Førjulsmysterier - 20.vindu

Jeg går tilbake til bildet av den nyfødte, uvaska Jesus, og snakker med ham om følelsene i møtet: Ærefrykt, undring overfor mysteriet, det at Gud nå er et sårbart, lite barn. 

Jeg ser noen vaske og svøpe ham. Han blir lagt i mykt, varmt høy - men det er skittent i rommet,  ikke noe for mattilsynet, nei!

Det er englesang i luften, og jeg får lov til å holde ham. Han er så bitte liten.

Størstedelen av bønna kneler jeg foran krybba i stille tilbedelse. Prøver å lytte. Men her er ord overflødige.

Det indre bildet ble til ei skisse av meg i nystrikka fanakofte. Men det kom aldri lenger enn til skriveboka.

Jeg går tilbake til dette nå, for å smake på julegleden. Når retreaten begynner, er jeg bare til for de andres jul- for å legge tilrette for deres undring. 

Men kanskje han vil møte meg også med noe nytt innimellom?