I dag kom dette bildet, tatt for 2 år siden, opp på Facebook. Det er min firbente Åndelige veileder Ignatius, som har senket skuldrene og forteller meg at nå er det bønnetid. Vi delte dagene under pandemi og nedstegninger.
Et minne fra den våren ,2020 ,sitter som spikret fast. Jeg var permittert fra Sandom i 90 prosent, og dagene var rolige, men gode. Midt på dagen gikk jeg bort til Sandom for å sjekke mail, hus, planter, og telefonen hadde jeg alltid med. Min nabo møtte jeg på tunet, og vi i husfolket som var tilstede, var å regne som en kohort. Dagene gikk med morgenbønn på Skype, vedarbeid, turer, bøker og kontakten med NAV. Så måtte jeg jo kjøre inn til Lom for å handle innimellom. Jeg trivdes egentlig med roen og stillheten, men siden jeg skulle bli pensjonist og flytte nordover, gikk jeg glipp av avskjed både med koret og gruppa for Åndelige veiledere, og akkurat det var leit. Jeg fikk ikke laget sushi til siste korøvelse, som jeg hadde planlagt lenge....
Men altså, utenfor Coop Ekstra den marsdagen, traff jeg en av koristene. Hun møtte meg med et stort smil og sa: - Nå kan vi senke skuldrene!
Akkurat det hørte jeg ingen annen si i løpet av nedstengningen, men både smilet og hilsenen sank inn og gjorde dagen min gladere. Det var sant - vi kunne ikke endre på situasjonen, det var bare å erkjenne at kontrollen ikke er min lenger. Jeg kan må vente, og da kan jeg like godt overlate meg til Gud og gi ham den. Og altså - senke skuldrene.
Fastetid er tid for å senke skuldrene og fokusere, finne ut hvem jeg er og hvor jeg skal, mens jeg betrakter Jesus på vei mot død og oppstandelse. Sier jeg midt oppi valgkomité, styrearbeid, årsmøteforberedelser osv. Jeg har kommet inn i hamsterhjulet igjen. Og jeg vil ut!
Har vi glemt det pandemien lærte oss om å leve saktere, om å stoppe opp? Om at alle saker og styrer og aktiviteter ikke er like viktige? At det viktige er den daglige kontakten med andre mennesker?
- Hva inviterer du meg til nå, Gud? Jeg satt i stillheten på Nord-Sandom og spurte. Jeg trenger å spørre på nytt...
