torsdag, desember 24, 2020

Lys i advent 24: Nå er jula her!

 


Julekrybba fra min barndom har kommet fram igjen. Det er gipsfigurer som vi støpte, malte og lakkerte. Noen som fremdeles har slike? Min far laget stallen, med strå limt ett og ett på taket. Stjerna er origami fra Japan - ei fin blanding!

Det er rart med en julaftens morgen som er rolig. Alt jeg har å tenke på, er julegrøten og kalkunmiddagen, og pynte bordene i stua med lys og tulipaner. Og det er nesten 12 timer til vi skal gjøre oss klare for å kjøre til Trondenes kirke. Jeg kjenner at travelhets-følelsen fra mange juler med retreat ikke helt vil slippe taket ennå, her jeg sitter i godstolen ved juletreet som min bror pynta i går.

Jeg kan øve meg i å slippe taket og ta imot. Ta imot lyset og freden og julemysteriet. Lage rom for Jesus!

Velsignet julekveld!

onsdag, desember 23, 2020

Lys i advent 23: Lys over jord

 


Jeg har funnet fram det gamle juletreteppet. Det har ikke vært i bruk på 20 år. Nå ligger det og venter på at juletreet skal komme inn i stua...

Min far var lærer og søndagsskolelærer, og han likte å lage ting med hendene. Han laget teppet før 1980, og jeg var muligens med på det. Og min mor sydde nok på kanten rundt.

Jeg sitter og betrakter teppet. Her er barn fra mange land, og teksten er " La alle barn i verden få det like godt som jeg."

I dag vil mange kalle figurene stereotype, eller til og med rasistiske. Dem om det. 

Jeg vokste opp i en heim der pappa drev barneforening for Santalmisjonen, og mamma ledet kvinneforening for NMS. Misjon - ønsket om at alle i verden må få se verdens lys, som vi feirer bursdagen til nå - er bakgrunnen for teppet. 

Jeg legger merke til jenta i heldekkende drakt. Dette var før den debatten!  Samegutten som stolt bærer kofta, forteller om våre samiske aner på farssida. Mao-dressen vitner om at dette ble laget for ei stund sida. Og så er det bare en lyshåret person med i ringen... 

Det er godt å sitte og reflektere før treet kommer og tar all oppmerksomheten. 

Hva slags tanker får du når du ser dette?

tirsdag, desember 22, 2020

Lys i advent 22: Nå snur det

 

I dag forteller lyset på himmelen meg at det er på vei tilbake. Nå lysner det sakte, men sikkert.

Jula kommer. 

Jesus kommer. 

mandag, desember 21, 2020

Lys i advent 21: Vox Arctica!

 


Det er ikke så lett å få et godt bilde av et kor som står så spredt som det sangerne i Vox Arctica, kulturhuskoret i Harstad, gjorde i går. Derfor får stjerna i kjøkkenvinduet mitt representere dem. For de er et stjernekor! I tillegg hadde de med seg mezzosopranen Sunniva Håkestad Eliassen og på orgel Ivar Jarle Eliassen. Det var en himmelsk opplevelse, uten ord eller applaus mellom sangene. Så en kunne bare la seg rive med, og overraskes av neste sang, Jeg var glad for både nytt og gammelt, satte spesielt pris på en musikkopplevelse uten mange av de sangene en hører på media nå om dagen. Originalt og bra! Selv om jeg tar meg i å nynne på "o Helga natt " titt og ofte...

Og for at flest mulig skulle få glede av dem, hadde koret fire konserter etter hverandre, tre i Kanebogen kirke, og en på Lundenes, i løpet av ei langhelg. Det synes jeg er imponerende, så like før jul. Samtidig er  det fint med en julekonsert for å synge inn jula: "Kling no, klokka!"

Jeg må innrømme at jeg venta med å kjøpe billett. Er dette trygt nå? Men lørdag formiddag så jeg at det var flere billetter igjen. Så da tok jeg sjansen. Hadde munnbindet med i veska for sikkerhets skyld. Men i Kanebogen kirke er det høyt under taket og stoler en kan flytte på, og dirigenten selv hadde målt opp avstanden. 

Det jeg undret meg over, var at publikum flyttet stoler etter behov. Det så ut som om også venner satt tett sammen. Hva er forskjellen på en klem og det å sitte skulder ved skulder i en time, og kanskje snakke sammen før og etter? Det lurer jeg på.

Kirkebenker kan en i allefall ikke flytte på etter forgodtbefinnende...

Søndagskvelden hadde en god avslutning hjemme for meg: Det ble sendt digital julekonsert fra kirkene i Lom! Ikke helt som å synge med Lomsklangen, men en bra erstatning!

søndag, desember 20, 2020

Lys i advent 20: Fire lys

 


I dag er alle fire lysene tent. Når jeg setter meg ned for å skrive, er mine japanske venner kanskje allerede ferdige med sin hovedjulefeiring - julegudstjenesten. Sannsynligvis var de iført munnbind alle sammen. Jeg lurer på hvordan det gikk med kjærlighetsmåltidet etter gudstjenesten, med medbrakt mat, feiring av dåp, vitnesbyrd og musikalske innslag?

I Japan er både julaften og 1.juledag vanlige hverdager, så julegudstjenesten ble gjerne lagt til siste søndag før jul. Pragmatisk og greit - en innretter seg etter forholdene. Mange kirker hadde også lysmesse om kvelden julaften, men søndagen var hovedgreia.

Som jeg skrev i en julemail til japanske venner i år: Det var i Japan jeg oppdaget hva kristen jul egentlig er. Når mye av innpakningspapiret er skrellet vekk, ser du den egentlige gaven. Kontrasten mellom samfunnet som var travelt opptatt med jobb og nyttårsforberedelser, også "i jula", og kirkenes feiring av Jesu fødsel, var slående. 

En annen sak er at mange kom til gudstjeneste nettopp i jula, for å oppleve ekte jul...Så juletida var høysesong for å fortelle om Jesus, ganske enkelt!

Min bønn er at vi i Norge må få oppleve det samme denne jula, til tross for alle restriksjoner.


lørdag, desember 19, 2020

Lys i advent 19: Håp i knopp

                                                    

Jeg fikk en hyggelig overraskelse - ei av naboene kom med en svibel-dekorasjon! 

Jeg liker å få juleblomster i knopp. De forteller om håp, om livet som vil folde seg ut, selv midt i den kalde vinter...

Vi ser ikke nå, men vi skal få se. Duften skal bre seg i rommet og fortelle at nå blomstrer livet.

Jesus Kristus gir oss liv som blomstrer, dufter og varer. Selv om det er skjult nå.

Derfor feirer vi jul. Derfor feirer vi og håper på ham!



fredag, desember 18, 2020

Lys i advent 18: Det magiske lyset

 


Dette er det jeg kaller det magiske lyset, det vakreste lyset i mørketida, og de vakreste fargene. Det er ikke lett for kameraøyet å fange dem, der de går fra asurblått over i svake rosa toner til lysere blått...med de kvite fjellene i skarp kontrast. Kameraet kan visst ikke måle seg med øyet, som kan fange dette øyeblikket og ta vare på det i minnet.

Av og til unner jeg med selv den luksusen å la være å ta opp kameraet eller telefonen, for å være i og nyte øyeblikksbildet. For ikke noe kamera kan fange det akkurat som det er. Jeg vil ta imot øyeblikket uten å bli forstyrret av å måtte fange det opp for å legge det ut.

Det er noe Gud og jeg får dele, bare vi to, der og da. Slike øyeblikk styrker forholdet!

torsdag, desember 17, 2020

Lys i advent 17: Det kom et brev

 




I går kom det enda et brev fra andre siden av jorda. Det var fra den første presten jeg fikk arbeide sammen med i Japan. Han og familien tok meg inn i felleskapet og lot meg få se mer av den japanske verdenen - og kirka. Det samme gjorde de da foreldrene mine, og broren min, kom på besøk. 

Vi ble kjent i 1983, og utveksler fremdeles julekort. Han er kunstner, og jeg har et utvalg av akvarellene hans hengende. Nå hadde tegnene han skrev, blitt litt vaklende og skjelvende. Det var vemodig å se. Han var stolt av sine vakre tegn. Nå var det kona som hadde skrevet mesteparten av brevet.

Jeg møtte dem sist da jeg var i Japan for 7 år siden. De hører ikke med til dem som lyktes i kirkesamfunnet. Der ble det slutt. Men varmen og vennskapet varer. Trosfellesskapet er der.

Det er rart å tenke bakover. På forhånd kan vi ikke si hvem som kommer til å bli en del av livet vårt, og være fyrlykter langs veien. 

Takk for dem!

onsdag, desember 16, 2020

Lys i advent 16: Små og store gleder

 


Jeg har et barnlig forhold til juletrær, og de skal være ekte. Ta det rolig, jeg har all respekt for deg som velger annerledes, men slik er det med meg. 

I Japan fant jeg ofte små juletrær på rot. Så vidt jeg husker overlevde ingen av dem sommeren på verandaen. Andre ganger var det godt nok med evig-grønne kvister i en vase.

Da jeg kom til Sandom, hadde jeg stor glede av å kjøpe juletrefot, og ordentlige lys som ikke blinket i alle farger, En enda større glede var det å gå ut og hente sitt eget juletre fra Sandoms egen mark! Både adventstre ute, og juletre inne. Jeg er enig i at det var litt sært å ha juletre inne når jeg likevel skulle tilbringe juledagene på retreat, men slik var det. Jula varer til ut i januar...

Det beste juletreminnet var da min japanske venninne kom på et ukesbesøk to uker før jul. Da henta og pynta vi treet sammen før hun reiste tilbake, Stor begeistring!

I år bestemte jeg meg tidlig: Det skulle være ekte vare i år også! Så jeg har fulgt med på nærmeste Plantasjen med spenning: Når kommer trærne, hvordan er de, og hvor mye koster de? Og hvordan får jeg det med meg heim?

Alt gikk bra: Jeg fikk hjelp til å pakke treet i nett, og til å får det inn i bilen der det akkurat fikk plass... Det nederste på stammen var tykt, men jeg fikk kjørt det ned i den tunge foten, vridd det på plass, og der står det på verandaen og venter til lille julaften. 

Takk for små og store gleder i advent, og det beste eri vente!


tirsdag, desember 15, 2020

Lys i advent 15: Gluten-og laktosefritt

 
 - Skal det være en tørr vaffel? Joda, disse sprø småkakene smaker mye bedre enn navnet tilsier! Og de kan dyppes i mørk sjokolade, bare jeg passer på at den også er uten spor av gluten. I år fortsettes  tradisjonen fra Sandom med glutenfrie kaker til jul. Bortsett fra fruktkaka er de naturlig glutenfrie, med mandler, nøtter og potetmel.

Jeg tenker på dette å bruke noe annet istedet, når det på oppskrifta ikke er å få tak i. Det lærte jeg i Japan. Noe så vanlig som kålrot fantes ikke i butikken der. Melkeproduktene var få og annerledes. Fløten fra butikken ble aldri til smør...og rømmen av og til harsk fordi det var så liten etterspørsel.  Hvordan få til norsk smak? Her trengtes det fleksibilitet!

Jeg var ikke klar over at jeg hadde med meg denne erfaringen til Sandom. Det var en samtale ved det grønne runde kjøkkenbordet som fikk meg til å se lyset. Jeg husker ikke hva som ble sagt, men jeg husker at jeg satt igjen med en overraskende innsikt: - At nettopp denne erfaringen fra Japan hjelper meg når det skal settes opp alle mulige slags spesielle menyer ! Den er rett og slett med på å gjøre det morsomt...

Den samtalen var god åndelig veiledning! Jeg ble fulgt, og fikk lys over noe som allerede lå der. 

 

mandag, desember 14, 2020

Lys i advent 14: Lysmesse

 


På selveste Lucia-dagen var det lysmesse i kirka vår. En del av konfirmantene gikk i prosesjon, tente lys, leste tekster og fortalte om Lucia. 

Det var ei fin messe, med omtrent 40 tilstede, men jeg savnet veldig å kunne synge! Presten, organisten og et par stykker bakerst i kirkerommet, fikk være med i fellessangen. 

Lysene rundt alteret er de som konfirmantene bar med seg inn. De var med og skapte et lunt og varmt lys-sentrum i kirken.

Vi har vel egentlig ikke så mye å klage over her i Norge, om vi sammenlikner oss med andre land nå. Men - å. hvor salig det skal bli når vi alle kan synge sammen igjen, til Lysets ære!


søndag, desember 13, 2020

Lys i advent 13: "Awesome!"

 


Noen vil kanskje kalle meg snobbete, men av og til opplever jeg at de norske ordene ikke strekker til. Det dukker opp japanske eller engelske ord som beskriver en sak eller følelse mer akkurat, uten at jeg  kan forklare det helt på norsk.

"Awesome!" beskriver begynnelsen på møtet med julemysteriet. Jeg har bedt om å få se noe nytt i julefortellinga denne jula. Og Gud er full av overraskelser - jeg kjenner på dette voldsomme og utrolige ved at Gud virkelig ble menneske. Det er lettere å tro på en fjern og opphøyet Far i himmelen. enn på at de som møtte ham for 2000 år siden, faktisk ble kjent med Gud. Det er "awesome"!

Så kanskje er undringen og forundringen den spesielle nåden og gaven nå...

Derfor tenner jeg tre lys og tenker: "Awesome!" Det dekker igrunnen alt.

Hva vil du be om for jula...?

lørdag, desember 12, 2020

Lys i advent 12: Å stoppe opp ved lyset

 


Å stoppe opp ved lyset. Det er det jeg gjør nå om dagen. Om morgenen trekker jeg godstolen fram midt på stuegolvet, vendt mot vinduet, for å få med meg alt fra den første lysningen av dag. Jeg har morgenbønn med strålende utsikt!

I går gikk jeg opp bakkene bak huset for å ta bilder av lyset. Å få være i denne magiske formiddagsbelysningen. Men det er ikke lett å fange den inn med kameraet. 

Jeg ble stående og se utover de frosne markene der naboens sauer beitet tidligere i høst. Det var her vi gikk opp og ned til fjellet i gamle dager. Nå går hovedveien her. Det er heldigvis mulig å krysse både over og under den for å komme seg ut i marka. Og jeg er glad for at alle som skal til og fra sentrum ikke kjører rett forbi huset vårt lenger. Bilene brøler ut og inn av tunellen rett under meg. Det er litt glatt, så jeg angrer på at jeg ikke tok med meg staver eller brodder.

Markene under meg ligger og hviler i adventslyset. De er frosne. Brakk mark er av og til frossen.

Det står og går jeg og funderer på videre. -Hva kan skje med frossen mark?

fredag, desember 11, 2020

Lys i advent 11: Vendt mot lyset

 


I går hadde vi en fantastisk tur. Vi gikk oppover vendt mot lysningen, som viser hvor sola er lenger sør. I dag er det klarvær, og jeg har sittet og tatt inn morgenlysningen i øst, som stadig skifter fargenyanse, og viser hvor sola står opp lenger sør i landet. Men akkurat nå savner jeg den ikke. Jeg tar imot og lar meg fylle av synet, lenge, med en enorm følelse av lykke.

Mens vi kjørte heimover etter turen i går, kunne vi nyte synet av kvitkledte fjell som fremdeles reflekterte mildt lys, enda det begynte å bli mørkt. Jeg ble fylt til randen av denne uventede skjønnheten i naturen, lykkelig, ør.

Det var da jeg plutselig så hva det er å ligge brakk, eller ha et sabbatsår. Det er å la seg fylle av det som er godt. Brakk mark ligger ikke bare der og ser uvirksom ut. Den blir stadig fylt av sol, luft og regn, og mange slags gjødsel. Den er vendt mot lyset, mot Gud. Han er virksom.

Våger jeg å bare ligge brakk - kort eller lenge - når tida er inne for det? 
Kanskje på en retreat?


torsdag, desember 10, 2020

Lys i advent 10: Den store stjerna

 


Når det er mørkt om morgenen, er det fint å sitte vendt mot den store stjerna, både ved frokostbordet og i godstolen. 
Så lenge jeg kan huske, har jeg hengt opp adventsstjerne, også i Japan. Der var den mest til glede for med selv, fordi de fleste vinduene var dimmet. En skulle ikke se inn til folk! 
På Nord-Sandom var det ekstra fint med stjerner og adventstre og noen lykter ute, fordi det ikke var noe annet kunstig lys, bortsett fra noen billykter nå og da.
Her i Oldra kjente jeg litt på gruppepresset. Jeg har stake eller stjerne i alle vinduer i denne etasjen...Så da måtte det kjøpes inn. Jeg har min gamle metallstjerne, som jeg tror er sikrest å bruke, men på Plantasjen hadde de bare stjerner i papir, 
Papir! Jeg har visst ikke fulgt godt nok med, for jeg følte meg satt 50 år tilbake i tid, når mamma hengte opp vår gamle adventsstjerne. Den var i en blek rød farge som gikk over i kvitt. 
Sist jeg skulle kjøpe en metallstjerne til Sandom, hadde de bare disse med kaldt led-lys i. Jeg måtte på bruktbutikken.
Det er morsomt, og tankevekkende, å se hvordan motene skifter for alt mulig, og kommer tilbake.
Like greit å følge sitt eget hode da, sin egen lommebok, og ta sine egne valg! 
Den ordentlige julestjerna sitt lys er evig og tidløst. Han er Morgenstjerna, som skinner når det er mørkest like før daggry.
 

onsdag, desember 09, 2020

Lys i advent 9: Lys i julegrana

 


Nå har jeg også tatt bilde av den stor julegrana på torget! Den har ei litt spesiell historie: Ei dame som nettopp hadde kjøpt hus i Harstad, på nabotomta til barndomshjemmet, hadde denne i hagen sin. Kanskje ikke den størrelsen en vil ha akkurat der? Så hun kontaktet kommunen og tilbød dem grana. Slik har den blitt til glede for mange, ikke minst for naboene som fikk mer lys og utsikt...

Julebyen er vakker, men litt tom for folk. Det er nok ikke bare pga pandemien. Jeg skal innrømme at dette var min første busstur inn til sentrum etter at jeg flytta tilbake.  Det er  lettere å kjøre til Sjøkanten senter eller Kanebogen senter, der en får alt under samme tak. Men det er litt trist med tomme gågater. 

Noen ungdommer i julekostymer prøvde å bøte på saken. De stilte seg opp ved grana og sang julesanger, og folk stoppa opp. Nydelig!

Jeg oppdager byen på nytt. Det er så mye som har forandret seg. Men der Adly Bergan i sin tid holdt til. var det en ny butikk av samme slag! Der fant jeg strikk til mine planlagte jule-munnbind...Og på Egon var det mye lys og varme, og utsikt over havna. Jeg ble fristet til å ta en julelunsj. Men det var bare en smakebit på jula. Det beste kommer når vi er der!

tirsdag, desember 08, 2020

Lys i advent 8: En adventskrans lyser opp

 


Min mor hentet einerkvister og bandt en stor adventskrans. Den ble hengt opp under lysekrona i stua, med 4 lys festet på kransen. Så ble de tent under ettermiddagskaffen hver søndag i advent. 

På Sandom hentet jeg furukvister og laget kranser til ytterdørene. De ble pyntet med lilla bånd, som ble skiftet ut med røde på julaften. 

I år fant jeg også einerbusker like oppi bakken her, og røde bær og nyper i hagen, og litt til i gamle esker med julepynt. Men det hyggeligste var at ei venninne spurte om hun kunne få komme og lage krans sammen med meg. Så vi sto lovlydige på hver vår side av kjøkkenbordet og bandt kranser, og fellesskapet lyste opp i adventsmørket.

Den runde kransen og de eviggrønne kvistene minner om ham som tok plass i verden for å gi oss fellesskap i evighet som gave. Til jul feirer jeg ham med rød sløyfe! Men først er det lilla ettertanke...

mandag, desember 07, 2020

Lys i advent 7: Klassisk jul lyser opp

 


Min julekonsert i år ble Klassisk jul i Trondeneskjerka 2.søndag i advent. Tenk at 4 av de beste klassiske sangerne og musikerne i landet har konsert i vår vesle by, med 50 tilhørere! Riktignok hadde de to konserter etter  hverandre, men vi følte oss priviligerte. 

Høydepunktet for meg var Marianne Beate Kielland sin tolkning av  "O helga natt", med Nils Anders Mortensen på piano. Jeg tar tilbake alt jeg har sagt om at min yndlings-julesang passer best for herrestemmer. Den er fantastisk med en sterk og klangfull mezzosopran! 

Et annet overraskende høydepunkt var "Nord-norsk julesalme", i et arrangement av Nils A. Mortensen. Her var alle 4 med, sopranen Berit Norbakken og Solund Nystadbakk på lutt. Julesalmen fikk en ny og spennende drakt!

Det var litt kaldt i vår gamle steinkirke. Julaften skal jeg kle meg bedre! Men både toner og kirkebygg lyste opp i adventsmørket. Uka starter med en god ettersmak...

søndag, desember 06, 2020

Lys i advent 6: Julerosa

 


Julerosa er min yndlingsjuleblomst. På Nord-Sandom satte jeg dem ut i bedet om våren. Der står de visst ennå og blomstrer til snøen dekker dem, og fra den lar dem komme fram om våren. Om sommeren var de dekket av andre planter, men blomstret når disse visnet. Lys i hverdagen!

På engelsk kalles den Christ Rose. Og her om dagen lærte jeg noe nytt på frokostradioen: Julesalmen "Det hev ei rose sprunge" er inspirert av julerosa, ikke den røde, avskårne som vi pynta med til jul i kapellet på Sandom! "Selvsagt," tenkte jeg, "that makes sense!" Det er julerosa  som "var ein blome blid, midt i den kalde vinter".  Christ Rose...Christ rose!  

Jeg skal ikke legge meg borti det jeg ikke har noe med lenger, men jeg ville nok ha skifta ut den røde, avskårne midt i Davidsstjerna med  julerose på rot. Kanskje den kunne ha gjort tjeneste år etter år?

PS: Ser du adventslysene i bildet ovenfor??? Disse blomstene sto ute i minusgrader i natt, men nå er det bare vanndråpene som minner om det.

lørdag, desember 05, 2020

Lys i advent 5: Lys over veien

 



I dag venter jeg i spenning på dem som skal sette opp varmepumpa...For huset er kronglete, og de må kombinere to innedeler og en utedel. Jeg håper de får lys over saken!  

I går var det lys over veien da jeg gikk fram og tilbake til butikken. Rema på Kilamyra er stedet der jeg møter skolekamerater jeg ikke har sett på 30 år, minst, og til og med lærere fra barneskolen! Det er akkurat gangavstand når jeg ikke har mye å bære på. 
Dette var også første dagen med offisiell mørketid. Men i klarværet røpet lyset i horisonten hvor sola holdt til. Jeg måtte ta en avstikker helt ned i fjæra for å ta bilde. Det er godt å ha himmelsk lys over veien, men det er ikke alltid like sterkt...

fredag, desember 04, 2020

Lys i advent 4: Mørketidslyset

 

Denne mørketida gir nye erfaringer. En av pensjonistvelsignelsene er å kunne gå tur midt på dagen, når det er naturlig lys ute. Jeg er imponert over alle gapahukene og bålplassene som finnes i området! Noen av dem er ganske velutstyrte, med kubbelys på bordet og alt du trenger for å grille. Her kan en varme seg i fellesskapet, lyset og bålvarmen, med godkjent avstand imellom,

Jeg tenker på alle de gangene jeg prøvde å forklare japanske venner hva mørketida er. Midnattssola, eller "kvite netter", hadde de hørt om. Men motpolen var ukjent. Og for den som er vant til at det blir mørkt ganske raskt etter solnedgang, er det ikke lett å få med seg dette med at mørketida ikke er beksvart, i alle fall ikke her. 

Jeg tenner minst mulig av lys inne for å få med meg det naturlige lyset ute. 

Hva slags lys kan jeg slå av for å se bedre mot jul?

torsdag, desember 03, 2020

Lys i advent 3: Har du fyr?

 


Selv om spørsmålet kan misforstås, er Ola Bremnes sin sang  "Har du fyr", en av mine favoritter. 

Plutselig så jeg at den som løfter lyset i mørket, slik som fyrtårnet, selv blir usynlig. Det er selve lyset som sees, lyset som viser vei. For meg er det en god tanke.

Det er ikke lysbæreren, men lyset Jesus, som synes og viser vei. Det er en trygghet i det.

"-Har du fyr, har du løkte på din vei?"

"-et signal om riktig lei-"

onsdag, desember 02, 2020

Lys i advent 2: Å holde lyset høyt

 


I snart ett år har jeg gledet meg over julegaven husfolkene fikk fra Sandom i fjor - en liten bordkalender med tegning og oppmuntringsord for hver dag, godt ispedd humor.

Når formidlingstrangen blir for sterk, hender det at jeg hører andre stemmer i hodet, og tenker meg at de også kommer utenfra: - Nå vil du stikke deg fram igjen! 

Slik var det før jeg begynte på denne bloggen også. Men så leste jeg kalenderordet for siste dag i november. Jeg gir det videre som en oppmuntring til oss alle sammen: Løft lyset opp! Det er smittsomt.

Og kanskje var det en påminnelse fra Vårherre selv, rett og slett en motstemme!

Hvilke stemmer vil jeg lytte til idag?


tirsdag, desember 01, 2020

Lys i advent 1: Advenstlys ute og inne

 



I høst har jeg gått rundt og vært beruset av lys. Jeg hadde glemt at det var så mye vakkert lys her oppe - også i den mørkeste tida! 

Jeg har ikke kjent sola i ansiktet på flere dager nå. Det er visst i morgen at den offisielt tar en kvil under horisonten. Men det blir ikke stappmørkt for det! Jeg har  venner med avtale om tur hver uke, og vi skal ut i all slags vær også fram mot jul. 

Men det er mye "kunstig" lys ute. Jeg kan ikke nyte stjernehimmelen fra tunet, slik som på Nord-Sandom, og adventsbelysningen har tatt slik av at en kjenner på et visst press om å følge med, med stake eller stjerne i de fleste vinduene. Til og med soverommet har fått sin egen adventsstake!

Jeg tror denne adventsbloggen kommer til å handle om lys - lys i den mørkeste tida. 


søndag, april 19, 2020

På stranden





hvem har brakt soloppgangen
 til  strender av fortvilelse,
 hvem har satt spor
 i min ensomhet?

 jeg ser hans skikkelse
 stige fram  mot horisonten,
 ventende, 
 under morgendagens lys

 Du vil slå leir i mitt landskap nå,
 ditt bilde har brent seg inn
                                                     
  når jeg vender tilbake
  fra svart hav,
  finner jeg Deg igjen
                                                  
  et sted langt der inne i mine landskap
  finner Du meg alltid igjen
                                                     

                                                                         Joh.21:1-14

lørdag, april 11, 2020

En dag i sorg - Tomb Day



Loyola Hall, utenfor Liverpool, 3. februar 2014. 

I 25 dager har vi - 30 personer fra ulike land og kirkesamfunn- vært med på retreat, Den siste uka har vi levd oss inn i de siste dagene av Jesu liv, og vært med ham helt til gravleggelsen. Nå går vi over i en ny fase. Men først er det et stopp - Tomb Day. Gravdagen - en av de retreatdagene jeg husker tydelig, og går tilbake til på påskeaften.

Jeg våkner med en reell følelse av sorg og tomhet. I dag er det helt stille og dystert, ingen veiledersamtale eller messe. Ingen bønnetider. Vi skal bare være i dagen, forestille oss hvordan det var, og kjenne etter. Være i sorg.

Med det samme jeg står opp, vet jeg at jeg trenger å oppsøke andre av Jesu venner i dag, i tankene, snakke om og tenke på gode minner, gå til grava, gå en lang tur. Strikke. Så å si legge opp hverdagen på nytt igjen - uten ham.

Jeg vandrer sakte i frisk vind og sol mot Pex Hill, den faste runden min. Det føles godt å ha selskap av Johannes og Maria. De forteller hverandre sine historier. Det letter tristheten når vi kan dele ting han sa, eller gjorde. Og det letter å stoppe opp for å se på småfuglene, og huske hva han sa om dem, Jeg møter rødstruper - husker hvordan de fikk den røde fargen i brystet, ifølge legenden.

Pex Hill er en stor, naturlig park. Den minner om Getsemane, nå forlatt. Og den minner om området graven var i. Jeg forestiller meg at jeg har gått ut for å finne den. Tenk, så var det til og med en gartner der - en hyggelig kar i "offisiell" jakke, som hilste og småpratet litt mens han holdt det iorden!

Disiplene har bare hverandre nå, Og kvinnene. Men hva med Peter?
Han hadde heldigvis en bror som hentet ham, slik at alle kunne være sammen...

Johannes og Maria lurte på å dra tilbake til Galilea. Peter også.
Marta og Maria, sammen med Maria fra Magdala, forsikret dem om at de ville ta vare på grava.

Jeg vandrer ute i over 3 timer, med en lang nistepause, og mye fint landskap å betrakte. Inne på rommet mitt er gardinene trukket for.

Resten av dagen bearbeider jeg de siste dagenes hendelser på tegnerommet. Fristelsen blir for stor; Jeg må bare ha et stykke kake til tekoppen  - jeg trøstespiser, rett og slett! Etterpå strikker jeg leggvarmere og tenker på de andre personene i pasjonsdramaet:

Nikodemus og Josef angra nok på at de ikke kom ut av skapet tidligere.

Kaifas var tilfreds med at Jesus var i grav, med vakter på plass. Høytiden kunne feires i ro og fred. Disiplene fikk de ta etterhvert...

Pilatus fikk ikke fred for det valget han hadde tatt. Spesielt ikke av sin kone!

Folk flest feiret høytiden - og Jesu venner søkte stadig sammen i skjul.

Kvinnene snakket om å gå til grava for å gi Jesus en skikkelig begravelse.

Mennene mente at det ikke var verdt risikoen.

Marta sto på kjøkkenet og laget god mat - for spise måtte de jo uansett.

Matteus undret seg på om det ville bli noen ledig stilling i tollvesenet for ham etterhvert.

Og alle var bedrøvet og sjokkerte over Judas.

Påskeaften - gravdagen - hvetekorndagen...


torsdag, april 09, 2020

Natt ved bålet

                   
                     Jeg sitter i skyggene utenfor bålets skinn sammen med Maria. De avhører ham nå. 

Maria er fortvilet. Hun anklager seg selv. 

I tankene går hun tilbake til den natta Jesus ble født: - Og alt vi kunne gi ham, var ei krybbe. 

Hun minnes gjeterne som kom og fortalte om engler. Det de sa om ham, har hun aldri glemt. Hun forteller meg om Gabriel, engelen - det har hun ikke sagt til så mange!

Så var det gamle Simeon i templet, det han sa, om barnet og sverdet. Er det slik det kjennes?

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om mennene østfra, om gavene deres, hvordan de fikk god bruk for gullet. Og hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse...

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef! 
Hun forteller om hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne. Han ble en god mann og far. Men nå sa Gud igjen i drømme at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, pakka det nødvendigste. 
Yahve sørget for dem i Egypt, til Josef en dag kom og sa at kongen var død. - Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, og vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna-.

Men hva skal det bli av ham nå? Har hun gjort noe galt? Blir dette hans siste natt?

Maria gråter. Han var alltid så sta, som den gangen i templet for lenge siden, da de trodde de hadde mistet ham. Og han var bare 12 år.

Jeg prøver å trøste henne mens vi sitter gjemt i mørket. Jeg minner henne på om at hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, og tro, og tjeneste!

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun kunne ha blitt steinet for ekteskapsbrudd?

Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om skandalen  med den vinen - den gangen i Kana? Det var jo bryllup og alt mulig...

Hun trodde på ham og oppmuntret ham, før noen andre. Og hun har fulgt ham og tjent ham - helt hit inn i skyggene, dit lyset fra bålet ikke når, 

Jeg kjenner på Marias sorg og smerte, og takker for det forbildet i lydighet, tro og tillit, som hun er. 
Slik trøster vi hverandre, mens vi venter på daggryet-.