I snø og vinter går tanker og lengsel tilbake til plommeblomstene i Japan. De kommer i februar/mars, på bar kvist, og trosser snøbyger og kulde. Blomsten er et av de gamle symbolene på brudekimonoen. Bruden trengte utholdenhet og styrke når hun skulle tre inn i sin nye slekt! Det kunne komme mange snøbyger...
Plommeblomsten dukket opp igjen for ett år siden i mine bønner på Loyola Hall. Treet som står godt plantet ved bekken og blomstrer - det var plommetreet, det med røde blomster!
Det fulgte meg i de 30 retreat -dagene.
- Han bruker noe du kjenner fra før for å få deg i tale, sa veilederen og nikket.
- Du skal få lov til å blomstre, også i moden alder, sa plommetreet.
Jeg har sett store, blomstrende plommetrær som var over hundre år gamle, og små bonzai-plommetrær som var enda eldre, og jeg ble glad, men også litt skuffet.
Jeg hadde nemlig sett for meg en pensjonsalder, om noen få år, der jeg bare skulle få hvile, endelig! Og så dukker plommetreet opp.
- Du skal få blomstre for meg hele livet, sier han mildt.
Du er ikke en gammel, grå dame for meg, men et plommetre i rød blomst, som får blad og frukt, og så blomster igjen...jeg bryr meg om deg og har bruk for deg så lenge du er her...
Kanskje er det hvile i å blomstre, fordi det kommer av seg selv, når treet bare strekker ut røttene sine og lar det stå til?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar