Om å senke skuldrene

 

I dag kom dette bildet, tatt for 2 år siden, opp på Facebook. Det er min firbente Åndelige veileder Ignatius, som har senket skuldrene og forteller meg at nå er det bønnetid. Vi delte dagene under pandemi og nedstegninger.

Et minne fra den  våren ,2020 ,sitter som spikret fast. Jeg var permittert fra Sandom i 90 prosent, og dagene var rolige, men gode. Midt på dagen gikk jeg bort til Sandom for å sjekke mail, hus, planter, og telefonen hadde jeg alltid med. Min nabo møtte jeg på tunet, og vi i husfolket som var tilstede, var å regne som en kohort. Dagene gikk med morgenbønn på Skype, vedarbeid, turer, bøker og kontakten med NAV. Så måtte jeg jo kjøre inn til Lom for å handle innimellom.  Jeg trivdes egentlig med roen og stillheten, men siden jeg skulle bli pensjonist og flytte nordover,  gikk jeg glipp av avskjed både med koret og gruppa for Åndelige veiledere, og akkurat det var leit. Jeg fikk ikke laget sushi til  siste korøvelse, som jeg hadde planlagt lenge....

Men altså, utenfor Coop Ekstra den marsdagen, traff jeg en av koristene.  Hun møtte meg med et stort smil og sa: - Nå kan vi senke skuldrene! 

Akkurat det hørte jeg ingen annen si i løpet av nedstengningen, men både smilet og hilsenen sank inn og gjorde dagen min gladere. Det var sant  - vi kunne ikke endre på situasjonen, det var bare å erkjenne at kontrollen ikke er min lenger. Jeg kan må vente, og da kan jeg like godt overlate meg til Gud og gi ham den. Og altså - senke skuldrene. 

Fastetid er tid for å senke skuldrene og fokusere, finne ut hvem jeg er og hvor jeg skal, mens jeg betrakter Jesus på vei mot død og oppstandelse. Sier jeg midt oppi valgkomité, styrearbeid, årsmøteforberedelser osv. Jeg har kommet inn i hamsterhjulet igjen. Og jeg vil ut!

 Har vi glemt det pandemien lærte oss om å leve saktere, om å stoppe opp? Om at alle saker og styrer og aktiviteter ikke er like viktige? At det viktige er den daglige kontakten med andre mennesker? 

- Hva inviterer du meg til nå, Gud? Jeg satt i stillheten på Nord-Sandom og spurte.  Jeg trenger å spørre på nytt...

Lys over fastetida

 

I år har jeg fått et nytt perspektiv over fastetida!

Det starta med et misjonsmøte Blåmandag, der teksten var fra Lukasevangeliet, når Jesus møter to av disiplene etter oppstandelsen. De forteller om alt det tragiske som har hendt, men kjenner ikke medvandreren igjen. Etterhvert viser Jesus til tekster fra Bibelen, som forklarer hvorfor Messias måtte bli dømt til døden på et kors, og stå opp igjen. Når de setter seg ned for å spise, kjenner de ham igjen, men da blir han borte. De skynder seg tilbake til byen for å fortelle de andre vennene at Jesus er i live.

-Hva? - var min første reaksjon. - Dette er å ta ting på forskudd! Det er lenge til første påskedag. Men ettersom talen gikk fram ble jeg omvendt. Vi blei utfordra til å tenke etter hva slags tekster fra Bibelen Jesus kunne ha henvist til, og fikk noen eksempler. Plutselig så jeg at første påskedag kaster lys tilbake over fastetida! Vi forbereder oss ikke bare på kors-døden, men på oppstandelsen som følger. 

Forklarelses-opplevelsen på fjellet, og gjenkjennelses -opplevelsen til de vandrende disiplene, står på hver sin side av fastetida, rammer den inn og gir mening og lys til forberedelsen. Og mye å fundere på, og meditere over!

Og idag sto dette sitatet av biskop Erik Varden i bakside-andakten i Vårt Land:

"Fasten er ikke et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. "

Forberede seg.....på erkjennelsen av Kristi oppstandelse...!

Slik får lyset fra påskedag tilbakevirkende kraft over fastetida.  Det blir spennende! 

Frokost-bord i mørketid

 Siste søndag i kirkeåret. Sola er vintersliten og kommer seg ikke opp over bakkene for å lyse opp huset vårt. Allerede? Det kom litt plutselig på. Men idag har jeg en frokostgjest, en misjonær fra varmere strøk, en "sommerfuggel i vinterland"! Hun kom i mørket med hurtigbåten i går, og skal tale på gudstjenesten i ettermiddag. 

Frokosten varer lenge. Min gjest elsker Jesus og forteller gjerne om det. Hun brenner for å dele ham, og være som Jesus overfor andre, om de også kunne få se at Gud elsker dem!

Hun er ikke opptatt av hvor dårlig det står til med kirken i Norge, hun ser lyset, og hun er ikke redd for mennesker som har en annen religion.

Jeg lytter og bekrefter, og deler hennes begeistring, selv om jeg er en innadvendt person, som ikke snakker mye. Men i min alder har jeg skjønt at noen Kristus-disipler lytter mer enn de snakker. De lytter fram Jesus-relasjonen hos den andre, og bekrefter den i felles glede. I min ungdom ville jeg ha sittet der med misunnelse og dårlig samvittighet. Takk, Gud, at den tiden er over!

Og jeg tenker - ja, det er sant at vår tid trenger Kristus-disipler, av alle slag og i alle farger. Kanskje dette er vegen, som Edin Løvås sa for lenge siden, på tampen av 2022 også? 

- Å kjenne Jesus bedre, dag for dag,  slik at jeg kan elske ham mer, og følge Ham tettere i alle hverdagene. Og i festdagene! 

I stedet for å la seg tynge ned av avisdebatter og mediaoverskrifter. 

Fastelavn og fasterom

 

Hva slags forventninger har du til fastetida, disse 40 dagene som leder fram til påske?

Fastetida kan være å rydde rom. Rydde rom i livet for Jesus - for å kjenne ham bedre, så jeg kan elske ham mer, og ønske å følge ham tettere på vandringen mot Jerusalem, og videre.

Dette rommet trenger ikke å være isolert. Jeg kan ta med alt og alle jeg ber for inn i stillheten og legge det der . Jeg kan rope ut alle "Kyrie" og "forbarm deg" som trenger på gjennom nyheter og nærmiljø, og også fra mine egne dyp.

Hva vil jeg rydde bort for å åpne dette rommet? Hva vil jeg fylle det med?

Det finnes gode bøker, som kan være veiledere gjennom fasten, og erstatte TV-seriene for ei tid. Vi har bibelleseplaner som følger kirkeåret. Mange deler litt ekstra med dem som trenger det. Her bruker en fantasien og lytter!

Faste kan være så mye mer enn å droppe sjokoladen...

Det er tid for fokus og forventning: "-Se, vi går opp til Jerusalem!"

På fjelltur med Jesus

Disipler i ferd med å bygge gapahuk?

 Det er ikke for å starte noen teologisk diskusjon, jeg bare undres. Og jeg blir merkelig glad når jeg gjør det: 

Kanskje Jesus rett og slett tok vennene med seg opp i fjellet for å be, som han likte å gjøre? 

Kanskje han heller ikke visste om stevnemøtet med Moses og Elia, eller skyen, eller stemmen til Gud, hans Far, som ga ham aksept og kjærlighet?

Jeg liker å tenke at dette kanskje var en god overraskelse for Jesus også. For en kan få mange gode overraskelser når en ber - gode opplevelser av nærvær, som det ikke er lett å sette ord på!

Jeg blir glad nå jeg får vite at hans himmelske far ga sin sønn på jorda en skikkelig klem og et synlig og hørbart håndtrykk, før alt det skjedde som han hadde kommet hit for. Han trengte det helt sikkert, selv om han var Guds Sønn! Noen tøffe dager lå foran ham.

I vår tradisjon tenker vi muligens mer på Jesus som Gud enn som menneske. Ord som at  han vokste i visdom og alder, eller at han lærte lydighet av det han led, har kanskje ikke blitt prekt noe særlig over?

Det ser ikke ut som om Jesus var et supermenneske som hadde det best alene. Peter, Jakob og Johannes var jo med ham titt og ofte, til og med i den verste kampen siste kveld, da de typisk nok sovnet. Var det bare for at de skulle bli trent opp?

 Jesus viste også takknemlighet overfor små tegn på hengivenhet, som å få føtter og hode salvet med olje. Og han var nok glad for å få gå til Martas dekkede bord og få omsorg i et hjem. Ikke minst trengte han å snakke med og lytte til Faren, gjerne ute, og i fjellet!

Så på Kristi Forklarelsesdag er jeg med Jesus på fjelltur i fantasien, ser, og undres, og takker.

Og kanskje tar vi en tur på ordentlig også, bare vi to, som vi ofte gjør?

Tekst: Lukas 9,28-36

Kyndelsmesse

 

Et godt retreatminne fra Loyola Hall i England, er kyndelsmesse-tradisjonen. Jeg var på 2 8-dagers- og min 30-dagers retreat før stedet stengte ned, og alle oppholdene var i januar/februar. Og jeg husker den gode overraskelsen når vi kom stille inn i kapellet, som var opplyst av et varmt skinn fra det bakerste hjørnet ved døra. Der stod det et bord med lys i glass-skåler, ett til hver, og vi tok lyset med oss fram til alteret, eller til plassen vår, der vi hadde det med oss under messen. 

Lyset minner om ham som ble båret fram i templet 40 dager etter fødselen, -"et lys til åpenbaring for hedningene, og sitt folk Israel til ære."

Der møtte den vesle familien Simeon og Anna. Jeg ser dem for meg - Simeon som stadig kom til templet, og Anna som tydeligvis bodde der. Disse to er annerledes - de går rundt med lengsel og håp i blikket, de venter, og de venter ikke forgjeves. De får se lyset, ta på ham og holde ham. Jeg kan se hvordan øynene deres lyser opp og smilet bryter fram hos dem. Gleden og jubelen, og trangen til å lovsynge og fortelle!

Og jeg vet at jeg ønsker å eldes som dem. Gå omkring med lengsel og håp og lys i blikket. Vende kalenderbladet med forventning til dagen og måneden som kommer. 

Til ham som kommer. 

Dagens tekst: Lukas 2,22-40

Adventsvindu 24: Nå er han her- en julefantasi

 

Om du hadde blitt født hos oss denne julaften, hadde det kanskje vært i en gapahuk i Kilbotnmarka, for likner den ikke litt på en stall? Her har noen stablet opp ved, og her kunne dere finne ly for været, på den lange vandringen gjennom skogen.

Det skulle være nesten fullmåne denne natta. Vi skulle grynne opp bakkene gjennom skavler av nysnø, og finne fram for å tenne bål, som du og Maria og Josef kunne varme dere ved. Så ville vi koke opp vann, og sette på kaffen. For vi skulle ha med grovbrødskiver og kake i ryggsekken. 

Og det skulle være dyr der, for her bor elg og hare, og kanskje en rev eller to? Eller en rein som hadde  forvillet seg hit? Den ville være god for Maria å lene seg mot og bli varm...

Så skulle englene ha glitret og sunget over Tjeldsund, til en rungende koral av nordlys, og månen over Blåfjell skulle stråle, rund av glede, mens stjernene danset beskjedent i bakgrunnen.

Så samler de seg, på snøscooter og traktor, og på ski, og til fots - for alle vil se dette underlige, som nå har skjedd der oppe i Gapahuken.  Og alle snakker i munnen på hverandre om alt de har sett og hørt denne dagen, om polare lavtrykk og perlemorskyer og englekonsert mellom øyer og fjell. 

Så stemmer kirkeklokkene i - fra byen og bygdene og øyene omkring: 

-Gloria in Excelsis Deo! Ære være Gud!

Og vi svarer: Fred på jorden! 

For også denne julen er det født oss en Frelser, og han som er, har på nytt tatt bolig i våre landskap.

 

Adventsvindu 23: Keiserens fødselsdag

 

Vi lukker snart alle adventsvinduene, og det er på tide å slutte ringen. 

Jeg begynte med min første jul i Japan, for 40 år siden. Siden ble det mange. Her om dagen fikk jeg melding og takk for julekort fra menigheten Yokkaichi, der bildet er tatt. De hadde hatt sin julefeiring søndag 19.desember. To som nylig har begynt å komme til kirke, var med! Slikt er fremdeles gledelige nyheter for meg. 

For en del år siden fikk Japan en ny, rød dag på kalenderen, nemlig 23.desember! Det var den nye keiserens fødselsdag. Dette ga jo kirkene noen nye muligheter - en hel dag å feire jul på i tillegg til søndagen! 

Jeg kan huske at vi brukte dagen til julefeiring for tenåringene i kirka f.eks. Det var populært å komme hjem til misjonæren, til fellesskap, god mat, sanger, leker osv. En annen gang ville jeg være mer idealistisk, og vi besøkte et barnehjem, der vi laget julepynt sammen med barna som bodde der. Gjett om det var populært! 

Så 23.desember var en gave til kirkene også. Og det ga et nytt perspektiv til julefeiringa: Himmelkongen ble ikke født i et keiserlig palass, men i ei krybbe blant fattigfolk og gjetere, sauer og esler. Og vi trenger ikke vente på audiens for å nærme oss ham. Her er det ingen begrensning og registrering, heller...og vi kan legge munnbindet vekk for å møte ham ansikt til ansikt, som nærkontakt! 

Adventsvindu 22: Julekvelds-stillhet

 

Vi nærmer oss julaften, eller omvendt! Jeg leser "Vandring mot lyset" av Peter Halldorf, et stykke for hver dag. Nå handlet det om "Å bli stillhet ". 

Når jeg tenker tilbake på barndommens julekvelder, er det stillheten jeg husker. Juleevangeliet var lest, julesangene sunget, pakkene pakket opp, og vi hadde spist noe godt. I stua brant lysene,

Men jeg husker best stillheten. Det var som om tida stoppet opp og evigheten brant med klar flamme i rommet. En kveld bortenfor tid og rom. 

Jeg kjente det best når jeg hadde gått ned på rommet mitt. Det føltes godt å være i denne stillheten. Jeg ville liksom ikke gi slipp på den. Den var så fylt av nærvær og glede. 

Dette var min første opplevelse av den indre stillheten,  der Gud er, også uten ord.

Nå kan jeg sette ord på det - .

Adventsvindu 21: Vintersolverv

 

Da jeg ryddet papirer fra loftet, fant jeg dette linoleumstrykket. Det er et bilde som min far laget for mange år siden, og det er nok julenummeret til menighetsbladet, eller Mellom Santalvenner, som har brukt det.  Men nå fant jeg et originaltrykk, ganske mettet av symbolikk.:

Barnet i krybba er Jesus Kristus, verdens lys. Da snudde sola, og verdens natt går mot dag...

Adventsvindu 20: Hverdagsgleder i advent

 

Siden i går ettermiddag har månen tatt opp konkurransen mot det kunstige lyset- gatelykter og annen utebelysning. Jeg oppdaget det på middagsvandringen langs vår lokale gang-og sykkelveg. På heimturen dukket den plutselig opp over åskanten og smilte stort.

Månesmilet er ett av Guds smil til meg i dag. Og det kommer til å vare noen dager.  Så forsvinner det litt etter litt. Men det kommer alltid tilbake. Han er nærvær og fravær, men han er. Det gir glede å fundere over dette! 

Andre gleder? Jeg ble bevisst på noe nytt: Gangvegen er en hilseveg! Man hilser ofte på dem man møter, både i grålysning og skumring, og i måneskinn og sol. Akkurat som i fjellet. Jeg kjenner ikke alle som vandrer her. Noen kjenner meg igjen. Det har vært kortere og lengre samtaler, både når jeg går, og når jeg måker snø. 

Hverdagsgleder som også er Guds smil til meg!

Adventsvindu 19: Gledens adventssøndag

  " No tenner vi det fjerde lys, og natta vert til dag.

 No ventar vi på Frelsaren for alle folkeslag."  

I dag får vi se det hele fra Josefs vinkel. Jeg har stor sympati for ham. Denne snekkeren er en av de tøffeste, og mest sensitive mennene jeg vet om. Her stepper han inn og tar ansvaret for å ta vare på Guds sårbare verk! 

For det er en ting jeg ikke tillegger ham, nemlig det å være Jesu biologiske far. Her må vi nok lete andre steder, som i søndagens tékst. (Matteus 1,18-25) 

Noen er skeptiske til undere. Men er det ikke også et under at vi går rundt og puster og lever?

Jeg føler med Josef. Gud knuste noen av framtidsdrømmene til en ung mann med aner fra Betlehem. Men han ga ham noen nye istedet. Og Josef ikke bare tydet dem, han handlet på dem.

Hvilke av mine drømmer inviterer du meg til å handle på? 

Adventsvindu 18: Kyrie

 

Jeg avslutter bots-uka med mitt eget dikt "medmenneske". Det ble skrevet for mange år siden, og er på sett og vis mitt spesielle "kyrie eleison" -Herre, forbarm deg. Medmenneskelige relasjoner er ikke alltid like lette.  Mye kan gå i stykker og i stå, men jeg har det håp og den tro at vi har en som går og plukker opp glass-skårene, for å lage noe vakkert av dem. Og han blør med:

MEDMENNESKE

me trampa i storsko

over dei frosne

markene til kvarandre

me trampa hol

isbitar og glasbrot

sjå

ein stiltrar seg berrføtt

mellom spora

plukkar skåra

Han blør

vil me nokon gong 

trø varsamt

berrføtt

innover mot kvarandre?

miskunna deg over oss

Jesus

du som let signing

veksa or sår!

Adventsvindu 17: Ung nåde over ei gamal jord

 

Dette bildet tok jeg for noen dager siden. Nå er dessverre en del av snøen borte. Men snødekte marker i Kilbotn får  illustrere det diktet jeg vil dele i dag. 

Det er kanskje litt tidlig for nyttårsdikt, men vi er jo faktisk akkurat kommet inn i kirkens nye år! Dessuten forteller diktet meg noe om tilgivelse. Om nåde. Det er fra Arnfinn Harams diktsamling "Babylons harpe" (Efrem forlag 2013) Dette er også ei av de diktsamlingene jeg har tilgjengelig, og ofte tar fram! Noen har kalt dem mørke dikt. Jeg vil heller kalle dem ærlige dikt, som inneholder både lengsel og tillit, og altså en visshet om ny nåde...Og så er de på nynorsk!

NYTTÅR

Eit nytt år

la seg over det gamle

eitt lett lag av nysnø

ein duk av ljos

over berrfrost og skare

over alt livs

sprokne hud

det dreiv forbi

i ein augneblink av sanning

det berre kviskra over markene

sveva gjennom skogholta

la seg til ro

som ei uventa von

som ung nåde

over ei gamal jord 

Adventsvindu 16: Et barmhjertig ord

" I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene. " 

I dag handler bibelleseplanen om et ord som kanskje brukes mindre og mindre. Det snakkes mer om skam enn om synd.

For mange år siden var jeg på ei samling for hjemvendte misjpnærer, i regi av NMS. Jeg kan ennå huske det en av bibeltimeholderne sa:

"Synd er et barmhjertig ord, for det vet vi hva vi skal gjøre med." Den satt!

Underforstått: Vi kan be om tilgivelse, både fra Gud og mennesker. Og få det. For Jesu skyld.

Det er botens evangelium. 

Adventsvindu 15: Midt i den kalde vinter, i mørke.....

 I dag er desembermorgenen ekstra mørk. Det  blåser, regner og sludder ute. Julerosa måtte få komme inn en tur og lyse opp litt.  Jeg kjøpte tre av dem igår,  og det ble til at jeg beholdt den siste. Den har stått på verandaen i natt,  midt i blåsten, full av knopper. Forventning! 

Julerosa, som lyser opp i vintermørket, minner meg om salmen: Det hev ei rose sprunge. I går kveld hadde kammerkoret siste øvelse før den nye kor-pausen. Godt å få synge både denne, Nord-norsk julesalme,  og, mot alle odds, Deilig er jorden!

Hjertene på bildet er laget av kimonosilke, eller silke til obi, for de innvidde. Jeg fant det ferdigklipte stoffet i sakene mine på loftet. Hadde helt glemt dem! Nå er de bundet sammen,  to og to, og skal minne meg og andre om Guds kjærlighet, og fellesskapet,  også midt i den kalde vinter, ved mørke midnattstid.

Adventsvindu 14: Hva inviterer du meg til nå?

 

I mars i fjor satt jeg ved kjøkkenbordet mitt på Nord-Sandom og så ut i stillheten. Prøvde å ta inn nyhetene om pandemi, nedstegning og permitteringer. Der i stillheten kom det spørsmålet jeg har lært å stille de siste årene, og som dukker opp rett som det er: Hva inviterer du meg til nå, Gud? Midt i denne situasjonen, hva inviterer du oss til?

Jeg sitter med det samme spørsmålet i dag. Det er et åpent spørsmål. Det er ikke sikkert jeg kan lytte meg fram til noe svar, men spørsmålet skaper et fellesskap. 

For jeg åpner meg for han som er,  og som ser på meg med et mildt blikk. 

Det blikket svarer ofte: Tillit....

Adventsvindu 13: Lucia-minner

 

Mitt første møte med Lucia-tradisjonen skjedde for 40 år siden, samme året som jeg kom til Japan. Det er kanskje derfor jeg husker det så godt? Jeg ble vekket av sang utenfor døra, og der sto svenske misjonærkolleger, datteren deres kledd som Lucia, og sønnen som stjernegutt! De hadde med seg lussekatter og kaffe, så vidt jeg husker. En norsk misjonærkollega og jeg bodde i hver vår etasje i samme blokk, og vi fikk begge besøk den morgenen. Det var veldig overraskende, og omsorgen varmet! Spesielt fordi jeg ikke kjente denne familien så godt, og likevel husket de på meg. Det ga virkelig lys og oppmuntring den første jul i et fremmed land!

Så da jeg kom til Sandom, og var klar for nye advents-tradisjoner, ville jeg prøve meg på lussekatter.  Men også der kom nabofamilien meg i forkjøpet, med overraskende Lucia-besøk på kjøkkenet! Seinere har jeg laget lussekatter selv, og resultatet ble ikke så verst! ( Se bildet.) Og ettersom noen andre har tatt bildet, delte jeg dem også med noen.

Så Lucia-feiringen minner meg om å bli inkludert, i et lyst og varmt familie-fellesskap, der det også er barn med. Takk til alle familier som åpner dørene, både til sitt eget hjem. og andres! Enslige  ønsker ikke bare å være sammen med likesinnede...

Adventsvindu 12: Botens adventssøndag

 

I bibelleseplanen min står det: Botens adventssøndag. Bot er et lett ord som er vanskelig. Vi bruker knapt ordet til daglig. Kanskje mest verbet å bøte på? Jeg tenker også på det å lappe tøy...

Ignatius forklarer det å gjøre bot, slik: "Den indre (boten) innebærer å sørge over sine synder med et fast forsett om aldri mer å begå disse..."

For mange kristne er adventstida også ei fastetid. Det minner også den lilla fargen i advent oss om. Bot kommer før gleden. De to henger sammen!

God tredje søndag i advent!

Ignatius sitatet er fra boka Åndelige Øvelser. 

Adventsvindu 11: Forventning til postkassen

 

Førjulstid i Japan betød stadige overraskelser i postkassen: Kort og brev fra misjonsvenner, LMFere, familie og venner. LMF står for Lærernes Misjonsforbund, og disse damene kunne skrive brev! ( Da var det bare lærerinner som fikk lov til å være med der.) Fra midten av 1990-tallet hadde jeg den ære å få være en av utsendingene deres. Dvs at en stor del av lønna kom fra dem, at jeg fikk være med på sommermøtene deres, og sto på bønnelista. Til gjengjeld skrev jeg til bladet deres, Misjonshilsen, og fortalte om arbeidet i Japan på møtene. Noen av lederne kunne også møte opp på flyplassen ved utreise og ankomst til Oslo. Og da jeg avbrøt perioden og kom heim pga min mors sykdom jula 1998, var de på pletten, og tok seg av meg det døgnet jeg måtte vente i Oslo. Det var ikke lett å få plass på fly nordover like opp i jula!

Vel, det var brevene! LMF-brevene kom først av alle, og en gruppe fortsatte å sende julebrev også etter at jeg sluttet i NMS og begynte på Sandom. 

Og i år har det vært min tur til å skrive til dagens LMF-utsendinger! Noen sa at det var jo bare å få tak i e-post-adressene, men her gjelder ikke det! Nå er det både kvinner og menn som får hilsener, og jeg følte meg ikke lite kry da jeg troppet opp på postkontoret med tre bunker: Norge, Europa og Verden. Postfunksjonæren fortrakk ikke en mine. 

Det gjør de heller ikke når jeg kommer med mine julebrev til japanske venner, der det ofte bare er JAPAN som står skrevet med "vanlige bokstaver".  Jeg har holdt fast ved at jeg må skrive tegn, inni, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere..."Jeg vil se dine egne tegn!" skrev ei venninne etter at jeg hadde brukt pc. Det går mye lettere, og er sikkert lettere å lese, også. Så kanskje det egentlig bare er stoltheten som holder igjen? Det er ergerlig å måtte gi opp noe som jeg egentlig var ganske flink til, ja, til å være utlending,da...