For noen få år siden kom jeg på toget på Oslo S. Blant medpassasjerene var det ei dame av utenlandsk opprinnelse. Hun satt helt stille med sin hellige bok på fanget. – Fantastisk, tenkte jeg. Om det var Bibelen eller Koranen hun leste, er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som gjorde inntrykk og ble et forbilde for meg, var at forholdet til Gud var viktigere for henne enn det å falle inn i omgivelsene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra 20 års misjonærtjeneste i Japan, fast bestemt på ikke å miste det jeg hadde lært der.
Det var nemlig i en buddhistisk/shintoistisk kultur jeg lærte at bønn, for eksempel, ikke er noe en trenger å skjule for andre. Jeg kunne sitte ved et restaurantbord sammen med buddhistiske venner, og ei av dem ville si: «Be for oss!» mens hun andakstfullt bøyde hodet. Så ba jeg ei enkel bønn for oss og maten. Om andre gjester eller servitører hørte det, kom i annen rekke. Andre venner, som heller ikke gikk i kirke ennå, kunne i løpet av en vanlig samtale be meg om forbønn for et eller annet. Det hendte de kom tilbake og glade fortalte om ektemannen som hadde blitt snillere og mer tilstede!
Og jeg tenkte at denne naturligheten som omgir bønn, den skulle vi ha hatt i Norge også. Den vil jeg ta med meg! Jeg vil ikke tilpasses…
En av grunnene til at det var lettere å vise tro i Japan, var nok at vi tilhørte en kirke som ikke var forbundet med makt. Kanskje er det derfor mange kristne i Norge er redde for å gjøre troen synlig og hørbar? Men er det egentlig så mange som føler seg truet av kirken i dag, og vil kjenne det som et åndelig overgrep om jeg viser at jeg ber bordbønn ved å legge hendene sammen? Sist jeg gjorde det, tok sidemannen straks etter…!
Erfaringene fra Japan ble overlappet og avløst av erfaringene fra retreatbevegelsen. Paradoksalt nok er det her jeg har funnet ord for tro og troserfaringer, både som en bevisstgjøring for meg selv, og for å kunne dele dem med andre. Dette er kanskje overraskende for noen. For på en retreat tier man da stille? Og retreaten skal først og fremst være ei vitamininnsprøytning for forholdet mellom meg og Jesus. Men retreaten tar også vare på samtalen og ordene, den samtalen som setter ord på de åndelige erfaringene. I lyttegruppa og i veiledningssamtaler blir jeg invitert til å sette ord på det som ble viktig for meg under meditasjonen og bønnen. Dette er et frirom, der jeg kan være trygg på at ingen vil kommentere eller kreve et svar. Her kan jeg sette ord på erfaringen og gjøre den til min egen på nytt.
Det er ikke lett å snakke om Gudsrelasjonen. Under ei alternativmesse, der jeg sto på stand for våre retreatsteder, ble naturlig å spørre en jeg snakket med: - Hva slags forhold har du til Gud, da? Svaret kom med en gang: - Jeg tar vakter i Kirkens SOS.
Det er ikke alltid så vanskelig å fortelle hva vi gjør for Gud, men forholdet til ham er da noe mer? Det tror jeg de fleste er klar over. Men det virker som om det er her den norske beskjedenheten, flauheten og det manglende språket kommer inn.
De siste årene har jeg fått god trening i å snakke om bønneforholdet. Det skjer i åndelig veiledning på lengre retreater, og ikke minst i regelmessig møte med en medvandrer. Egentlig er det nokså vittig – her er jeg i en sammenheng der det som er tabu for mange mennesker, kristne også, har blitt den naturlige måten å snakke sammen på! Det hender vi stopper opp og snakker om det… Og jeg merker at jeg tar disse ordene med meg ut i verden. De blir litt etter litt en del av meg, og utfordrer beskjedenheten og frykten for å bli gjort narr av. Jeg har fått med meg at det er ikke «over - fromt» å fortelle at en ber hver dag, det er rett og slett naturlig. Det går også an å snakke om hvordan Gud inviterte meg til det og det, jeg lyttet og syntes han sa at … midt i en hverdagslig samtale. Selvsagt kommer det an på hvem jeg samtaler med, men kanskje vil det trygge området utvide seg gradvis?
Dette viser at vi kan lære, venne oss til gode vaner, også på dette området.
Det viktigste er som sagt at forholdet til Jesus blomstrer og vokser, men jeg tror også det er viktig at vi kommer ut av denne beskjedenheten eller frykten som får oss til å skjule hva livet vårt egentlig dreier seg om. Trolig får det bare Jesus-forholdet til å blomstre enda mer og bære frukt! Så kanskje er det rett og slett Jesus som inviterer meg til å gi ham et språk og et ansikt i verden? I tilfelle er det så absolutt etter Boka!
