Når noen bare går sin veg

Det kunne ha stått som overskrift over mange av avsnittene i misjonærlivet.
Vi hadde det månedtlige hardangersømskurset i kirka idag. Det kom en ny, som også er medlem her, og det er jo flott. Ei av de andre kom seint med "lovlig" grunn, hun hadde til og med sagt ifra om det.
Men de andre kom ikke, og ingen sa ifra.
Nå er det ikke blitt krevd av dem at de skal gjøre det. Men det er jo høflig , spesielt når fru Hagino kommer helt fra Kawage for å undervise!

Jeg blir nedslått når noen bare går sin veg. Jeg skulle ha fortalt dem om Jesus og de siste dagene hans i Jerusalem, og at han tok alt det vi bærer, på seg, slik at passasjen ble fri.
Tro om noen ble støtt av det jeg sa i andakten sist, om frihet til å tro?

Jeg ser for meg alle dem som har vært innom i de 3 årene jeg har vært her nå. For ikke å snakke om dem som var her for 20 år siden.
En dag slutta de bare å komme.
Noen var så nær ved. Noen ble til og med døpt. De var med i bønnesirkelen, de delte av seg selv, de leste Bibelen og hadde oppdaget noe. Men en dag var de borte.
Hva gjorde vi for noe galt? Hva gjorde jeg ikke?
Vi sender fremdeles invitasjoner til mange av dem.

Av og til tenker jeg på at Jesus ikke sprang etter dem som gikk bort fra ham. Gjorde han vel?
Samtidig som det er tydelig at han leter etter de som har blitt borte.
Kan jeg bare overlate dem til ham, samtidig som jeg husker på å be for dem, og invitere til påske og sånn?

Etter klassen tenkte jeg på det Bjørn Willoch sa i sitt misjonsforedrag på misjonærmøtet, eller det han sa slik jeg oppfattet det: Noen steder er det tid for innhøstning, andre steder ikke ennå.
- Ikke slit dere ut med alt mulig nå. Vent! Når tiden er inne, skjer det noe.

Det er ei tid for å gå. Vil det være ei tid for å komme tilbake også?
Men det er nå det er sårt: Når noen bare går sin veg og blir borte mellom trærne.