Motstrøms - drypp fra Taize

"It is because we have been hollowed out, our self-center has been taken out, that we can begin to enter into what God is giving. 

I have become selfless..."

( fra Fr. Jean-Marie`s bibelimtroduksjoner)

Men fylt av lys...

Påskeglede

                                         sakte glede

oppstandelsesgleden kom stille, 

slik blomsterknoppen på bordet mitt åpnet seg sakte, sakte

det var fordi den kom

etter netter med sorg og svik

trøstende, mildt,

åpnet den seg og fylte  mine innerste rom 

med fred og lys

Langfredagsnatt

Jeg ser på nytt den lange vegen til Jerusalem, nattlandskapet  og bålet på gårdsplassen. Jeg holder Kristus-barnet i armene igjen, og hører Simeons ord om sverdet.

Jesu første natt på  jord, og sannsynligvis hans siste, begge ved et bål. 

Men her er ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort for å dø.

Alt kjennes så ubegripelig leit. 

Jeg gråter fordi Guds-barnet fikk så kort et liv, og for at alt ser ut til å ende nå, 

så forgjeves,  til tross for alt det gode han gjorde!

Jeg gråter fordi Guds-barnet, som kom til ensomhet og opptatte rom, nå føres bort enda mer ensom. 

Hans eneste venn ved bålet har nettopp benektet overfor alle at han er det...

Blikkene deres møtes. Den ene går bort og gråter, sårt. Det siste han gjorde for sin venn, var å gjøre dennes ensomhet enda dypere. Dyp som hans egen smerte. Kan det noengang gjøres om igjen?

Jeg gråter for ham.

Og for Jesus som blir så uendelig ensom, forlatt og sveket der han føres bort for å møte sin skjebne. 

Jeg gråter for dette dyp av tomhet - som var det siste Peter så av ham.

Og jeg tenker at min sorg på en måte avspeiler Marias - hun som holder seg i skyggene, men kjenner begge netter så godt....  

Dette er meg, gitt for deg!

Vi går den lange vegen tilbake til Jerusalem, gjennom byporten, der du hadde dratt inn i triumf. Mengden hadde kommet løpende ut for å møte deg.Men ingen av de ledende jublet.

Vi i følget ditt hadde også latt oss lure: - For en velkomst! Nå vil Jesus få den makten og æren han fortjener - vår befrier og konge!

Istedet føres du bundet tilbake til byen, på nattetid. Det er en hurtig marsj. De er oppildnet etter å ha fanget deg, de vil fort hjem, og de høye herrer venter.Du blir slept med, overtrøtt etter avskjeder og ei våkenatt i intens bønn.

Det begynte med påskemåltidet, selv om det bare var du som visste det. Med sorg og vemod hadde du latt blikket gli rundt bordet - husket ditt første møte med hver enkelt av dem. Ingen av skjønte alvoret. For en ensomhet du må ha kjent allerede da!

Og så smerten over Judas - sveket av en venn og fortrolig, en utvalgt! Angst og uro mens du brøt brødet, spiste, sendte det rundt. 

Jeg så meg selv være med og servere. Jeg skjenket deg vinen. - Jeg var med på å fylle den kalken du skulle drikke.

Så gikk dere ut i natten. Jeg så smerten da du forberedte disiplene på at de skulle svikte deg ganske snart. Og gleden som sprang fram da de forsikret deg om det motsatte, spesielt Peter!

Du trengte å ha de nærmeste rundt deg den natten. Så skuffet du var da de sovnet! De måtte jo ha hørt ropet ditt om hjelp...

Før så jeg på dette som svakhet hos Gudesønnen. Men jeg har fått se det som mennesket Jesus sin naturlige angst for døden, smerten, torturen og det ukjente. Det var tøfft å være Guds lam som bar verdens synd! Det var kamp.

Og det var ikke rart at de var søvnige, etter det måltidet, og all sinnsbevegelsen!

Jeg prøvde å være hos deg i hagen, holdt meg lang unna de tre for ikke å bli smittet av

søvn.

Jeg er så nær at jeg kan ta på ham, og holde ham, og gjør det. Han ser på meg , og takker for at jeg trøster ham. Jeg bruker ikke ord. For hva skal jeg si?

Han gjorde det. Han valgte å følge sin fars vilje fordi han elsket meg.Men jeg ser hvor smertefullt det er for ham. Jeg kjenner igjen ensomheten og ser blod-svetten gjennomtrenge klær og hår, den renne nedover ansikt og hender. - "This is me - given for you!"

Jeg ser ansiktet hans, speilbildet i kalken, som han holder med den ene hånda, brødet i den andre - et ansikt blodig av svette.

- Dette er meg, gitt for deg.

Og derfor er vi på veg inn i Jerusalem, ennå en gang. Også tjeneren med sitt nye øre, og Judas som kysset ham. Mens Peter sniker seg etter i skyggene, sammen med meg.

Mot påske

Det er tid for bønn.

Jeg ser meg selv i mengden på tempelplassen - som jeg ville ha vært på Jesu tid: Ei fattig kvinne med krykker ved siden av seg. Hun sitter  og tigger. Føttene hennes er ikke noe vakkert syn. Hun  ble født med klumpfot. 

Jeg har sittet og hørt på denne profeten i flere dager. Jeg sluker hvert ord, og han møter blikket mitt. Ser han lengselen der, den jeg ikke våger å sette ord på?

Så kommer han plutselig ned til meg. - Vil du gjerne kunne gå som oss andre? - Ja - hvisker jeg og ser ned. - Hva heter du, spør han.

 - Anna, det betyr nåde! Slik  nevner han navnet mitt, tar føttene mine i hendene sine, og stryker dem mildt, men sterkt. Han slipper dem - og de er rettet ut! De ser nye og rene ut!

Jeg reiser meg opp. Jeg kan stå og gå som andre. Men jeg er ute av stand til å uttrykke gleden i ord! 

- Mester, hva kan jeg gjøre for deg, hvisker jeg gjennom tårer.

En skygge av sorg streifer ansiktet hans.

- Hvor bor du, spør han, har du noen som tar seg av deg?

Jeg forteller ham at foreldrene mine er døde, og at andre slektninger skammer seg over meg. Jeg bor stort sett her...

Han legger armen vennlig om skuldrene mine og nikker mot en gruppe kvinner. De ser snille ut, og er fattigslig, men rent og pent, kledd. 

- Ser du de kvinnene der borte? Det er min mor Maria, og andre kvinner som følger med oss. De vil ta seg av deg. 

Noen av dem har allerede lagt merke til meg, og kommer mot oss. - Jeg er Maria, sier en den eldste vennlig. - Kom, så skal du få vasket deg og få rene klær! 

De tar meg med til en av Marias kjente. Snart er jeg en av dem!

Når vi kommer tilbake, snakker mennene om meg. - Mester, sier en fariseer. Du burde vite at denne kvinnens forfedre sannsynligvis har syndet stort. Og en slik vil du hjelpe? Og det på den hellige sabbaten? 

Nei, sier han sterkt. Hverken hun eller foreldrene hennes er store syndere. Dette har skjedd for at Far skulle få ære på jorden, og for at dere skulle forstå hvem jeg er. 

De blir røde av sinne. 

- Alle synder hun måtte ha begått, er tilgitt, og hun har blitt fri fra sin medfødte funksjonshemning. Jeg har kommet for å sette mennesker fri, ikke for å binde dem, som dere gjør.

Jeg synes det er rart å være samtaleemne, men jeg er dypt takknemlig!

Om kvelden blir jeg med de andre til Betania. Jeg går hele vegen. Og det går bra!

Neste dag arbeider jeg i huset sammen med Marta og Maria. De har mye  gjøre nå som det bor så mange hos dem. Jeg har tusen spørsmål om Jesus, og de forteller i munnen på hverandre.   

Dagene går fort. Det er spenninger i luften, mye jeg ikke forstår... men en ting vet jeg: 

Han rørte ved meg. Han ga meg et nytt liv. Det var vegen inn i fellesskapet. 

Det er snart påske i Jerusalem.

 Et sted står en eselfole og venter.   

Fastetid

Vi satt lenge på gressbakken ved Jordan og hvilte, lot bare alt som hadde skjedd, synke ned i oss.

Duen lettet omsider og fløy inn i det golde landskapet, Han fulgte etter, alene.
Han var ved godt mot - fylt av sin fars anerkjennelse og kjærlighet.

Han går, setter seg ned - ber sine bønner, siterer skriftene for seg selv når ensomheten  føles  tung.
Han betrakter stjernene om natta, og steinene om dagen. Når han blir  trøtt, tuller han seg inn i kappen og sover.

Etterhvert blir han svakere. Han må sette seg ned oftere, legge seg ned - han svekkes.

Så en dag mens han ligger der, faller en skygge over ham. Noen hjelper ham opp.
- Men, er ikke du Guds sønn? Da kan du vel gjøre disse steinene om til brød?

Han ser og kjenner fristelsen. Innimellom har han sett for seg, drømt om, og kjent duften av Marias nystekte brød! Og tørstet etter det kjølige, gode vannet i brønnen hjemme i Nasaret.

Han sier det som kommer til ham, og vet at han har valgt sin fars svar: - Mennesket lever ikke bare av brød!

Den fremmede drar ham med seg opp på et høydedrag. I et glimt ser han makt og ære, og rikdom!
Men denne fremmede er en løgner. Det er hans far som eier alt dette, og han har allerede gitt det til ham - Jesus. Og å tilbe andre enn Herren Gud er utelukket. Den fremmede må gi opp:
- Du skal ikke tilbe andre enn min Far!

Så med ett står de på tempelmuren.Han ser og hører engleskaren trekke pusten og holde den. Og nå blir han modigere. Han tar sin nyoppdagede identitet helt i bruk:
- Frist meg ikke - for Herren din Gud skal du ikke friste!

Englene puster ut - og den fremmede er borte.


Han finner seg  igjen ved en liten bekk -  utørst og uthvilt. Nå kunne han ha spist et lass av Marias nybakte brød!


Men det er ingen veg tilbake mer. Han har valgt fattigdom, forakt og ydmykhet.

Du valgte det for meg, hvisker jeg.

Blomstring

I snø og vinter går tanker og lengsel tilbake til plommeblomstene i Japan. De kommer i februar/mars, på bar kvist, og trosser snøbyger og kulde. Blomsten er et av de gamle symbolene på brudekimonoen. Bruden trengte utholdenhet og styrke når hun skulle tre inn i sin nye slekt! Det kunne komme mange snøbyger... 

Plommeblomsten dukket opp igjen for ett år siden i mine bønner på Loyola Hall. Treet som står godt plantet ved bekken og blomstrer - det var plommetreet, det med røde blomster!

Det fulgte meg i de 30 retreat -dagene.

- Han bruker noe du kjenner fra før for å få deg i tale, sa veilederen og nikket.

- Du skal få lov til å blomstre, også i moden alder, sa plommetreet. 

Jeg har sett store, blomstrende plommetrær som var over hundre år gamle, og små bonzai-plommetrær som var enda eldre, og jeg ble glad, men også litt skuffet.

Jeg hadde nemlig sett for meg en pensjonsalder, om noen få år, der jeg bare skulle få hvile, endelig! Og så dukker plommetreet opp. 

- Du skal få blomstre for meg hele livet, sier han mildt.

Du er ikke en gammel, grå dame for meg, men et plommetre i rød blomst, som får blad og frukt, og så blomster igjen...jeg bryr meg om deg og har bruk for deg så lenge du er her...

Kanskje er det hvile i å blomstre, fordi det kommer av seg selv, når treet bare strekker ut røttene sine og lar det stå til? 

Oppbrudd

Han har visst det ganske lenge. Som en krypende visshet har det kommet: Snart må han dra. Han må følge lengselen og finne Johannes.

Han har hørt det når han ber oppe på taket i tidlige morgentimer, før resten av huset våkner.  Det tar tak i ham i seine nattetimer, så han må liste seg opp for ikke å vekke de andre.Mørke og lys sliter og kjemper i ham under stjernene, og han tenker på Abrahams kamper. Han ble kjent med dem i slike nattetimer, når faren løftet ham høyt opp på armen og fortalte..

Noen ganger stopper han  ufrivillig opp ved høvelbenken, og våkner av at Juda og Jakob stirrer på ham.Det var de som først fikk vite det. Juda kan allerede ta over bedriften, sørge for Maria og de andre. Han har lært ham godt opp! - Jeg må dra for å treffe Johannes...

Det er ikke lenge siden de hørte ryktene om Johannes. Hans mor hadde trukket ham til side. Slektningene i Betlehem hadde sendt bud med noen. Vennene snakker. Kvinnene stopper opp i samtalen ved brønnen når han kommer forbi.

Det var da han visste at nå måtte han også dra. Tida var inne For hva? Det så han ikke helt klart ennå. Han hadde lange samtaler med sin himmelske far. Han slukte skriftene i pauser på verkstedet. Der kjente han sin lengsel -sitt kall - igjen.

Han måtte snakke med Hanna. Alle ventet at det skulle bli et par av dem. Han kjente nok blikkene hun sendte ham, og den voksende forståelsen mellom hans mor og foreldrene hennes. Men hans veg var visst en annen...
- Jeg er lei for det om jeg har gitt deg forventninger, Hanna, sa han mykt, og mente det.Det kjentes vemodig også. Han gledet seg alltid over barna som lekte og sprang omkring. Og de svermet om ham.

Med vennene gikk det bedre. En kveld, mens de smakte på den nye vinen under fikentreet, sa han brått: - Jeg har noe å fortelle. -Nå, Joshua, skal du og Hanna endelig gifte dere? De lo og klasket ham på skuldrene.
De lo ikke lenger da han sa at det var Johannes han måtte finne. Men de ønsket ham Guds fred, og lykke til.

Han hadde grudd seg mest for å si det til Maria. - Jeg har nok sett det komme, gutten min, sa hun vemodig, men ømt. De siste ukene hadde hun mange ganger måttet tenke tilbake på alt som hadde hendt i tida rundt sønnens fødsel Hun hadde sett ham stoppe opp under arbeidet, be lenger enn vanlig og sitte med bokrullen helt til dagslyset forsvant.
- Når-? sa hun forsiktig. - Om ei ukes tid. Han tok bestemmelsen der og da.
Morens ansikt viste overraskelse, sorg, og så besluttsomhet.- Du må ha nye klær, Joshua, nye sandaler, og en god vandringsstav. Det er langt til Jerusalem-. De lo sammen ved tanken på hans ungdommelige eventyr der mange år tidligere.

Maria går igang med å ordne klær, sandaler og mat. Han går rundt i Nasaret og tar farvel.

Så kom den siste frokosten, den siste morgenen hjemme.
Så kom den lange vegen alene, pausene, bønnene, helt til han kan se ut over Jordan-dalen. Han ser folket som strømmer til Johannes for å høre, for å bli døpt. Han er framme, og vet at tida er inne.

Besluttsomt finner han sin plass i køen.

Førjulsmysterier - 24.vindu

Han levde sitt liv på jorden i spennet mellom to bål.
Ved det siste bålet var det ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort, og Maria som forteller.

Hun er fortvilet, og anklager seg selv. Hun tenker på den natta han ble født. De hadde bare ei krybbe til ham. Hyrder kom og fortalte om englene. Hun hadde aldri glemt det som de sa om ham.

Hviskende  forteller hun meg om møtet med engelen Gabriel - hun hadde ikke sagt det til så mange!
Hun forteller om Simeon, som møtte dem i tempelet, og det han sa om barnet, og om sverdet.

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om de fine mennene østfra, og om gavene. De fikk god bruk for gullet. Hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse.

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef!
Hun minnes hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne, og ble en god mann og far. Men nå sa Gud i drømmen at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, og pakka det nødvendigste.

Yahve sørget for dem i Egypt, helt til Josef en dag kom og sa at kongen var død.
- Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, så vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna.

Men hva skal det bli med ham nå?
Har hun gjort noe galt?
Blir dette hans siste natt?
Maria gråter. Han var alltid så sta - som den gangen i templet.

Jeg prøver å trøste henne. Hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, lydighet, tro og tjeneste.

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun som enslig mor ville risikere steining?
Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om krisen med vinen, den gangen i bryllupet?
Hun trodde på ham, og oppmuntret ham før noen andre.

Og hun har fulgt ham og støttet ham - helt hit!
Jeg kjenner på Marias sorg og smerte. Og takker ham for det eksempelet hun er  - i lydighet, tro og tillit.

Førjulsmysterier - 23.vindu

Jeg går tilbake til Simeon og Anna, til det som berørte meg: Kallet til å leve som dem, med lengsel og håp, og bære fram Kristus-barnet, også i modne år.

Jeg klarer ikke å finne den samme følelsen igjen.- Det er ikke nødvendig å kjenne den nå, sier han. Men jeg venter.

"I am Anna. I am holding the Christ Child."

Med ett var jeg ikke i fortellinga lenger, men jeg  satt der på benken i grålysninga, i min nye fanakofte, og holdt ham. Det var lys om ham. Han var lys.

Og jeg holder ham nå - ikke når jeg er 84!

Førjulsmysterier - 22.vindu

I dag starter retreaten.  Nå er det bare å hive seg ut i det, fokusere og håpe at overblikket holder - i tillit. Jeg øver meg i det ved å legge meg rett ut og lytte til Kishikos hese stemme en halv times tid.
 - Kishiko? Hun er en japansk gospelsanger som nå synger julesanger for meg, på engelsk og japansk.

Når det gjelder julesangene, lever jeg i to tradisjoner. I Japan ble "Gloria"(Angels we have heard on high) , もろびとこそりて(Fryd deg du jord?), Noel,Noel, Oh Little Town of Betlehem og flere andre, mine sanger. Jo,　きよしこの夜(Glade jul) og Å.kom alle kristne var godt kjente der også. Solosangerne, som Kiskiko, prøvde seg på Oh Holy Night.

Men når vi norske misjonærer møttes i romjula, sang vi ofte Mitt hjerte alltid vanker, alle vers! Den var oversatt til japansk, men teksten var så kutta at presten engang brukt juleprekenen til å harselere over denne julesangen uten innhold. Han skulle bare ha visst!

Og nå, i den norske tradisjonen, savner jeg sangene fra Japan.Etter 22 juler der er det vel ikke så rart? Så i løpet av retreaten vil jeg nok lure meg til å foreslå en av dem, som nå er i salmeboka.

Ekte japanske julesanger? Jo, vi sang ofte ei enkel vise i folk-song-tradisjon, som gjenfortalte historien om den første jula.

Førjulsmysterier - 21.vindu

En helt vanlig dag i tempelet. Den dagen lengselen i blikket til de to gamle

ble forvandla til håp og glede.

Å få eldes som Simeon og Anna: Gå rundt blant menneskene med lengsel etter deg i hjertet, 

håp om frelse i blikket og munnen full av takk.

Det er ingen pensjonsalder for å følge deg, for å løfte opp Kristus-barnet til alle som vil se!

 

Førjulsmysterier - 20.vindu

Jeg går tilbake til bildet av den nyfødte, uvaska Jesus, og snakker med ham om følelsene i møtet: Ærefrykt, undring overfor mysteriet, det at Gud nå er et sårbart, lite barn. 

Jeg ser noen vaske og svøpe ham. Han blir lagt i mykt, varmt høy - men det er skittent i rommet,  ikke noe for mattilsynet, nei!

Det er englesang i luften, og jeg får lov til å holde ham. Han er så bitte liten.

Størstedelen av bønna kneler jeg foran krybba i stille tilbedelse. Prøver å lytte. Men her er ord overflødige.

Det indre bildet ble til ei skisse av meg i nystrikka fanakofte. Men det kom aldri lenger enn til skriveboka.

Jeg går tilbake til dette nå, for å smake på julegleden. Når retreaten begynner, er jeg bare til for de andres jul- for å legge tilrette for deres undring. 

Men kanskje han vil møte meg også med noe nytt innimellom?

Førjulsmysterier - 19.vindu

I flere måneder har vi øvd, og endelig glitret og skinte Stjerna fra øst i Lomskyrkja, mens vi fulgte den vesle familien gjennom mange farer og utfordringer over taigaen. En historie som minner om at han kom for å fødes i mitt landskap, enten jeg kaller ham Jesus eller Ongen! 

Kan det skje på nytt denne jula? 

Hva er min lengsel? 

Førjulsmysterier - 18.vindu

Christrose.

Min største aha-opplevelse i løpet av de 30 retreatdagene, var erfaringen av Jesu menneskelighet. Den ga bønna og meditasjonen over bibeltekstene en helt ny dimensjon: 

At han ikke kom fullt ferdig.

At han trengte å oppdras, å lære, å vokse. Han trengte Josef og Maria.

At han ble kjent med sin himmelske far også litt etter litt.

Han ble helt menneske. Han kom så nær at det gikk ei stund etter oppstandelsen før jeg kjente ham som den jeg hadde lært å kjenne.

Gud - og menneske. Dette er det egentlige julemysteriet, som jeg ikke kan gripe og holde fast. Noen ganger kjennes det tydelig og klart, så forsvinner det rundt hjørnet.

Christ rose. 

Et mysterium.

Førjulsmysterier - 17.vindu

I grotta - i mørket. Ei lykt, lukt av dyr og blod. Jeg ser Maria halvt ligge og vente - hører skriket.

I skarp kontrast til all julekrybbeidyll er det tydeligste bildet av Jesus at noen holder ham opp før han er vasket ren. Blodig, liten og sårbar.

Han dier ved Marias bryst, Så liten.
Han ligger i høyet mens englesangen høres i det fjerne.

Det blir ingen lang samtale med Jesus om tanker og følelser i møte med teksten.

Dette er for stort for ord - at Gud blir så sårbar.

Førjulsmysterier - 16.vindu

Jeg sitter fredelig på puta i bønnerommet The Arches. Det er dag 11 på retreat, og vi skal opp i 30. I løpet av de neste ukene skal jeg be meg gjennom bibelfortellingene om Jesus. I dag er det juleevangeliet - the Nativity.

Jeg sitter tilbakelent og har som mål å leve meg inn i teksten - Maria og Josef på den lange ferden mot Betlehem.
Jeg er søvnig, og dupper litt av. Men historien synes merkelig nok å gå sin gang.

Jeg kommer opp på siden av den gravide, unge kvinnen, og jeg synes litt synd på henne. Hun skulle ikke ha vært med på denne lange ferden!
Men jeg vil være hyggelig og høflig, kanskje oppmuntre henne litt. Så jeg spør:
-Tror du det blir en gutt?
Da gir hun meg et stort smil tilbake: - Ja!
Det var så levende!

(fra mine retreat-notater fra ett år tilbake)

Førjulsmysterier - 15.vindu



I dag har jeg gjenoppdaget gleden ved å skrive personlige julekort for hånd, med  adventslys og julemusikk, og bokstavelig talt stjerna fra øst. Det er som et tilbakeblikk på året, som møter  med noen som var viktige for meg i året som gikk. Jeg kan kalle det"sakte-tv"eller ."time-out", og jeg kom igjennom halve bunken. Så det blir nok noen e-poster i tillegg! Tenker jeg mens strofer fra"Stjerna fra  øst" toner i bakhodet: ."Gje av hjartet for ei signa jol!" 

Kanskje dette er en måte å gjøre det på? Å gi seg selv til andre slik som Ongen gjorde. 

Førjulsmysterier -14.vindu

Mange julegaver seinere går jeg og nyter julepynta gater, bare å være i en folkemengde i bevegelse. Årene i Japan har satt sine spor- jeg elsker å være i byen,gå rundt i gatene, sitte på kafé.  Jeg er i julestemning og ser fram til en god lunsj før filmen! Da dukker det opp noe som ikke hører til i den gode førjulsstemningen , en plakat på en stand midt på Karl Johan: Hvordan tror du det er å feire jul i en flyktningeleir? Som om dette ikke var nok, har de laget en modell av leiren. Med ett er julestemningen blandet med noe alvor. Litt seinere blir jeg stoppet av ei høflig dame: - Vi arbeider for å avskaffe henrettelser i Iran. Jeg stopper, og uttrykker vel at jeg ikke har oppfattet helt, så hun legger litt unnskyldende til: Ja, for det er så mange henrettelser der. Med  ett er jeg helt tilbake i kontrastenes verden, blir stående der og betrakte fotografier og navn. Jeg går  sakte videre, og leser papiret jeg fikk mens jeg drikker jasminteen min. Velkommen tilbake til verden, sier jeg til meg selv, til en  verden med flyktninger og overgrep, og julefeiring! For det var en slik virkelighet Ongen blei født inn i.

Førjulsmysterier-13.vindu

Hun satt utenfor Vivo og hilste meg med et smil, med hendene rundt en kopp varm kaffe, og et ikon foran seg. Den mistenksomme delen av meg sa at hun visste nok hva slags folk som går inn og ut her. Den barmhjertige delen hadde tjue-kronene klare i kåpelommen. Da den første av dem fant veien ned i papp-koppen ved ikonet, la hun hendene sammen som i bønn og gjorde korsets tegn. Slik ble dagen min velsignet med smil og gode ord jeg ikke forstod.  Hun minnet meg om noen. Mens jeg gikk videre med mine julebæreposer, tenkte jeg på de to som kanskje måtte tigge og be om husrom den gangen.

Førjulsmysterier-12.vindu

I byen fant jeg ei åpen kirkedør, og ei åpen kinosal-dør. Begge steder var det lys. Det var mange lys og musikk som hører advent og jul til. Dette skulle de ha visst, jomfru Maia og Josef, der de stampet seg gjennom snø og mørke, nei, hva sier jeg, snø var det vel ikke på vei til Betlehem. Men sett at det er våre egne landskap de passerer, og at det er vi som går mot en ny fødsel og nytt liv! Jeg gikk inn, og der var Ongen.

Førjuls mysterier - 11. vindu

Siden tidlig i morges har jeg vært på vei, ned igjennom dalen mot byen.  Kanskje den også har sine førjulsmysterier og møtesteder? I opplyste gater, i en overfylt sushi-bar og en gammel slottskirke fylt med himmelsk korsang.

Førjulsmysterier - 10.vindu

Fra vinduet mitt ser jeg glimt av det forjettede land.Og jeg fortsetter å søke mot lyset, det som lysene i adventskransen forteller om.

Førjulsmysterier - 9.vindu

Lomsklangen har sunget gjennom hele Stjerna fra Øst på en øvingskveld! Mens Jomfru Maja stamper i den tunge snøen, og Ongen venter på å komme til verden. Og Josef - tryggheten selv - følger med over den kalde og øde taigaen, Lyset - stjerna - følger dem.

Vi er snart inne i historien jeg har venta på å fortelle.
Hvor finner den oss?
Er vi klare til  følge med?

Førjulsmysterier - 8.vindu

Frokost til Lys Våken - gjengen, så vennebesøk med varm, japansk karri-ris. To lys er tent, og førjulsmørket kjennes ikke så gjennomtrengende lenger.

Førjulsmysterier - 7.vindu

Adventretreat. På veg til tidebønn før frokost. Jeg prøver å gjøre det lysere med adventstre og adventsstjerne, men det vakreste i kveld er månelyset langs Kollavegen, og månen selv som kommer fram her og der mellom furu og bjørk.
Det har jeg lært her på Sandom: Himmellysene sees så mye bedre når det er helt mørkt her nede...

Førjulsmysterier-6.vindu

                                                

                                             jeg orker ikke lenger brenne

                                             bare være stille lyttende

                                             vendt mot deg

                                              gjør bare det jeg må

  

                                             er jeg desillusjonert

                                             har jeg resignert

                                             eller venter jeg på Herren?

                                             det var du som brant

                                             i tornebusken

                                             ikke den for deg

                                              kanskje var den bare stille

                                              og tenkte at nå brant den opp?

                                              la meg få være

                                              en busk som du brenner i

                                              nå når dagene er så mørke

                                             

Førjulsmysterier - 5.vindu

Josef 

for hver av dine tapte drømmer 

finner Gud en ny 

Førjulsmysterier - 4.vindu

                                    

 

Maria

 

dine perler glitrer i halsåpningen

 

på en tråd av smerte

 

Førjulsmysterier - 3.vindu

Berre ei vanleg kvinne, sa protestanten. 

Som om det skulle vere vanleg 

å gå gravid med Gud.

Førjulsmysterier - 2.vindu

This is me - given for you. 

Et nådens år. 

Advent.

Førjulsmysterier - 1.vindu

Det er ei stund siden siste adventsblogg, men jeg fikk lyst til å prøve på nytt, og håper at noen kan ha glede av det. I alle fall vil det bli en hjelp for meg selv til å holde fokus i advent.
Jeg er i alle fall klar for vinter og snø. 
Adventstreet er på plass, både på Sandom og Nord-Sandom.
Blomsterbedet har fått ei dyne av gran-og furu-greiner, og juletreet står og venter.
Bilen står under presenning.
Og nå mens jeg var opptatt med å høre på salmesangen, begynte det å snø så smått...

Sakte-tv har mye felles med retreat. Det dreier seg om ha fokus på noe bestemt, og en sakte rytme som hjelper til å holde fokuset. En blir åpen for å lytte, både til seg selv og Gud.
Kan rytmen i advent hjelpe til å holde fokus på Jesus? Hvordan kan jeg legge til rette for en slik rytme?

 Et monster i adventsvinduet? Det var støvsugeren som ble for skummel... men ikke en eneste av de skjøre englene ble velta!

  Velkommen til advent i det vesle huset mellom fjellene!

Marimesse

Og Gud samlet seg til tre-enig rådslaging. De hadde lenge sett seg ut Maria, til å ta imot og bære fram.
- Jeg melder meg til å dra, sa Ordet.
- Og jeg vil hjelpe til, sa Ånden.
Vår Far smilte. – Få tak i Gabrilel!

Skaren av engler holdt pusten mens Gabriel banket på. Nå var det hele opp til ei ung jente. De hadde med vilje ikke konsultert hennes far, eller fremtidige ektemann, noe som var ganske oppsiktsvekkende!

Gabriel lukket døra etter seg og vendte begge tomlene opp før han tok en saltomortale hjem.
- Hun sa ja, Maria sa ja!
Engleskaren slapp pusten og tok “bølgen” fra øst til vest.
De tre-enige grep hverandre om skuldrene i guddommelig runddans før de gikk til verket.

Merket du da det skjedde, Maria?
Ante du nærværet, som et slag av en sommerfuglvinge, da Guds sønn tok plass i ditt liv og begynte å vokse av næring fra ditt blod?

                                       
                                           Også Guds sønn på jorden trenger en mor – og en far.

Bare retreat?

Av og til står det "Vanlig retreat" eller bare "retreat" på programmet til Sandom og Tomasgården. Vi kunne kanskje også si en klassisk sandom - retreat? Hva skjuler seg her? Jo, dette er en retreat som har et dagsprogram med taus tid formiddag og ettermiddag, og tider for å snakke sammen - rundt kaffebordet, og på tur, for eksempel. 

Men hemmeligheten er, for å si det først, er at ingen retreat er vanlig! Derfor kan en retreat uten noe oppgitt tema, bli veldig spennende! Vi erfarer at Gud faktisk har sin egen agenda for den enkelte av gjestene våre. Dessuten har vi alltid et tema for meditasjonsserien, og dette går igjen i tidebønnene. Så dette er retreaten både for deg som liker å bli overrasket, og for deg som vil prøve å gå åpent inn i et opplegg. Alle høytidsretreatene våre er denne typen retreat - og der er temaet selvsagt gitt på forhånd.

På disse retreatene har vi lyttegruppe hver kveld. Det betyr at du kan dele dine overraskelser, eller mangel på dem, med de andre gjestene, uten at noen kommer med uønskede spørsmål eller kommentarer. Et pluss  er også at det er rimelig inspirerende å høre hva de andre har fått i løpet av dagen! Og det er selvsagt frivillig om en vil dele eller ikke. 
Lyttegruppa topper seg i kjærlighetsmåltidet siste kveld, der vi har sangstund, delestund og nattverd rundt et enkelt festbord. Vi feirer fullføringen av en retreat sammen! Det fellesskapet som av og til oppstår på en retreat med gjester i alle aldre, med ulike bakgrunner, kan være forbløffende!

Bortsett fra de faste, tause tidene kan du selvsagt velge hvor mye tid du vil bruke i taushet. Setter du på deg "taus-dag-knappen", vil de andre gjestene akseptere at du vil vende deg innover og ikke være sosial akkurat da. Stillhetens Hus bevarer stillheten hele tida, bortsett fra ved tidebønnene, og i sjelesorg - rommet. "Stillhetens benk" og "stillhetens stein" finnes også på tunet! 

Hva snakker en om på en slik retreat? For å bevare det medative gjennom dagen, og bli i kommunikasjonen med seg selv og Gud, anbefaler vi at en ikke spør og graver om hverandres bakgrunn og hverdag, slik en ellers gjør for å bli kjent. Nei, her får du faktisk lov til å være anonym - bare på fornavn...og sette dine egne grenser for hva du vil fortelle om deg selv. 
Som noen har sagt: - Vi kommer sammen for å hjelpe hverandre i å være stille for Gud - og være i relasjonen med ham. Dette kan være stedet for åndelige samtaler ved kaffebordet, eller rett og slett samtale om det som skjer her og nå.... at jeg så et ekorn på turen, eller klarte å gå til toppen av Kollen, og hvordan det var...! Det er mange frigjørende samtaler som fremdeles holder en på sporet, selv om de kan være et positivt avbrekk i den prosessen som foregår inne i en. Dette kan også være stedet for å øve seg i å sette ord på forholdet til Gud, ord for hverdagen du skal vende tilbake til. Og skulle det av og til bli uforutsett taust, gjør det ingenting...

Det er ikke slik at tause retreater "står over" en vanlig retreat. Vi er forskjellige, og velger etter det. Men kanskje kan det være smart å bli kjent med retreat-konseptet på denne måten før du hiver deg ut i  ei uke med absolutt taushet? Retreatlederen vil nemlig lede gruppa gjennom de ulike programpostene, og forklare dem nøye - for eksempel gangen i en Jesusmeditasjon, eller hva stillheten kan gjøre med deg.

Så velger kanskje noen "taust" som sin årlige retreat etterhvert. Andre går den ignatianske vegen. Poenget er at å velge retreat ikke er som å gå på shopping for å finne et interessant tilbud til handlekurven. Nei, det dreier seg om en livsstil - jeg bestemmer meg for at ei uke i året skal være viet et dyptgående stevnemøte med Gud. Det vil gi klangbunn og retning for hverdagen.

Min uke med munken

I godt og vel ei uke var jesuitten min medvandrer. Han virket ikke som en munk. For den saks skyld kunne han godt ha vært forretningsmann eller lærer.
Utgangspunktet er klart: Vi avtaler at jeg skal be konsentrert en time om gangen - morgen, middag og kveld. Forgjeves prøver jeg å overbevise min veileder om at jeg ber like godt på tur og på tegnerommet!
Men han viser seg å ha stor sans for tegningene  – som materiale for bønn og refleksjon.
Og Jesus og jeg kan gå tur sammen uansett. Min veileder smiler fornøyd den dagen han passerer meg på veg mot porten.
Det tok etpar dager før vi gikk i takt.
Jeg synes det går litt for sakte framover –  jeg er veldig motivert for å leve meg inn i Jesus-tekster, som forelpøig uteblir!
Men jeg er begeistret over starten: Første kvelden får vi utdelt Efeserbrevet 2,10 - et velkjent sted for en lutheraner! Men her er det ikke frelse og gjerninger som skal være i fokus. “Tenk på at du er “God`s work of art” . Work of art…et Guds kunstverk, skapt i Jesus Kristus.  Du er unik – et Guds mesterverk. Hvordan tegner Gud deg akkurat nå? Og du ham?”
Og : “Slow down. Give yourself space…”
Jeg tegner meg selv som ei vakker krukke, en telysholder, og overraskes nettopp over hvor vakker den er. Det er en prosess der “pray” blir til “play.”
“ Bli i det at du er vakker,” er responsen. Jeg gjør det.
                                                    

Neste dag ber jeg direkte om en Jesus-tekst. Min jesuitt lar seg ikke vippe av pinnen. Kanskje han lytter til Gud også?
Like vennlig, men bestemt, hinter han til noen  av de bønneerfaringene jeg har hatt i løpet av siste døgn. Han utfordrer meg til å stoppe der, utforske: “Stay with that - go deeper – go where God leads you on. Persevere – bruk hele timen uansett!”
På turen etterpå går det opp for meg at jeg ikke bare er badet i livgivende solskinn, men like mye i den overveldende følelsen av frihet det gir “å være i”!
Jeg sier til min medvandrer som på dette punkt er Jesus:
“Herre, nå skjønner jeg at det er dette du inviterer meg til akkurat nå. Du vil lære meg å stoppe opp – være i – på en måte som jeg ikke har prøvd før. Selv om jeg ofte har sagt disse ordene til gjestene våre”
.Etter dette går jeg forventningsfullt i takt med munken  - og Vår Herre.
Jeg fryder meg over friheten i å gå dypere – ta tid med Herren. Lytte. Og vandringa går sakte sin gang. Relasjonen utfolder seg, med “ups and downs”, følt og ikke-følt Guds-nærvær.

                               
Uttrykk som “consolation “ og “desolation” kommer opp i samtalene, og følger meg gjennom uka. Plutselig ser jeg at disse begrepene som jeg hittil har prøvd å forstå, skal og kan gjenkjennes i mitt og andres liv og bønneliv, ikke defineres. De kan ikke læres ved å lese bøker og høre foredrag, men i et rom som dette, med en veileder som selv har erfart svingningene. Da blir alt på en måte så enkelt!
Hele tiden er min veileder nær og  tilstede. Han gir av seg selv, lytter, og husker foruroligende mye av det jeg forteller. Det er alltid mine ting han griper tak i for å gi nye hint. “ Consolation is an unearned gift,” sier han alvorlig,og lar meg forstå at det er viktig å holde ut også når jeg ikke føler Jesus-nærværet. Så får jeg glede meg over, og ta godt vare på det følte nærværet, når det kommer uventet! Jeg aner at her ligger det bønneerfaringer bak,selv om min veileder tydeligvis ikke har vært jesiutt så veldig lenge.   ( Han ber om unnskyldning for at han ikke er så flink til å huske bibelhenvisninger!) Men etterhvert skjønner jeg at den spiritualiteten jeg har gått på workshop for å bli kjent med, er noe han lever i. Jeg er så å si ved kildene! Dette er ikke bare teori, men levd ( bønne-) liv.
Sammen utforsker vi nærvær og fravær, og hvor opplevelsen av fravær kan komme fra .”Gå tilbake til opplevelsen av mørket, og gå videre derfra…”

                           
Spørsmålene til slutt er alltid like overraskende, selv om jeg kjenner dem igjen:
“Hvordan føles det nå?”
“Hvordan ser Gud på deg nå?”
“Hva vil du si til ham?”
Omsider er tida inne for bibelhenvisninger – et helt knippe som jeg kan velge fritt fra. Men det er ikke en tilfeldig sammensatt bukett!
Retreat er ikke bare alvor.En dag må jeg beskjemmet innrømme at jeg lå på ryggen på et av bønnerommene og ba, og putene var så myke at jeg kvilte og småsov innimellom. Jeg er ikke sikker på om dette kan kalles bønn? “Vi jesuitter er for gode bønnestillinger,” sier han smilende, og utforsker den følelsen av tilkortkommenhet som jeg tydeligvis har etter dette. Jeg får inntrykk av at dette igrunnen var helt ok. Man kan selvsagt kvile sammen med Jesus også, i Guds fang, så å si!
Så kommer siste dagen. “Jeg er glad for at du har hatt en god retreat”, sier min medvandrer. Jeg blir overrasket. Det var en konstatering, og ikke et spørsmål. Men så har han jo vært lytter og tilskuer hele vegen. Jeg synes også at jeg har hatt en fantastisk retreat..
Avslutningsspørsmålet er: “Hva har du lært om Den treenige Gud, som du ikke visste før?”
Og så. “Hvordan vil du bruke den siste dagen?”
Jeg svarer som jeg har lært: Jeg vil gå gjennom notatene mine og spørre Gud om det er noe mer han vil vise meg. Jesuitten svarer ganske rolig, som før. “ Hvorfor ikke bare være der du er nå?” Han viser til tegninga av Jesus-ansiktet som står på golvet mellom oss, tegna dagen før. “ Hva er det med øynene hans? Hva er det med munnen? Jeg kan se at han smiler! Bli i bildet, bli i invitasjonen til tillit – la den bli utdypet.” 
Jeg setter meg ned i salongen med morgenkaffe og notisbok. Dette var munkens siste gave til meg – invitasjonen til å bare være i denne dagen også! Jeg går ut i sola med en enorm følelse av lettelse, frihet, og takknemlighet.
Min avskjedshilsen til Shane er: “Thank you for teaching me to stay with"! Det må jeg bare få sagt…
Nå har jeg begynt å ane hva disse ordene beyr, og hvilken frihet de gir.

Jeg får et raskt,hjertelig smil tilbake, fulgt av det gode glimtet i øyet –. Det var en god retreat, med en medvandrer og veileder som var både stødig og nær.

Troen har et ansikt

Tanker om troens ansikt og språk i det offentlige rom.
For noen få år siden kom jeg på toget på Oslo S. Blant medpassasjerene var det ei dame av utenlandsk opprinnelse. Hun satt helt stille med sin hellige bok på fanget. – Fantastisk, tenkte jeg. Om det var Bibelen eller Koranen hun leste, er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som gjorde inntrykk og ble et forbilde for meg, var at forholdet til Gud var viktigere for henne enn det å falle inn i omgivelsene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra 20 års misjonærtjeneste i Japan, fast bestemt på ikke å miste det jeg hadde lært der.
Det var nemlig i en buddhistisk/shintoistisk kultur jeg lærte at bønn, for eksempel, ikke er noe en trenger å skjule for andre. Jeg kunne sitte ved et restaurantbord sammen med buddhistiske venner, og ei av dem ville si: «Be for oss!» mens hun andakstfullt bøyde hodet. Så ba jeg ei enkel bønn for oss og maten. Om andre gjester eller servitører hørte det, kom i annen rekke. Andre venner, som heller ikke gikk i kirke ennå, kunne i løpet av en vanlig samtale be meg om forbønn for et eller annet. Det hendte de kom tilbake og glade fortalte om ektemannen som hadde blitt snillere og mer tilstede!
Og jeg tenkte at denne naturligheten som omgir bønn, den skulle vi ha hatt i Norge også. Den vil jeg ta med meg! Jeg vil ikke tilpasses…
En av grunnene til at det var lettere å vise tro i Japan, var nok at vi tilhørte en kirke som ikke var forbundet med makt. Kanskje er det derfor mange kristne i Norge er redde for å gjøre troen synlig og hørbar? Men er det egentlig så mange som føler seg truet av kirken i dag, og vil kjenne det som et åndelig overgrep om jeg viser at jeg ber bordbønn ved å legge hendene sammen? Sist jeg gjorde det, tok sidemannen straks etter…!
Erfaringene fra Japan ble overlappet og avløst av erfaringene fra retreatbevegelsen. Paradoksalt nok er det her jeg har funnet ord for tro og troserfaringer, både som en bevisstgjøring for meg selv, og for å kunne dele dem med andre. Dette er kanskje overraskende for noen. For på en retreat tier man da stille? Og retreaten skal først og fremst være ei vitamininnsprøytning for forholdet mellom meg og Jesus. Men retreaten tar også vare på samtalen og ordene, den samtalen som setter ord på de åndelige erfaringene. I lyttegruppa og i veiledningssamtaler blir jeg invitert til å sette ord på det som ble viktig for meg under meditasjonen og bønnen. Dette er et frirom, der jeg kan være trygg på at ingen vil kommentere eller kreve et svar. Her kan jeg sette ord på erfaringen og gjøre den til min egen på nytt.
Det er ikke lett å snakke om Gudsrelasjonen. Under ei alternativmesse, der jeg sto på stand for våre retreatsteder, ble naturlig å spørre en jeg snakket med: - Hva slags forhold har du til Gud, da? Svaret kom med en gang: - Jeg tar vakter i Kirkens SOS.
Det er ikke alltid så vanskelig å fortelle hva vi gjør for Gud, men forholdet til ham er da noe mer? Det tror jeg de fleste er klar over. Men det virker som om det er her den norske beskjedenheten, flauheten og det manglende språket kommer inn.
De siste årene har jeg fått god trening i å snakke om bønneforholdet. Det skjer i åndelig veiledning på lengre retreater, og ikke minst i regelmessig møte med en medvandrer. Egentlig er det nokså vittig – her er jeg i en sammenheng der det som er tabu for mange mennesker, kristne også, har blitt den naturlige måten å snakke sammen på! Det hender vi stopper opp og snakker om det… Og jeg merker at jeg tar disse ordene med meg ut i verden. De blir litt etter litt en del av meg, og utfordrer beskjedenheten og frykten for å bli gjort narr av. Jeg har fått med meg at det er ikke «over - fromt» å fortelle at en ber hver dag, det er rett og slett naturlig. Det går også an å snakke om hvordan Gud inviterte meg til det og det, jeg lyttet og syntes han sa at … midt i en hverdagslig samtale. Selvsagt kommer det an på hvem jeg samtaler med, men kanskje vil det trygge området utvide seg gradvis?
Dette viser at vi kan lære, venne oss til gode vaner, også på dette området.
Det viktigste er som sagt at forholdet til Jesus blomstrer og vokser, men jeg tror også det er viktig at vi kommer ut av denne beskjedenheten eller frykten som får oss til å skjule hva livet vårt egentlig dreier seg om. Trolig får det bare Jesus-forholdet til å blomstre enda mer og bære frukt! Så kanskje er det rett og slett Jesus som inviterer meg til å gi ham et språk og et ansikt i verden? I tilfelle er det så absolutt etter Boka!

Tro i det offentlige rom – jeg tror det starter med å stoppe opp og kle troserfaringene i ord i det trygge, skjulte rommet, på retreat, i åndelig veiledning. Som faktisk ikke bare er for mystikere, men også for travle hverdagsmennesker, som for eksempel tar vakter i Kirkens SOS.

Duft

                              

Jeg står utenfor døren og holder alabastkrukken tett inntil meg – skal - skal ikke?

Krukka med den fine salven, som jeg grep i farta da jeg hørte han var i byen. For jeg måtte bare treffe ham. Skulle jeg våge meg inn?

Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke. 
Der står jeg og gråter. 

Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan. 

Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt.  Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...   

Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.

Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.

Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din! 

Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.

Oktobergull

                                       Bedre med gull i skogen enn gull og grønne skoger...

Septemberblomstrimg

I år blomstret rosene på Sandom først i september

- Det er de vakreste av dem -

sier han som har gjemt den gode vinen til nå