Førjulsmysterier - 23.vindu

Jeg går tilbake til Simeon og Anna, til det som berørte meg: Kallet til å leve som dem, med lengsel og håp, og bære fram Kristus-barnet, også i modne år.

Jeg klarer ikke å finne den samme følelsen igjen.- Det er ikke nødvendig å kjenne den nå, sier han. Men jeg venter.

"I am Anna. I am holding the Christ Child."

Med ett var jeg ikke i fortellinga lenger, men jeg  satt der på benken i grålysninga, i min nye fanakofte, og holdt ham. Det var lys om ham. Han var lys.

Og jeg holder ham nå - ikke når jeg er 84!