En blogg med tanker, bilder og tekster om retreat og det indre livet - med retning utover...
onsdag, januar 16, 2013
Troen har et ansikt
For noen få år siden kom jeg på toget på Oslo S. Blant medpassasjerene var det ei dame av utenlandsk opprinnelse. Hun satt helt stille med sin hellige bok på fanget. – Fantastisk, tenkte jeg. Om det var Bibelen eller Koranen hun leste, er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som gjorde inntrykk og ble et forbilde for meg, var at forholdet til Gud var viktigere for henne enn det å falle inn i omgivelsene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra 20 års misjonærtjeneste i Japan, fast bestemt på ikke å miste det jeg hadde lært der.
Det var nemlig i en buddhistisk/shintoistisk kultur jeg lærte at bønn, for eksempel, ikke er noe en trenger å skjule for andre. Jeg kunne sitte ved et restaurantbord sammen med buddhistiske venner, og ei av dem ville si: «Be for oss!» mens hun andakstfullt bøyde hodet. Så ba jeg ei enkel bønn for oss og maten. Om andre gjester eller servitører hørte det, kom i annen rekke. Andre venner, som heller ikke gikk i kirke ennå, kunne i løpet av en vanlig samtale be meg om forbønn for et eller annet. Det hendte de kom tilbake og glade fortalte om ektemannen som hadde blitt snillere og mer tilstede!
Og jeg tenkte at denne naturligheten som omgir bønn, den skulle vi ha hatt i Norge også. Den vil jeg ta med meg! Jeg vil ikke tilpasses…
En av grunnene til at det var lettere å vise tro i Japan, var nok at vi tilhørte en kirke som ikke var forbundet med makt. Kanskje er det derfor mange kristne i Norge er redde for å gjøre troen synlig og hørbar? Men er det egentlig så mange som føler seg truet av kirken i dag, og vil kjenne det som et åndelig overgrep om jeg viser at jeg ber bordbønn ved å legge hendene sammen? Sist jeg gjorde det, tok sidemannen straks etter…!
Erfaringene fra Japan ble overlappet og avløst av erfaringene fra retreatbevegelsen. Paradoksalt nok er det her jeg har funnet ord for tro og troserfaringer, både som en bevisstgjøring for meg selv, og for å kunne dele dem med andre. Dette er kanskje overraskende for noen. For på en retreat tier man da stille? Og retreaten skal først og fremst være ei vitamininnsprøytning for forholdet mellom meg og Jesus. Men retreaten tar også vare på samtalen og ordene, den samtalen som setter ord på de åndelige erfaringene. I lyttegruppa og i veiledningssamtaler blir jeg invitert til å sette ord på det som ble viktig for meg under meditasjonen og bønnen. Dette er et frirom, der jeg kan være trygg på at ingen vil kommentere eller kreve et svar. Her kan jeg sette ord på erfaringen og gjøre den til min egen på nytt.
Det er ikke lett å snakke om Gudsrelasjonen. Under ei alternativmesse, der jeg sto på stand for våre retreatsteder, ble naturlig å spørre en jeg snakket med: - Hva slags forhold har du til Gud, da? Svaret kom med en gang: - Jeg tar vakter i Kirkens SOS.
Det er ikke alltid så vanskelig å fortelle hva vi gjør for Gud, men forholdet til ham er da noe mer? Det tror jeg de fleste er klar over. Men det virker som om det er her den norske beskjedenheten, flauheten og det manglende språket kommer inn.
De siste årene har jeg fått god trening i å snakke om bønneforholdet. Det skjer i åndelig veiledning på lengre retreater, og ikke minst i regelmessig møte med en medvandrer. Egentlig er det nokså vittig – her er jeg i en sammenheng der det som er tabu for mange mennesker, kristne også, har blitt den naturlige måten å snakke sammen på! Det hender vi stopper opp og snakker om det… Og jeg merker at jeg tar disse ordene med meg ut i verden. De blir litt etter litt en del av meg, og utfordrer beskjedenheten og frykten for å bli gjort narr av. Jeg har fått med meg at det er ikke «over - fromt» å fortelle at en ber hver dag, det er rett og slett naturlig. Det går også an å snakke om hvordan Gud inviterte meg til det og det, jeg lyttet og syntes han sa at … midt i en hverdagslig samtale. Selvsagt kommer det an på hvem jeg samtaler med, men kanskje vil det trygge området utvide seg gradvis?
Dette viser at vi kan lære, venne oss til gode vaner, også på dette området.
Det viktigste er som sagt at forholdet til Jesus blomstrer og vokser, men jeg tror også det er viktig at vi kommer ut av denne beskjedenheten eller frykten som får oss til å skjule hva livet vårt egentlig dreier seg om. Trolig får det bare Jesus-forholdet til å blomstre enda mer og bære frukt! Så kanskje er det rett og slett Jesus som inviterer meg til å gi ham et språk og et ansikt i verden? I tilfelle er det så absolutt etter Boka!
Tro i det offentlige rom – jeg tror det starter med å stoppe opp og kle troserfaringene i ord i det trygge, skjulte rommet, på retreat, i åndelig veiledning. Som faktisk ikke bare er for mystikere, men også for travle hverdagsmennesker, som for eksempel tar vakter i Kirkens SOS.
torsdag, oktober 25, 2012
Duft
Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke.
Der står jeg og gråter.
Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan.
Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt. Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...
Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.
Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.
Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din!
Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.
onsdag, oktober 03, 2012
torsdag, september 27, 2012
Septemberblomstrimg
onsdag, juni 13, 2012
Med Jesus på fjelltur
fredag, mai 25, 2012
Makabert morgennytt
Det er ikke ofte jeg ser Morgennytt på nrk, mest fordi jeg er på arbeid da, men også fordi Nord-Sandom ligger i skyggen av den “landsomfattende” digitale TV-dekningen. Vi får rett og slett ikke inn vanlig TV, og er takknemlige for Eidsiva og nrk`s nett-tv…
Men idag er jeg på pinseferie hos ei venninne i urbane strøk, og nytter høvet til å slå på flatskjermen men jeg spiser frokost.
Referat fra den siste vitneforklaringen av ungdommene på Utøya ruller stille over venstre side av skjermen, mens bildene på høyre veksler mellom meldingene om Gunnar Sønsteby`s begravelse og tilgrisede gater i Trondheim på grunn av streik.
Jeg kjenner tårene mens jeg leser referatet og min japanske bakgrunn opprøres over streiken og kontrasten. Hva i all verden er det vi tilbyr turistene som har spart lenge og betalt dyrt for å se vårt fagre land? Søppel i gatene? – Jeg gremmes.
Og, viktigere, har vi ikke lært noe etter i fjor sommer – om hvilke verdier som er viktigst? Når skal rike Norge slutte å kreve mer - slutte å la “uskyldige” lide pga kravene? Mitt japanske jeg forteller meg igjen at det ikke går an å oppføre seg slik. Barn har rett til undervisning – våre gjester har krav på å få det de har betalt for – en ren by.
Mitt norske jeg prøver å komme til orde – hvorfor reagerer jeg ikke slik på bøndenes krav?
Mitt japanske jeg svarer at de jobber hardt, har lite fritid, og dyrene tillater dem ikke å streike slik som de andre. Dessuten kan vi godt klare oss uten brød og melk i noen dager!
Om noen dager får vi en gjest fra Asia. Jeg håper streiken er over til da. Det ville være for flaut. Det er ikke slik jeg ønsker at verden skal se Norge. Eller - kanskje streikelederne kunne lære litt om sultestreik av henne? Og av alle de tusener som sitter i fengsler og fangeleirer verden rundt mens streikevaktene akkurat nå koser seg med is i finværet…
Det ville nok ha satt fart i sakene.
Herre, forbarm deg over vårt rike og kravstore land, der tiggerne kastes ut, og de som virkelig trenger mer, verken har krefter og muligheter til å streike!
torsdag, desember 22, 2011
Vindu 22 - Det siste
God jul fra oss 9 julepilegrimer på Sandom!
onsdag, desember 21, 2011
Vindu 21: Før helga
I dag har jeg vært i Lom og gjort retreat-innkjøp. Det er ikke lite som skal til, med tanke på helgedager og stengte butikker.
Men jeg synes det er fint at det er slik likevel.
Da jeg kom til Japan for 30 år siden, hadde de fremdeles nyttårshelg. Tre stille dager på rad, uten shopping. Husmødrene laga nyttårsmat som sto seg. De skulle jo også ha fri. Det var helg. Slik vi har julehelg.
Nå har de åpne butikkene og handlenyttår spist opp helgedagene, og jeg tror de har tapt noe viktig. Selv om det er så praktisk å kunne stikke på butikken når som helst.
Å ta vare på helga – pusterommet – annerledesrommet.
Kanskje gjør det meg åpen for Gud på en annen måte enn ellers?
tirsdag, desember 20, 2011
Vindu 20: Snart julekveld
julekvelden
vart dørene opna
og me gjekk stilt inn i æva
kveld attom tid og stad
juledags morgon
fann oss rikare att
då brann Du stilt i våre rom
kveld attom tid
og her er duka til møte
heretter er me
møtestader
julekvelder
der dører opnast
og Du og menneske finn kvarandre
stille rom
der tog står
og høgtalarane teier
kyrkjerom
der bord vert sette fram
og ljos tende
julekveld
men tog tråklar berre vidare
utanfor
( fra mi første jul i Japan)
mandag, desember 19, 2011
Vindu 19: Stjernevegen
søndag, desember 18, 2011
Vindu 18: Fire lys
lørdag, desember 17, 2011
Vindu 17: Refleksjoner langs Kollavegen
fredag, desember 16, 2011
Vindu 16: Lystunnellen
torsdag, desember 15, 2011
Vindu 15: Enkle gleder
onsdag, desember 14, 2011
Vindu 14: Pepperkaker
tirsdag, desember 13, 2011
Vindu 13: Når jeg ikke rydder tid
mandag, desember 12, 2011
Vindu 12: Bare altfor travel…
søndag, desember 11, 2011
Vindu 11: Julebrev–meditasjon
Barnet.
Denne jula sitter jeg med barnet på fanget.
I fred. I tilbedelse.
Jeg kjenner varmen. Kjenner på noe stort.
Han er min far – min bror – min venn –
Og nå barnet – barnet jeg aldri fikk.
Barnet jeg fikk!
Og jeg holder ham varlig og fast. Jeg er nær.
Han er nær.
Nærere enn noen gang…
Mens jeg tenker på og ber for alle dem som dette året mistet sine barn så altfor tidlig…
lørdag, desember 10, 2011
Vindu 10: Førjulsbakst
fredag, desember 09, 2011
Vindu 9: Å rydde veg
torsdag, desember 08, 2011
Vindu 8: Velkommen!
onsdag, desember 07, 2011
Vindu 7: Juleposten
tirsdag, desember 06, 2011
Vindu 6: Fellesskapsrom
mandag, desember 05, 2011
Vindu 5: Messias
søndag, desember 04, 2011
Vindu 4: Blåøyd japaner?
lørdag, desember 03, 2011
Vindu 3: Julegudinne med gaver?
と。それから、白い衣を着ている女性が舞台に入ってきたのです。天使とは、かなり違う。
クリスマスを祝っているのです。
イエス様のことをできるだけ多くの人に知らせたい、と、喜んでその年も教会のクリスマス活動に入ったのです。
暗闇の文句を言ううよりも、蝋燭一本にでも日をつけましょう。
fredag, desember 02, 2011
Vindu 2: Den første jul i et fremmed land
torsdag, desember 01, 2011
Vindu 1: Å gå tilbake
Så er det også 30 år siden min første jul i Japan. Den satte kursen for julene som kom etter. Derfor vil denne adventsbloggen være preget av tilbakeblikk, men altså for å kunne gå videre i den sammenhengen jeg er i nå.
Det første minnet er julekrybba. Om jeg har skrevet det før, skader det ikke å gjenta. Jeg laget denne under min første periode i Japan. Figurene fikk japanske klær og japanske trekk, og fikk sin plass på orgelet i kirka.
Da jeg kom tilbake til Yokkaichi for ca 7 år siden, kunne jeg ikke finne dem. Men det var ikke så farlig. Istedet hadde en dame i menigheten laget noen flotte, store krybbefigurer av stoff. “Slik skal det være,” tenkte jeg. Lokale krefter skal ta over.
Men en gang jeg rydda i et skap i kirka, fant jeg de jeg hadde laga. Jeg tok dem med meg, for nå betydde de mest for meg – og står hver advent i vinduet i Veslestuggu på Sandom. For det har jeg også med meg fra Japan – krybba skal opp i advent og vise hvem vi venter på.
私が 初めて日本に来たのは、30年前でした。 それでこのブログに日本で作った思い出を書きたいと思います。
第一は四日市教会で作ったクリスマス人形です。その人形は今毎年のアドベンとから私の部屋に飾ってあります。なぜなら、2004年にまた四日市に戻ったときには、教会の方が新しい人形を作ったのです。それを見て私も喜びました。宣教師のつとめは、教会の皆様の賜物を生かすことだからです。
そしてある日、私がずっと前作った人形を引き出しの中に見つかりました。それを黙って取り出して、国にもって帰りました。そして今毎年見ながら日本のことを懐かしく思い出しています。私は本当のクリスマスの喜びが見つけたところは日本の教会だといってもいいのです。
lørdag, november 12, 2011
Den første jul i et fremmed land
I år er det 30 år siden jeg feira min første jul i et fremmed land. Det vil si, etter hvert ble landet mindre fremmed, og feiringa min egen. Så nå følger jeg opp med å lede retreat i jula her på Sandom. Det er meningsfylt på samme måten som i Japan: Juletekstene står i sentrum, og det er ikke bare familiefellesskapet som samler seg. Men nok om mine kjepphester angående julefeiring! La dem ikke ta julestemninga fra deg, for nå går jeg over til emnet – den første jula i Japan, ja, heimefra i det hele tatt. - Ville det bli jul? Snø var det i hvert fall ikke…selv om pynten var på plass i butikkene.
Jeg gikk på språkskolen i Kobe for å lære japansk, og hadde kommet dit i august. - Hvor skulle jeg feire jul, og med hvem? Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Vi var flere misjonærer både på skolen og i byen, og jeg ble bedt heim til en familie på julaften. De hadde kommet til Japan året før, og hadde en liten gutt. Vi var to “tanter” som var invitert. Ingen skulle behøve å sitte alene julekvelden. Slik begynte et 30 – årig vennskap.
Mye fra denne kvelden har gått i glemmeboka. Jeg tror det var den “riktige” dagen. Vi måtte ellers tilpasse oss et samfunn uten røde datoer i jula. I alle fall – det var norske julesanger, pakker, juleevangelium, og en deilig julemiddag! Og her er vi ved poenget: Det var skikkelig svineribbe, som jeg ikke spiste så ofte ellers. Vi koste oss, og muligens ble det for mye av alt det gode, for dagen etter…
Jeg hadde gledet meg stort til gudstjenesten i den norske sjømannskirka. Og så våkna jeg kvalm og elendig på første juledag! Det var en skikkelig nedtur, og helt utelukket å stå opp og ta toget inn til byen. Jeg gråt og savna alt heime og syntes veldig synd i meg selv.
Heldigvis var min første jul i et fremmed land ikke over med det! Alle vi norske språkstudentene var tilknytta hver si japanske menighet. Jeg gikk i Myodani, der Anders og Møyfrid Eraker arbeidet som misjonærer. Av naturlige grunner skulle de ha menighetens julefeiring om kvelden, med lysmesse, og fest etterpå. Jeg ble bedre utover dagen, så jeg tok på bunaden og dro avgårde.
Jeg husker ikke så mye fra lysmessa, eller fra festen. Men det som sitter spikret fast, er at vi hadde laget bløtkake til 30 personer, og så kom det minst dobbelt så mange! Og det ble kake til alle! Jeg tror englene gledet seg ekstra den kvelden over alle som fikk høre om Jesu fødsel for første gang…
Seint den kvelden dro vi glade tilbake til byen. Nedturen fra morgenen var glemt. Jeg var blitt overrasket av en ny juleglede – den som handler om å dele - både Jesus og bløtkake.
Og min egen julefeiring hadde fått en ny retning.
tirsdag, august 16, 2011
Blomsterspråk på retreat
Velkommen til husfolk rundt kjøkkenbordet
Etter haglskuren
torsdag, juli 21, 2011
Fra solstolen
onsdag, juli 20, 2011
Å samle på gledene
Denne våren og sommeren har jeg bevisst samlet på en spesiell nytelse og glede: Å sitte ute på trappa med frokost og kaffekopp.
Med søndagsfrokostbrettet i Baden-baden-stolen, eller bare rett på dørstokken når jeg ikke har så god tid.
Jeg samler inntrykket av tunet, har fulgt sommerens utvikling, og ikke minst:
Jeg samler på lys og varme, et livgivende lager å ta av i den lange, kalde og mørke vinteren…
Hva slags hverdagsgleder samler du på nå?
mandag, juli 18, 2011
Å stoppe opp
Å stoppe opp.
Å stoppe opp kan være å legge fra seg lista med gjøremål og gå i fjellet på fridagen.
Å stoppe opp – fordi noen stod og sperra vegen. Men det gikk veg utenom!
Å stoppe opp – når målet er i sikte, og innta det sakte.
Å stoppe opp – fordi noen blei for nærgående. Trekke seg tilbake og sette grenser.
Å stoppe opp – ved akkurat den utsikta en ønsket i tepausen!
Listene venter til i morgen.
Stoppe opp og ta vare på gaven idag.
søndag, juni 12, 2011
Å stoppe opp. Å bli stoppa opp. Og se Gud i det som skjer.
Pinse .Når eg vil se for meg det som skjedde, og høyre suset av
Anden, er det elva som brummer forbi eg høyrer og ser.
Vannet – både ondt og godt. Og eit bilete på Anden som Jesus
sender.
Vassmengder – kan vi la vere å tenkje på dei no?
Kor er Gud i dei?
No må det ikkje regne meir, seier eg. Du kan ikkje la dette
vare ved, Herre. Eg vil ikkje!
Då eg skulle køyre til kyrkja i dag langs Kollavegen, kom eg
berre til Årstallssvingen. Muren langs vegen hadde rasa ut. Eg måtte stoppe.
Rygge eit stykkje, og snu.
Av og til velgjer eg å stoppe opp og sjå etter Gud der eg
er. Kor er du? Kva vil du meg?
Andre gonger vert eg stoppa. Vert tvinga til å sjå, eller
lytte. Nei, ingen kan tvingja meg til det. Eg kan velgje å ikkje lytte,
uansett, eller velgje kven eg vil lytte til. Eg kan snakke hol i hovudet på han
utan å gje han sjansen til å kome til orde…det er ikkje vanskeleg!
Men når han stoppar meg, har eg sjansen. Til å spørje, lytte
og snu.
Kor er du i flaumen, kva vil du oss? Kor er du i min kvardag
og fest?
Kva vil Han meg? Vil Han meg noko?
Då er det du spør meg:
Kven og kva er det du stoler på? Kva er viktigast for deg –
det som kan drive vekk, eller eg som alltid er der? Eg som elska deg først?
Korleis kan du elska oss når du tar frå oss ting vi har
jobba og slitt for, når du riv tryggleiken vekk under oss? Mange er redde, vi har
ikkje kontrollen lenger…seier eg.
Når eg trur at du ikkje har noko svar til dette, kjem det
stilt, men sterkt:
Eg er i flaumen og i angsten, eg er din tryggleik. Og somme
tider lyt du gripe han i trass.
Du er skapt til meg fordi det var min lengsel å elska deg. Eg
døydde for deg. Eg er hos deg. Eg er kjærleiken og nærleiken som aldri vert
fråvær, om ikkje du vel det slik. Så treng du ikkje ottast
anna enn dei flaumane som vil riva deg bort frå meg.
Vil du stole på meg? Vel du tilliten?
Og eg gjev deg den gåva å leve ut min kjærleik i verda, der tryggleiken treng eit navn.
No er det eg som vert stille.
Kva er din lengsel - Kva er di bøn? Kva svarar Han deg?
Ved Årstallssvingen, Kollavegen














