Duft

                              

Jeg står utenfor døren og holder alabastkrukken tett inntil meg – skal - skal ikke?

Krukka med den fine salven, som jeg grep i farta da jeg hørte han var i byen. For jeg måtte bare treffe ham. Skulle jeg våge meg inn?

Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke. 
Der står jeg og gråter. 

Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan. 

Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt.  Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...   

Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.

Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.

Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din! 

Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.