Mot påske

Det er tid for bønn.

Jeg ser meg selv i mengden på tempelplassen - som jeg ville ha vært på Jesu tid: Ei fattig kvinne med krykker ved siden av seg. Hun sitter  og tigger. Føttene hennes er ikke noe vakkert syn. Hun  ble født med klumpfot. 

Jeg har sittet og hørt på denne profeten i flere dager. Jeg sluker hvert ord, og han møter blikket mitt. Ser han lengselen der, den jeg ikke våger å sette ord på?

Så kommer han plutselig ned til meg. - Vil du gjerne kunne gå som oss andre? - Ja - hvisker jeg og ser ned. - Hva heter du, spør han.

 - Anna, det betyr nåde! Slik  nevner han navnet mitt, tar føttene mine i hendene sine, og stryker dem mildt, men sterkt. Han slipper dem - og de er rettet ut! De ser nye og rene ut!

Jeg reiser meg opp. Jeg kan stå og gå som andre. Men jeg er ute av stand til å uttrykke gleden i ord! 

- Mester, hva kan jeg gjøre for deg, hvisker jeg gjennom tårer.

En skygge av sorg streifer ansiktet hans.

- Hvor bor du, spør han, har du noen som tar seg av deg?

Jeg forteller ham at foreldrene mine er døde, og at andre slektninger skammer seg over meg. Jeg bor stort sett her...

Han legger armen vennlig om skuldrene mine og nikker mot en gruppe kvinner. De ser snille ut, og er fattigslig, men rent og pent, kledd. 

- Ser du de kvinnene der borte? Det er min mor Maria, og andre kvinner som følger med oss. De vil ta seg av deg. 

Noen av dem har allerede lagt merke til meg, og kommer mot oss. - Jeg er Maria, sier en den eldste vennlig. - Kom, så skal du få vasket deg og få rene klær! 

De tar meg med til en av Marias kjente. Snart er jeg en av dem!

Når vi kommer tilbake, snakker mennene om meg. - Mester, sier en fariseer. Du burde vite at denne kvinnens forfedre sannsynligvis har syndet stort. Og en slik vil du hjelpe? Og det på den hellige sabbaten? 

Nei, sier han sterkt. Hverken hun eller foreldrene hennes er store syndere. Dette har skjedd for at Far skulle få ære på jorden, og for at dere skulle forstå hvem jeg er. 

De blir røde av sinne. 

- Alle synder hun måtte ha begått, er tilgitt, og hun har blitt fri fra sin medfødte funksjonshemning. Jeg har kommet for å sette mennesker fri, ikke for å binde dem, som dere gjør.

Jeg synes det er rart å være samtaleemne, men jeg er dypt takknemlig!

Om kvelden blir jeg med de andre til Betania. Jeg går hele vegen. Og det går bra!

Neste dag arbeider jeg i huset sammen med Marta og Maria. De har mye  gjøre nå som det bor så mange hos dem. Jeg har tusen spørsmål om Jesus, og de forteller i munnen på hverandre.   

Dagene går fort. Det er spenninger i luften, mye jeg ikke forstår... men en ting vet jeg: 

Han rørte ved meg. Han ga meg et nytt liv. Det var vegen inn i fellesskapet. 

Det er snart påske i Jerusalem.

 Et sted står en eselfole og venter.