Den første jul i et fremmed land

 
I år er det 30 år siden jeg feira min første jul i et fremmed land. Det vil si, etter hvert ble landet mindre fremmed, og feiringa min egen. Så nå følger jeg opp med å lede retreat i jula her på Sandom. Det er meningsfylt på samme måten som i Japan: Juletekstene står i sentrum, og det er ikke bare familiefellesskapet som samler seg. Men nok om mine kjepphester angående julefeiring! La dem ikke ta julestemninga fra deg, for nå går jeg over til emnet – den første jula i Japan, ja, heimefra i det hele tatt. - Ville det bli jul? Snø var det i hvert fall ikke…selv om pynten var på plass i butikkene.
Jeg gikk på språkskolen i Kobe for å lære japansk, og hadde kommet dit i august. - Hvor skulle jeg feire jul, og med hvem? Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Vi var flere misjonærer både på skolen og i byen, og jeg ble bedt heim til en familie på julaften. De hadde kommet til Japan året før, og hadde en liten gutt. Vi var to “tanter” som var invitert. Ingen skulle behøve å sitte alene julekvelden. Slik begynte et 30 – årig vennskap.
Mye fra denne kvelden har gått i glemmeboka. Jeg tror det var den “riktige” dagen. Vi måtte ellers tilpasse oss et samfunn uten røde datoer i jula. I alle fall – det var norske julesanger, pakker, juleevangelium, og en deilig julemiddag! Og her er vi ved poenget: Det var skikkelig svineribbe, som jeg ikke spiste så ofte ellers. Vi koste oss, og muligens ble det for mye av alt det gode, for dagen etter…
Jeg hadde gledet meg stort til gudstjenesten i den norske sjømannskirka. Og så våkna jeg kvalm og elendig på første juledag! Det var en skikkelig nedtur, og helt utelukket å stå opp og ta toget inn til byen. Jeg gråt og savna alt heime og syntes veldig synd i meg selv.
Heldigvis var min første jul i et fremmed land ikke over med det! Alle vi norske språkstudentene var tilknytta hver si japanske menighet. Jeg gikk i Myodani, der Anders og Møyfrid Eraker arbeidet som misjonærer. Av naturlige grunner skulle de ha menighetens julefeiring om kvelden, med lysmesse, og fest etterpå. Jeg ble bedre utover dagen, så jeg tok på bunaden og dro avgårde.
Jeg husker ikke så mye fra lysmessa, eller fra festen. Men det som sitter spikret fast, er at vi hadde laget bløtkake til 30 personer, og så kom det minst dobbelt så mange! Og det ble kake til alle! Jeg tror englene gledet seg ekstra den kvelden over alle som fikk høre om Jesu fødsel for første gang…
Seint den kvelden dro vi glade tilbake til byen. Nedturen fra morgenen var glemt. Jeg var blitt overrasket av en ny juleglede – den som handler om å dele - både Jesus og bløtkake.
Og min egen julefeiring hadde fått en ny retning.