hverdag?

Et vindu i advent 6:Gløgg og peppernøtter

Husfolket har fått en adventskalender av lys - et for hver dag fram til jul. I dag fikk sjeldent vi besøk, og samla oss rundt bordet etter arbeidstid med julepålegg, peppernøtter og gløgg.
Advent er tid for å bygge fellesskap.
Noen ganger kjenner jeg på spenninga mellom det nære og det fjerne: Istedet for å skrive julepost synger jeg i kor, og er med på store og små adventsmøter - planlagte og mer spontane.
I tillegg til det ekstra arbeidet som adventstida fører med seg.
Så jeg er redd for at juleposten min vil komme seint i år...
Spenninga er at jeg så gjerne vil holde kontakten, med japanske venner og menigheten, med misjonærvenner og vennene i nord, og med familie og slektninger... men så vil jeg også ta vare på de fellesskapsbyggende øyeblikk i advent, for det er tross alt her jeg bor. Midt i uka skal jeg til Oslo på arbeidsmøte, og tar en fridag der på kjøpet, og innom Lillehammer på vegen hjem.
Og brevene skulle ha vært skrevet og påtenkt, og helst avgårde nå!!!

Men stopp nå litt - er det nå så farlig om det kommer en julehilsen etter jul? Kan det ikke være litt kjekt, også? Og julas glede varer vel hele året!

Jeg tar sats og velger de gode møtene i advent. Jeg har ikke glemt mine venner rundt omkring likevel. Men det er noe med å være tilstede der jeg er.

PS: Kanskje jeg kan skrive noen julekort på toget??

Et vindu i advent 5:"Ongen er vår konge"

Så er julekonserten på Otta vel i havn, med felleskor, solister og balalaikaorkester.Vi har fulgt Jomfru Maja, Johs og Ongen på vandringa over taigaen. Og vi fulgte dirigentens råd: Koste oss på turen! Det går best da...
Og tonen for advent er slått an: Vi venter på at Himmelongen, vår konge, skal bli født. Ikke i Betlehem for 2000 år sia, men der jeg er. I mitt landskap. Enten det er den russiske taigaen, dalenes dal, eller en storby i Østen...
Eller et landskap bare jeg vet om. Der jeg kneler stille og vet at Ongen er min konge.

Et vindu i advent 4:Systue i Nystuggu

En rolig lørdag heime - dem tar jeg vare på! Bare korte turer over tunet til vaskemaskin og fryseboks, og til Sandom for å hente posten.
Jeg er glad for lørdager uten program, og med nok kuldegrader til å holde seg inne med god samvittighet: Jeg holder på med et syprosjekt. Matsusaka-bomull og annet fint japansk bomullsstoff skal bli boktrekk og bibeltrekk, til inntekt for Sandom. I Japan laga jeg dem for menigheten. Stoffet har jeg hatt med derfra, og det meste er gjenbruk.
Jeg prøver å fortrenge at jeg egentlig skulle ha skrevet juleposten idag... og tar det heller rolig med syinga også.
Kanskje kan det jeg holder på med kalles "hellig håndtverk"?
Det var nemlig det huset mitt var tiltenkt - det ble bygd som verksted!
Så jeg holder på tradisjonen, med et eksotisk tilsnitt.
Men nå er vasken min ferdig! Og imorgen skal det synges...

Et vindu i advent 3: Det livgivende

På Sandom tenner vi adventslys ved morgenbønn og i lunsjpausen hver dag, og gleder oss over novemberkaktusen, som blomstrer optimistisk og er en forsmak på det som skal komme.
Det er viktig å finne lyspunktene i mørketida. Det som gir ny energi.

Selv kjenner jeg meg ganske lei når klokka nærmer seg tre, og det er en hel time igjen.
Da orker jeg bare en ting - nemlig å forberede programmet til juleretreaten, med Jesusmeditasjonsveiledning, salmer, tekster, bilder som kan brukes, osv. Og plutselig nærmer klokka seg fem!

Det morsomme er at dette arbeidet både må gjøres og gir meg ny energi, så jeg kan med god samvittighet legge andre ting til side og avslutte dagen på kontoret på denne måten.

Så tenner jeg et lys ikveld, tar det livgivende fram igjen, og takker,.

Hva har vært livgivende for deg idag?

Et vindu i advent 2: Stjerna fra øst

I kveld har jeg vært på Otta med Lomsklangen og hatt siste fellesøving før konserten førstkommende søndag.
Som i fjor skal vi være med og framføre "Stjerna fra øst" sammen med Geirr Lystrup og balalaika-musikere, men nå med et større felleskor.
Denne stjerna er ikke fra øst, men det er derimot Maria og Josef og de andre. Ja, jeg setter opp julekrybba sammen med adventspynten, slik jeg gjorde det i Japan. Adventstida forsvant på en måte der, fordi all mulig julefeiring måtte være ferdig før nyttår med forberedelser og feiring satte inn. Til forskjell fra Lystrups Jomfru Maja i snø og kulde er denne Maria kledd i kimono, lett foroverbøyd og grasiøs, en østens kvinne. Jeg laget figurene til den første menigheten jeg arbeidet i, og de fikk lov til å stå oppstilt på orgelet i kirka.
I løpet av den siste perioden var jeg noen år i samme menighet, men nå var det ei dame der som laga store krybbefigurer av ull og stoff som vi plasserte foran prekestolen til jul.
Men en gang jeg rydda i gamle saker, kom jeg tilfeldigvis over "mine" figurer bortgjømt i ei eske. Så jeg tok meg den frihet å ta dem med meg. De hadde også fullført sin misjon. Nå var det lokale ressurspersoner som hadde tatt over, og slik skal det være.
I stedet står figurene i et lite tømmerhus langt oppe i Gudbrandsdalen og minner meg om Østen. Og om å gi stafettpinnen fra seg når tida er inne.

Et vindu i advent 1: Kulde og lys

Adventspynten er kommet opp på Sandom. Stjerner med lys, halmstjerner , lilla løpere og lys. Utenfor vinduene ruger 26 kuldegrader. De kjennes tunge i muskler og ledd. Vannet fryser i rør, og Sandom-bilen har frosset seg til verksted opphold, henta av NAF.
Alt kjennes tyngre og går saktere i kulda.
Jeg går fram og tilbake til senteret med lag på lag på lag med ull og saueskinnsduffel etter mor som finish. Det kjennes mildt idet jeg tumler inn i Nystuggu, men et blikk på gradestokken avslører nesten 10 plussgrader inne.
Men jeg har ved, mat, en varm katt og mange levende lys mens jeg venter på mildere og lysere tider.
Og når jeg spør Vår Herre om hvorfor han skapte mørketida, svarer han: - For at du skal kunne glede deg over lyset!
Og det vet jeg jo så godt-uten mørketid, ingen midnattsol...