Påsken i bilder 1

Når planene går i vasken

I dag var det han som forandra planene.
Jeg hadde planlagt time for time, for det er travelt nå i påskeuka. De norske gjestene kommer på torsdag, så det meste av forberedelsene til 1.påskedag må være ferdig til da. Jeg klarte å få program og plakat ferdig før lunsj, som planlagt, og jeg fikk begynt å forberede programmet i urnehuset.Så jeg var fornøyd da jeg gikk igang med å lage lunsj klokka tolv.
Auberginene freste i panna og kjelen kokte da noen sa "Konnichiwa" ute i gangen. -Hvem kommer nå, midt i lunsjtimen? Det var med ei blanding av ergrelse og glede jeg gikk ut og fikk se hvem gjesten var: En kvinne som ikke har vært her på lenge, som jeg hadde sendt påskeinvitasjon til! Jeg slo av gassen og ba henne inn.
-Jeg ble så sjokkert da jeg leste at du skulle reise, sa hun. Og det er hun som ikke har kommet på etpar år!
Lunsjen fikk være. Vi prata i over en time. -Jeg ble så glad for at du skrev på kortet at du ber for meg! Hun sa det flere ganger. -Du må si til alle at du ber for dem, sa hun da hun gikk. Hun ba om å få med seg en bunke med Nytestamenter. -Jeg skal dele dem ut, til uteliggere og sånn, sa hun. Dette er nytestamenter til gratis utdeling, men det kunne hun ikke ta imot.- Da får du gi en gave til kirka, da, sa jeg. Jeg tror hun fikk en fornyet tillit til Jesus og Bibelen idag. Hun kan sitere mye av det som står skrevet!
Lunsjen var kald da hun hadde gått, og timeplanen forskjøvet. Jeg fikk bare delt ut noen av løpesedlene på veg til sykehuset, og da jeg kom tilbake derfra, kom kassereren som avtalt. Og etterpå var det bare tid til å kjøre for å nå prestemøtet, men jeg fant ikke stedet, og endte opp med en rolig middag, bilvask og innkjøp istedet.
Vil morgendagen gå etter planen? Jeg håper det er i hans planer at jeg skal få prekenen noenlunde ferdig i morgen!

Lys til påske

Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå ut idag! Det var sol og blå himmel, det blå var bare skjult av en enorm sky av milliarder av sandkorn, og bak dem var sola som en skygge av seg selv. Tro det eller ei, men denne sanden kommer svevende fra ørkenen i Kina. Hver vår legger den seg som et slør over landet, til stor fortvilelse for bileiere! Du kan selv se på bildet! Ikke bare det, men det føltes som jeg hadde sand i øyne,nese og langt ned i halsen. Dette sand-fenomenet er av nyere dato, så vidt jeg kan huske, og det er nok menneskeskapt på en eller annen måte....














Men jeg hadde noe viktig fore: Alterlysene i kirka er modne for utskifting, og hva passer bedre enn å kjøpe nye til påske? Men å få tak i to høye, kvite lys i stor størrelse er ikke gjort i en håndvending her i landet. Jeg måtte til utsalget til den store Kameyama- lysfabrikken, ca.3 mil unna. Og jeg var ikke sikker på vegen, for det var lenge siden sist. Internettkartet viste bare fabrikken, oppdaget jeg, så jeg stoppet for å spise lunsj og spurte meg for.- Lys, sa den unge servitøren. - Enn om du prøvde på "home store"? Han hadde tydeligvis ikke peiling. Jeg ble litt overraska, for jeg har jo hørt at Kameyama lys er kjent i utlandet også!
Så jeg fortsatte mot ekspressveginnkjørselen og syntes jeg kjente meg igjen, og der: Et kjempeskilt, og utsalget i første etasje! Hadde jeg ikke bedt om å finne det, kanskje?
Utenfor blomstret sakuraen så smått mot grå himmel.















Og her kom jeg inn i en drømmeverden for en nordmann. Kameyama kan dette med lys til enhver anledning! Her var de i alle størrelser og farger, med og uten lukt, lys til buddhisttempler og fedrealtre side om side med julelys og påskelys! Jo, virkelig: Gule lys, egg-lys og kyllinglys! Det var da jeg kom på at det trengte jeg jo også til min egen stue. Så i tillegg til to store "nødlys" som skal gjøre tjeneste på alteret, kjøpte jeg gule egg og gule lange.- Skal du ha dem til oppstandelseshøytiden? spurte ekspeditrisen. Jeg nikket og ga henne et ekstra smil fordi hun visste om påsken. Så fortalte jeg at de store skulle være til kirken.- Jo, det kommer ofte prester hit for å handle, smilte hun. Så fikk jeg et kvitt flytelys med sand til å legge i bunnen på skåla på kjøpet. Også det veldig japansk!(å få på kjøpet)














Dessuten falt jeg for disse kirsebærblomstlysene! De skulle passe som gaver til noen som besøker Japan i sakuratida.
Jo, japanerne får nye tradisjoner, lystradisjoner også, selv om ikke alle har fulgt like godt med! Måtte de bare få øye på Ham som er verdens lys.

Palmesøndag forts

Her er Aya med sin mor, Shiho,
og det var mor som spilte idag også.
Hun synger også, og det benytter vi oss av, for eksempel til jul og påske!
Samtalen rundt bordet går også på tegnspråk! Nanao er døv, men hun får prekenmanuskriptet på forhånd, og hennes tjenester i menigheten er
bønn etter ofringen, og å være kirkevert. Hun er med i styret for døveforeninga i byen, så hun er ofte opptatt der på søndagene. Ellers kommuniserer vi med mobiltelefonmail, det som i Norge kalles SMS.

Palmesøndag

Det er palmesøndag, og Yamamoto-sans tur til å lede gudstjenesten og preke. Han har selv valgt å gjøre de to tingene samtidig på grunn av at det kan være vanskelig å få fri på jobben om søndagene. Som du ser var vi ikke mange, 11 med stort og smått, men det var en fin gudstjeneste med Jesus i sentrum. Fordi mange ikke kan komme på Skjærtorsdag og Langfredag, var teksten om korset.
Men vi hadde i allefall pynta med etpar palmegreiner for å markere dagen! Det står nemlig et slikt tre i hagen, så det er bare å forsyne seg. Men de satt litt langt oppe, så jeg nøyde meg med to!
Her er babyen jeg gikk og bar på for ett år siden, slik at mor skulle få spille, og far lede! Nå er hun stor jente på snart 2 år, men vi leker fremdeles sammen under gudstjenesten en gang i måneden.



Aya farer rundt fra det ene til det andre, men hun kan også sitte stille på fanget. Og hun har sin egen offerkonvolutt med 5 kroner som hun la i korga da den kom rundt. Her er det disippelopplæring på gang!


Etter gudstjenesten skjer det litt av hvert. Mizoguchi-san er profesjonell massør, og idag fikk vi alle nyte godt av hennes tjeneste. Stive skuldrer og nakker fikk en god omgang av hennes sterke hender. Det gjorde godt! Da alle var ferdige, ropte hun på meg.-Nå har du vel lært at skuldre blir stive, og at du må få gjort noe med det straks, sier hun formanende. Dette vet alle i Japan, men hun har skjønt at vi utlendinger ikke er så bevisste på slike ting. Hun har en diakonal tjeneste i kirken! Mange blinde er utdannet massører, og driver med akupunktur. Hun og mannen jobber sammen. Han tar mennene og hun kvinnene, og så er det et forheng imellom. Da kan de også prate sammen mens de jobber!

Palmelørdag

Det er palmelørdag, men det er ikke mye som minner om det her. Her er det en lørdag i vårferien, og det kryr av barn og foreldre i byen, i parker, i restaurantkø og gågater. Der var forresten min venn "tiggermunken" på plass igjen! Og se, kirsebærblomstene i shintotempelet har kommet et hakk videre!
Det er ikke så ofte jeg går rundt i byen, men når jeg har gjester, nytter jeg høvet til det! En av attraksjonene er kumlokkene med sine flotte dekorasjoner. Dette er en kopi av et berømt trykk. Yokkaichi var en av stasjonene på den gamle vegen mellom Tokyo og Kyoto, nå kjent som rute 1, og en kunstner laget trykk med motiv fra hver stasjon. Dette bildet forteller litt om været her, og det har ikke forandra seg!
Det er vår, og ungdommen svermer!
Disse to i gågata måtte jeg bare ha bilde av. Og det var visst ikke bare jeg som kikket på dem! Gågatene er forresten ikke hva de engang var. Nå shopper folk i store kjøpesentre der de kan parkere bilen og gå under tak. Der kan de både handle og spise og treffe kjente. Så mange av butikkene her stiller med gardinene nede.
Nabolaget samles i kirka en gang i året, siste lørdag i mars, som altså var palmelørdag i år.Nabolaget er organisert i ei slags naboforening, med en leder. Det er ikke så lett å forklare hva de gjør, men de samler ihvertfall inn en kontingent. Den brukes blant annet til å bestille et måltid for denne kvelden. Maten kommer porsjonert i esker, og det var med et plaststykke til å bære med seg hjem det en ikke spiste opp. Alle eskene ble stående urørte! Jeg var veldig forbauset første gang jeg opplevde dette. Var vi ikke kommet sammen for å spise og hygge oss? Jeg serverte te, og den drakk de, men praten gikk over innpakkede esker. Foranledningen er at det skal velges eller utpekes ny leder hvert år fra april. Det er mye positivt ved å skape et slikt nettverk av naboene, og det kommer jevnlig informasjonstavler som leveres fra hus til hus. De samarbeider om søppelsortering og å stelle langs veier og grøfter i nabolaget. Nettverket gir tilhørighet og trygghet i lokalsamfunnet.
Og siden 12 stykker, en for hver husstand, er litt mange å invitere hjem til seg, låner de altså kirka.
Men et blikk på bildet viser at de fleste er oppe i årene. Det virker som om de unge ikke er like ivrige etter å holde på de gamle tradisjonene.
Og gode ordninger kan misbrukes:
Jeg har hørt at dette nettverket ble brukt for å oppspore og angi kristne i den perioden kristendommen var forbudt her i landet.
Og kanskje kan vi her finne en av grunnene til at japanere så nødig vil skille seg ut fra de andre?- Storebror ser deg, og han er ikke langt borte, han er i nabohuset!
Men de syntes det var trist da jeg fortalte at jeg skulle reise heim i juni, og stilte villige opp til fotografering så jeg skulle få et minne om naboforeninga.
Og så var jo middagen for den dagen reddet! Med esker sirlig innpakket på armen forsvant de i mørket for å kose seg med maten i sin egen stue. Og det smakte godt!

Nå er det like før

Nå er det like før de slipper fri! På tur til sykehuset kunne jeg observere at det er like før blomstene på det store sakura-treet i tempelhagen springer ut. Ja, det ligger faktisk et tempel som ser nedlagt ut like ved kirka! Så kan vi feire Kristi oppstandelse under rosa skyer av sakura, og jeg får noe ekstra å vise mine norske gjester, både nå og i neste uke!

På sykehuset får jeg vite at hun jeg besøker ikke kan få være der lenger enn til 15.april. Tre måneder på samme sykehus er visst grensa. De skal prøve å finne et annet i morgen. Så blir det slutt på mine spaserturer dit, men jeg håper det ikke blir for langt unna for jevnlig besøk likevel.

Hun var våken idag, og jeg måtte fortelle at sakuratrærne snart står i full blomst.
Det sies at sakuraen var et ideal for samuraiene. Blomstene faller av mens de står som vakrest, uten å visne først. Sakuraen blomstrer mens noen ligger inne og har det vondt. Noen som kanskje helst også ville slippe fri?

Til Japan for en død mann?

I går morges, da jeg måtte tilbake til leiligheten for å hente noe, kom det tre personer opp mot inngangen. -Javel, tenkte jeg, det er kanskje en familie som skal flytte inn nå i april. Jeg kjente dem ikke, og det kunne godt ha vært et ektepar med en av mødrene, etter alder å dømme. De var pent kledt. Jeg la merke til det, for nå kommer de lyse vårkåpene og kappene fram!
Men da jeg kom ned igjen for å sykle til kirka, så jeg at de sto nede i gangen og la noe i postkassene, og ringte på hos de forskjellige leilighetene. Inngangsdøra er nemlig låst hele tida, så du må ha nøkkel, eller få den du skal besøke, til å låse opp innenfra.
Da skjønte jeg at det var Jehovas Vitner som var ute på en evangeliseringsrunde. De har nemlig ringt på hos meg før. Da kom de samme damene igjen en gang seinere, og jeg møtte dem før jeg gikk inn. Vi ble stående ved trappa og prate lenge, og i slike tilfelle kan jeg bli veldig opphetet, så jeg lurer på om det egentlig tjener saken!
Jeg fikk ikke snakket med dem igår, men da jeg kom hjem igjen, lå denne løpeseddelen i postkassen. -La oss tenke på det største mennesket som har levd, står det. Dette er en invitasjon til å feire Jesu død!(4.april) Det sto mye fint om Jesus, men det var i fortid. Ut fra denne brosjyren kan man ikke vite at Jesus lever.
Jeg fikk som sagt ikke snakket med dem, men hva ville jeg ha sagt? -Jeg er beviset på at Jesus ikke er død, ville jeg ha sagt. Dere har blitt lurt, for Han lever, Han sto opp! Derfor feirer vi i kirka oppstandelsen, ikke bare døden. Tror dere jeg ville ha forlatt alt, inkludert foreldre,en eventuell ektefelle, barn og familie, og brukt en stor del av livet på å komme hit for å fortelle om en død mann? Aldri i livet!
Jeg vet at Jehovas Vitner er ivrige. De ofrer mye. Av og til har de barna sine med rundt. Så jeg kritiserer ikke dem. Men jeg må få lov å synes synd på dem av og til, og vitne om at Jesus lever, Jesus er Gud og ett med Faderen! Det er på grunn av Ham jeg er her, i presens, ikke i fortid!

Steg på veg mot påske

er også steg på veg mot avskjed. Det ene steget etter det andre tas, noe fullføres, og jeg går videre med følelsen av at noe er gjort, fullført, ferdig.

Det første steget i går var å skrive en avskjedshilsen til kvinneorganisasjonens blad, som leses av alle damene i Kinkikirken.-Skriv litt om din tid i Japan, og hva du skal gjøre videre, var beskjeden. Så fikk jeg skrevet og samtidig tenkt over på nytt for meg selv hva det er jeg gjør. Det dreier seg mest om å ha fått et nytt kall, skrev jeg, et kall til å arbeide med retreat. Jeg ga Herren kallet tilbake, for å se om Han ville gi meg det på nytt, og Han ga meg et nytt kall. Det høres lettvint ut å si det i en setning, men det var det ikke. Det har tatt mye tid, mange bønner og samtaler, og det skrev jeg om. Og jeg prøvde å fortelle litt om hva Sandom er for noe, det er ikke mange som forbinder noe med ordet retreatsenter.

Jeg går også mine faste turer til sykehuset like ved kirka. Blir det jeg eller henne som skal stå igjen når den andre går? Hun sov, og det er det beste for henne nå, så jeg bare ba litt og gikk.

Også nabopresten flytter nå. Han hadde invitert oss misjonærene i Mie ut på middag igår, med en sangstund i kirka først.

Det neste steget ble utsatt på bestemt tid. Gospelkoret hadde øvelse i Tsu kirke, og jeg hadde tenkt å takke for meg, men før jeg kom så langt, kom en av lederne og spurte om jeg kunne ha andakten i mai, siden jeg skulle reise! Er det ikke typisk meg å skifte mening der og da? Jeg liker å si takk for meg, ikke bare utebli, så jeg sa ja.

I alle fall ble avslutningen på dagen trestemt lovsang med konkluderende amen som vi nesten mista pusten på! Halleluja!!!

Det var et jublende og ettertenksomt steg mot påske.

Bildene er av gospelkoret Praise Him in Japan, og dirigenten Hiroko Kanematsu

Når resultatet blir bra

Jeg ble ferdig med den første! Og jeg synes ikke synd på meg selv lenger, heller, men synes jeg har hatt en god mandag.
For det første var jeg fornøyd med resultatet, og for det andre fikk jeg gjort litt annet også: Lunsj med venner og tur i onsen som avslutning på dagen. Det syntes jeg at jeg fortjente!
Så er det bare en igjen, og den er påbegynt. Men når den er ferdig, skal jeg ta en lengre pause, et halvt år eller så.
Jeg har haugevis av brukte kimonoer og kimonostoff i skapet, og det er det første jeg skal sortere og pakke når jeg begynner med det for alvor etter påske. Jeg vasker dem i maskinen(i kaldt vann) med sjampo som vaskepulver! Hvis de ikke tåler vask, er det lite vits i å bruke mye tid på dem, synes jeg. Så blir det litt å gjøre i lange, norske vinterkvelder, også.
Hvem som skal ha den?
Nei, det er ikke offentlig!

Om å være sta eller utholdende

Så har øyene ristet kraftig på seg igjen, og vi sitter klistret foran skjermene. Heldigvis var det ikke så mange alvorlige menneskelige skader, og foreløpig har jeg bare hørt om en som har onkommet, men vi ser på TV hvordan hus og veger har rast sammen, og folk rydder opp i rotet og evakuerer for natta. Det er ikke greit å være aleine i mørket når grunnen er urolig! Stedet er Ishikawa fylke på andre sida av landet, men rystelsen forplanta seg over store deler av landet, helt ned hit. Det er jo ikke så forferdelig langt borte heller!
Jeg satt i kirka alene og så over prekenen og hørte og kjente at vinden tok slik i dørene. Men da bordet også begynte å røre på seg, sprang jeg ut. Jeg vil ikke ha den store kirkesalen knekkende sammen over meg, nei! Da jeg kom inn igjen ble jeg stående i døra og se på taklysene som svaiet fram og tilbake som skip i storm, og jeg følte meg litt skjelven selv også. Men det gikk over da jeg fikk høre at det var andre som hadde hatt det mye, mye verre. siden har TVen stått mer eller mindre på.
Men gudstjeneste ble det uansett, og lederen ba inderlig for de utsatte. Så ba hun for meg ( og takket for meg!!) som "passer på kirka". Jeg kjenner adrenalinet stige ved slike bønner, for det er aldeles ikke jeg som passer på kirka, til opplysning! Kunne jeg kanskje hindre at den faller sammen når jorda begynner å riste? Ikke klarer jeg å "passe på" medlemmene og de søkende heller. Noen ivrige har ikke kommet flere ganger, og da blir jeg nervøs. Er de på veg ut igjen? Nei, det er nok vår Herre som passer på oss, men jeg hadde heldigvis nok selvbeherskelse til ikke å irettesette lederen der og da. Jeg får ta det på tomannshånd! Kanskje er det noe med språket som gjør at det høres verre ut enn det menes? For meg høres det ut som gudsbespottelse, rett og slett, i alle fall som å ta fra Vår Herre den æren som visselig tilfaller ham.
Vi var ikke mange idag, og det var jo litt dumt siden jeg skulle snakke om evangelisering. Etterpå hadde vi det hyggelig med en kopp te, som dere ser på bildet, mens vi skrev kort til en av medlemmene som nettopp har fullført to år på bibelskole i Kobe, og blir boende der foreløpig.
Det er fru Hasegawa som trår til når det skal skrives også, mens vår nykommer følger nøye med. Hun er kristen, og er medlem i en av pinsemenighetene i byen. Det er jo kjekt med nye, men jeg føler med presten i pinsemenigheten, som jeg kjenner fra prestemøter og bønnemøter, og føler at det er litt vanskelig å takle situasjonen. Hva skal jeg si til ham, for eksempel?
Pastor Hasegawa og fru Mizoguchi får seg også en god prat.
Det er når det kommer få at det er viktig å være utholdende. Stahet hjelper også!
Men akkurat nå er jeg sta på en annen måte, som egentlig ikke er så grei.
I hele ettermiddag har jeg sittet og sydd. For etpar år siden begynte jeg å sy kimonojakker, og det har jeg av og til angra på. Det er kjekt, det er ikke det, men tida strekker ikke til. Nå har jeg to som jeg kjøpte stoff til i august, som noen i Norge skal ha, men jeg er bare så vidt ferdig med den første. Det er den jeg har brukt ettermiddagen på, og som jeg må bruke min fridag til imorgen, selv om sola skinner og det er nydelig vår ute, min siste vår her, til og med. Jeg synes synd på meg selv!!! Spesielt når jeg tenker på at jeg må bruke neste mandag også, og likevel er det ikke sikkert at jeg blir ferdig. Jeg kunne vel ha sagt at, beklager, jeg får dem ikke ferdig likevel. Men det er her staheten kommer inn. Stoffet er kjøpt i dyre dommer, og jeg har jo lovt. Får jeg dem ikke ferdig nå snart, må jeg bare si at hun må vente et år til, for nå må jeg snart begynne å pakke. Nå vil jeg ha med meg våren her, og ikke sitte inne og sy!!!
Lenge leve staheten, eller må den ikke det?
Tenker jeg mens jeg ser på TV og skammer meg over at dette er mine problemer.

Kaker tross faste

Nei, kokekurset/kakekurset tar ikke pause i fasten! Tvert imot ble det en kjærkommen anledning til å presentere Jesu lidelseshistorie for venner og naboer. Vi hadde tid både til kaffe og bildefortelling mens kaka sto i ovnen . Jeg merket at det gjorde inntrykk. Noen av dem kan sin bibelhistorie fra før.
Kaka ble også vellykket,den, bortsett fra litt brent på toppen. Japanske ovner og norske kaker er ikke alltid en god kombinasjon! En må prøve seg fram og ikke bare følge kokeboka slavisk. Det var ei enkel sjokoladekake,
og Mie vil gjerne prøve å lage den igjen.


Hele familien Yamaoka møtte opp! De er medlemmer i menigheten, og døtrene Aki og Yuki har vårferie akkurat nå. Når de begynner på igjen i april, går de opp et klassetrinn. Aki skal opp i sjette klasse, og Yuki skal begynne i tredje klasse på ungdomsskolen. Så da begynner kampen om å komme inn på den videregående skolen!
Jeg har kjøpt et krus til dem hver, som en liten gave fra menigheten i forbindelse med nytt skoleår. Det er ikke alltid lett å følge med på når en skal gi en gave eller ikke her i landet! Jeg spør gjerne noen i menighetsrådet om hjelp.

Naboen, fru Koike, fru Nakashima og min venninne Atsuko kommer fast til klassen. Fru Nakashima er husstelllærer! Vi hadde en gjettekonkurranse med det samme de kom: Hva har skjedd med kjøkkenet? Det gikk ei stund før de så det!!!
Atsukos sønn skal begynne på universitetet fra april, og flyttelasset, som får plass i farens bil, er snart på veg til Shikoku.
I dag regnet det, men vårregnet rydder bare plass for et hakk varmere vær. Kan vi feire påske under kirsebærblomstene, eller kommer de for tidlig?

Mer vår ute og inne

I dag kom våren mens jeg satt inne og skrev på kirkeprogram og preken! Jeg hadde til og med ovnen på, og jeg sykla til kirka med både vanter og skjerf.
Men se, da jeg skulle tilbake etter endt dag, var det nesten for varmt med den vatterte jakken!
Det var mildt og godt, en sommerdag for en nordlending. Blomsterduften fulgte meg på vegen hjem. Denne korte tida mens det ennå bare er mildt, før varmen kommer, er bare deilig!

Inne i kirka skjedde det også saker og ting. Den gamle kjøkkenbenken ble byttet ut med den nye som har stått i den tomme presteboligen. Jeg hadde selvsagt spurt menighetsrådet om lov til å engasjere noen til å gjøre dette. Og vips, på en-to-tre var kjøkkenet oppgradert! Det blir en overraskelse for kakekurset i morgen.
Er det ikke fint? Den gamle benken hadde helt begynt å skalle av og gå i oppløsning, så det var på tide med noe nytt.





I dag hadde jeg også husket på å ta med noen poser blomsterjord som jeg ikke har bruk for, fra verandaen min. Da jeg stakk innom fru Hasegawa på veg hjem for å spørre om hun ville ha dem, fant jeg paret i full sving med våronna. De utnytter den vesle flekken foran huset sitt maksimalt. Dette er altså huset de leier som pensjonister, etter et langt liv i kirkens tjeneste. Det har to rom og kjøkken, men de synes det er akkurat passe for to!
Pastor Hasegawa var av det første kullet som ble døpt i Takarazuka lutherske kirke for 50 år siden. De har seinere arbeidet i to ulike kirkesamfunn, men som pensjonist ville han gjerne tilbake til Kinkikirken. De kommer til gudstjeneste hver søndag, og betyr mye positivt for miljøet i menigheten! Fru Hasegawa ble glad for å få mer jord, og kjenner jeg henne rett, finner hun en god måte å bruke den på.
PS: Det er bare halvparten av dette huset som er deres! Det er nemlig vertikalt delt, med ei leilighet på en etasje i hver del.

Vår i hagen

Vi har åpen kirke de dagene jeg er der, og det vi si når jeg ikke har noe annet. Det betyr i praksis at jeg setter ut en plakat der det står at kirka er åpen, så bare kom inn! Min venninnes datter bemerket at da kan jo alle slags rare folk komme inn, og det har hun rett i! Stolen symboliserer at her kan du også bare sette deg ned for å kvile.

Det har skjedd store forandringer i hagen, det er blomster her og der, og stadig noe nytt å kikke på. Fru Hasegawa kommer de fleste morgenene, før jeg er på plass. Jeg kan se det på grunn av vanningen. I morges sto det en melkekartong med påske-og pinselilje-liknende blomster foran døra. Kartongen var klippet fint til med hank.!


De siste dagene har det vært vår-temperaturer, og påskeliljene koser seg. Her blir de forresten ikke assosiert med påske! Det er kvite, store liljer som er påskeblomsten i kirkene i Japan.












Påske-og andre liljer får selskap av noe som likner på spirea-busker.
Bak kan du så vidt se huset til fru Koike, som bruker å komme til koke/kake-klassen en lørdag i måneden.
















Idag luktet det bråtebrann både ute og inne. Det var naboen på baksida som stelte i hagen på fridagen sin. Egentlig har han ikke lov til å brenne slik midt mellom husene,men.
Det luktet vår!















Naboen på den andre siden av vegen bor i en trehus i japansk stil. Jeg har dessverre ikke så mye kontakt med dem, annet enn at vi er på hils og sånn.
Når jeg er utenfor kirka, hender det at folk som går forbi, bemerker hvor fint det har blitt rundt kirka. De legger merke til oss!
Og fru Hasegawa gjør mer enn å arbeide i hagen. Hun prater med folk og inviterer dem til å komme, hun husker navnet deres og fører dem opp i bønneboka si.
Jeg har brukt timesvis av arbeid på hagen, uten å egentlig få det fint, og nå er det deilig å kunne overlate den til en som kan, og liker det.

Flere bilder fra årsmøtet

Her er etpar av de yngste deltakerne. Izumi er også fra den yngste menigheten, Kawage,og det var første gang de kunne stille med ordentlig delegat. De dannet nemlig menighetsråd i fjor!
Izumi hadde en fin presentasjon av sin menighet.
Ruth Kari var vel også på årsmøtet for første gang, men uten stemmerett. Ruth Kari og Knut Ola ble presentert for forsamlingen, som slik kunne glede seg over et par ikke-resirkulerte misjonærer!





Sakata fra Izumisano tygger på blyanten over årets budsjett. Det gikk også greit igjennom.
Han representerer en av de små menighetene, som ikke har hatt fastboende prest på flere år.
Han kunne fortelle at kirkens kors i gamle dager hadde ledet skip inn til trygg havn. -La ikke lyset forsvinne fra Izumisano, ba han.
Sakata jobber på bykontoret( hvis han ikke har blitt pensjonist nå?) I fritida spiller han okarina, bl.a. og har gjerne konserter både ute og inne. En fargerik person blant alle slips og rundsnipper!

Jeg var hjemme igjen omtrent halv sju, før det hadde blitt skikkelig mørkt. Det er rart at det var det siste årsmøtet. Og jeg sitter igjen med en følelse av lettelse og oppreisning over at kirken endelig har oppdaget og gjort noe med det som gjorde hverdagen og tjenesten vanskelig for meg for nesten 10 år siden. Selv om det var en dyrekjøpt lærdom. Tenk om de hadde tatt det jeg sa den gangen, alvorlig, tenker jeg. Men det hender at det tar tid før vi ser lyset.

Den første avskjedshilsen

Idag har jeg hatt min første avskjedshilsen.
Det skjedde på Kinkikirkens årsmøte i Kashihara, der delegater fra hvert menighetsråd og alle kirkens arbeidere var samlet. Misjonærer som kommer og reiser blir nemlig tatt fram, presentert, og må si litt hver.
Jeg starta reisa fra stasjonen bak kirka. Det er så greit å sette bilen ved kirka, spesielt når jeg kommer seint heim, og jeg frykta det verste!
( Som du ser, den rosa kirkebygningen er godt synlig fra lokallinja!)





Her kommer lokaltoget! Det tar bare to minutter inn til sentrum. til opplysning måtte jeg stå opp klokka seks. Da hadde jeg god tid til å nå hurtigtoget to minutter på åtte.










Hurtigtoget, som kommer fra Nagoya og skal til Osaka, trenger en og en halv time til Kashihara. Vi må kjøpe plassbillett, og her står han som var med meg, Ito-san fra menighetsrådet, og venter. Han kom med moped til stasjonen.
Det er japansk fridag i dag i forbindelse med vårjevndøgn, så det var helst folk på tur og ikke på veg til arbeid, på stasjonen.







Vi var på plass i kirka i god tid før 10. Årsmøtet begynner alltid med en kort andakt ved kirkepresidenten, og kirkestyret må sitte foran forsamlingen. Det er nemlig de som skal stilles til regnskap, men heldigvis fikk de ingen hard medfart idag. Både rapporter, regnskap og budsjett gikk greit igjennom. Det knytter seg alltid mest spenning til plasseringene. Denne gangen var det to teologistudenter som skulle plasseres. En av dem kommer opprinnelig fra Yokkaichi, og den andre er annen generasjons prest! Han kom til Suzuka, og han som opprinnelig kom fra Mie, ble plassert i Kashihara. Der skal de være under veiledning av en erfaren prest, helt til de har tatt praksiseksamen og blir godkjent for ordinasjon. Et par av de andre prestene måtte også flytte på seg, men 2-3 av menighetene vil bli uten fastboende prest. Det er ei stor utfordring for dem!

Siden alt gikk så greit, fikk vi tid til en hel times lunsjpause, og en prat med gamle kjenninger som vi møter så altfor sjelden!
Møtet varte en halv time lenger enn oppsatt tidsskjema. Denne gangen var det en hyggelig grunn til det: Hvert menighetsråd hadde blitt utfordra til å fortelle litt fra sin menighet, om sine visjoner og planer. Her ble det vanskelig å overholde 3-minutters-grensa, og ordstyreren måtte stadig gripe inn!
Her var vitnesbyrd fra større menigheter, og fra små menigheter, og for meg fjorde det mest inntrykk å høre hvordan de sistnevnte kunne fortelle at det hadde vært godt å komme hit. Flere ga uttrykk for at dette hadde vært det fineste og mest inspirerende årsmøtet i manns minne, i alle fall så lenge jeg kan huske! Kanskje hjalp det at vi hadde en bønnevakt på galleriet, og sikkert mange rundt omkring?

En søndag i faste forts.

Etter gudstjenesten, men alle fortsatt sitter på plassene sine, er det kunngjøringer. Det er tradisjon at en fra menighetsrådet skal komme med kunngjøringene. Slik blir de synlige for menigheten. Yamamoto ble valgt inn i menighetsrådet for første gang i januar. Han tar oppgaven med stort alvor. I dag kom han på sykkel. Det er tilsammen over 3 mils veg.
På hjemvegen stakk han innom til Aruga-san som fremdeles er på sykehuset, men blir utskrevet i morgen. Han var hjemme litt før sju!
Hele familien er medlemmer her.




Det var Kawamura-sans tur til å være kirkevert, eller sitte i resepsjonen, som vi sier. Her får de som kommer Bibel, salmebok, liturgi, program, traktater og andre løpesedler. I dag var også kirkens månedskalender til utdeling.
Kawamura-san er mangeårig medlem i menighetsrådet, og hun har en viktig posisjon som kasserer, samtidig som hun er leder.
Så er hun den eneste kristne i sin familie, sikkert også en tøff posisjon!









Fru Hasegawa hadde plukket de sure, syltede plommene jeg hadde med til henne fra Tsukigase, inn i kokt ris og tang og tare. Sammen med rykende varm suppe med tare og "griseører" ble det et festmåltid. Hun lager et enkelt måltid to ganger i måneden. Det er hun vant til fra sin lange tjeneste i andre menigheter.
Mannen var i Osaka idag, han preker og forretter nattverd i ei menighet som ikke har prest.








Folk spiser, prater og koser seg, samtidig som de kanskje uttrykker at dette er nå for galt. Det er nemlig ingen andre som har kapasitet til å ta med mat til alle.
Noen hadde med sjokolade også. Det er vanlig å ta med noe hvis en har vært på tur, eller om en har fått mer enn en trenger selv.
Neste gang er det Mizoguchi-san, nærmest, som skal lede gudstjenesten. Hun er blind, og passer alltid på å få salmer, tekst og tema søndagen før. Hun skriver med blindeskrift mens jeg leser. Det har hendt at kommunikasjonen har svikta, og det har blitt rare tema!


Til slutt et bilde av menighetsrådet! Vi hadde møte fra ett til nesten tre, og snakket blant annet om hva menigheten gjør når jeg reiser. Neste måned skal vi ha menighetsmøte og snakke om det.
Han til venstre er nummer tre i rådet, Ito-san. Hvis noen er en trofast kirkegjenger, er det han. Og han setter seg alltid ned som kirkevert hvis det ikke er noen andre, selv om han ikke har tur.
Han bor hos foreldrene, som er kristne, og aktive i en av de reformerte menighetene i byen.
Presten heter Hiroyuki Suda, og han kommer til å fortsette som ansvarlig prest fra sommeren også.
Min dag i kirken slutta med et besøk på sykehuset i nærheten, og så kunne jeg endelig sette nesen hjemover, til min venninnes 17-årige datter som har overnatta her siden fredag. Foreldrene har vært og ordna leiligheten til sønnen, som har kommet inn på et universitet på Shikoku. Hun var på ungdomssamling i Kikyogaoka i går, og kom tilbake like før midnatt, så hun sov da jeg gikk til kirka klokka 9 i morges, og har måttet stelle seg selv her idag.
Så er jeg endelig alene, jeg som ofte klager over at jeg er ensom!- og kan lade opp til ei ny uke.
Vi snakkes på tirsdag!