Jeg ser på nytt den lange vegen til Jerusalem, nattlandskapet og bålet på gårdsplassen. Jeg holder Kristus-barnet i armene igjen, og hører Simeons ord om sverdet.
Jesu første natt på jord, og sannsynligvis hans siste, begge ved et bål.
Men her er ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort for å dø.
Alt kjennes så ubegripelig leit.
Jeg gråter fordi Guds-barnet fikk så kort et liv, og for at alt ser ut til å ende nå,
så forgjeves, til tross for alt det gode han gjorde!
Jeg gråter fordi Guds-barnet, som kom til ensomhet og opptatte rom, nå føres bort enda mer ensom.
Hans eneste venn ved bålet har nettopp benektet overfor alle at han er det...
Blikkene deres møtes. Den ene går bort og gråter, sårt. Det siste han gjorde for sin venn, var å gjøre dennes ensomhet enda dypere. Dyp som hans egen smerte. Kan det noengang gjøres om igjen?
Jeg gråter for ham.
Og for Jesus som blir så uendelig ensom, forlatt og sveket der han føres bort for å møte sin skjebne.
Jeg gråter for dette dyp av tomhet - som var det siste Peter så av ham.
Og jeg tenker at min sorg på en måte avspeiler Marias - hun som holder seg i skyggene, men kjenner begge netter så godt....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar