Siste søndag i kirkeåret. Sola er vintersliten og kommer seg ikke opp over bakkene for å lyse opp huset vårt. Allerede? Det kom litt plutselig på. Men idag har jeg en frokostgjest, en misjonær fra varmere strøk, en "sommerfuggel i vinterland"! Hun kom i mørket med hurtigbåten i går, og skal tale på gudstjenesten i ettermiddag.
Frokosten varer lenge. Min gjest elsker Jesus og forteller gjerne om det. Hun brenner for å dele ham, og være som Jesus overfor andre, om de også kunne få se at Gud elsker dem!
Hun er ikke opptatt av hvor dårlig det står til med kirken i Norge, hun ser lyset, og hun er ikke redd for mennesker som har en annen religion.
Jeg lytter og bekrefter, og deler hennes begeistring, selv om jeg er en innadvendt person, som ikke snakker mye. Men i min alder har jeg skjønt at noen Kristus-disipler lytter mer enn de snakker. De lytter fram Jesus-relasjonen hos den andre, og bekrefter den i felles glede. I min ungdom ville jeg ha sittet der med misunnelse og dårlig samvittighet. Takk, Gud, at den tiden er over!
Og jeg tenker - ja, det er sant at vår tid trenger Kristus-disipler, av alle slag og i alle farger. Kanskje dette er vegen, som Edin Løvås sa for lenge siden, på tampen av 2022 også?
- Å kjenne Jesus bedre, dag for dag, slik at jeg kan elske ham mer, og følge Ham tettere i alle hverdagene. Og i festdagene!
I stedet for å la seg tynge ned av avisdebatter og mediaoverskrifter.
