Et vindu i advent 18: Ufrivillig stopp

Idyll på tunet ikveld...men Nystuggua er hverken vaska eller pynta til jul, som planen var. Denne gangen var det mangel på krefter, ikke tid. Og det gjør meg ettertenksom- og takknemlig. Jeg er heldig som vanligvis har kreftene. Men idag ble det for tungt å støvsuge og vaske rundt.
Det ble en dag for å stoppe opp og reflektere over hva som er viktig. Og så blei jeg møtt med "Vær ikke bekymra" i julekalenderen min!
Jo, jeg har da pusla med litt av hvert, men i sakte tempo...
Og kanskje er det ikke så viktig at alt er reint til jul her heime hos meg. Jeg skal jo stort sett bare sove her under juledagene.
Ja, hvorfor ikke stoppe opp litt nå i helga, når fire lys er tent?

Et vindu i advent: Om å miste eller gi fra seg kontrollen

I snart to uker har jeg hatt selskap av disse prektige julestjernene på kontorplassen min. I følge internett skal de ha en jevn temperatur på mellom 15 og 22 grader, så jeg sjekker temperatur, lys og vann. Holder de koken til over jul, for ikke å snakke om nyttår?
Så sjekker jeg temperaturen ute på veg gjennom den iskalde spisestua. Geranium og andre planter er evakuert til kjøkkenet, i påvente av jul og oppvarming...bare mellom 10 og 15 minus idag.
Denne uka er det også "sjekke-temperatur-i fryser/kjøleskap". Herlig å åpne lokk og dører der baksten nesten tyter ut!
Hadde jeg derimot sjekket min egen temperatur i morges, hadde jeg kanskje holdt meg i den deilige, varme senga. I stedet har jeg gått for halv maskin med mange pauser. I fjor gikk jeg ned for full telling på besøk hos venner i romjulsferien. Det er kanskje like greit å få det unnagjort før jul- ennå ei uke til retreatstart, og mye er gjort...
Midt i dette hører jeg en som prøver å fortelle meg noe - selv om jeg er for tett i hodet til vanlig bønn og lytting. Jeg skjønner at det dreier seg om at jeg uansett ikke har kontroll på om retreaten går bra eller ikke. Det er det min himmelske Far som har. Å leve som om jeg har kontrollen, smaker en smule av hovmod... Å bli syk plutselig føles som å miste kontrollen - hvis jeg ikke har overgitt den på forhånd...

Så, skulle jeg ha blitt heime? Tja, det vil dagene fremover vise. Jeg er i alle fall litt mer ydmyk nå.

Et vindu i advent 16: Stillhetens Hus

I dag var det julereingjøring i Stillhetens Hus, gjestehuset. Det vil si, så mye mer enn det vi vanligvis gjør før gjestene kommer, ble det ikke. Men på vinteren må reingjøringa planlegges. Det er for kaldt til å arbeide der mellom retreatene, så vi må sette opp varmen dagen før. En av oss har ansvar for å re senger, riste matter og støvsuge, mens jeg har støvtørring og vask. Under forrige kuldeperiode frøs vannet i rørene på ett av badene, men da varmen i gangen kom opp, retta det heldigvis på seg.
Så nå står den sjuarma lysestaken på plass i kapellet, og imorgen skal jeg legge ut lilla brikker og lys på de rommene vi skal bruke i jula, og så legger jeg rød duk og hvite lys i skuffene, slik at gjestene kan pynte til jul på rommet, hvis de vil. Og et rødt hjerte til å feste på dekorasjonen.
Om ei uke er vi igang.
Jeg liker dette arbeidet. Jeg reflekterer, tenker og synger mens jeg vasker og tørker, og av og til lurer jeg på om jeg reflekterer under reingjøringa, eller omvendt. Stillhetens Hus er et hus for bønn, og det er mange situasjoner å be i!

Hvor er ditt Stillhetens Hus nå i advent?

Et vindu i advent 15: Jeg våger å kalle Ham Far!

På Sandom har vi tidebønn rundt kjøkkenbordet om morgenen, og i Veslekapellet midt på dagen. De 300 metrene bort til kapellet gir en smule mosjon, men mest av alt lys nå på vinteren.
Rundt bordet leser vi samme andakt en hel uke, for riktig å få smakt på innholdet. Denne uka er overskrifta "I Faderens, ".
Ja, for vi er ikke helt politisk korrekte, må vite. Vi våger å kalle Gud for Far, med store bokstaver! Dette året har vi da også hatt meditasjonsserien " Vi har en Far som vet hva vi trenger."
For meg personlig er dette viktig. Jeg vil ha "Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd", og ikke noe luftig, ukjønnet, om ånd og skaper og jeg vet ikke hva! Det skaper bare tomhet. Og jeg kan ikke engang huske formelen, så upersonlig er den... Jeg vil ha det slik det står i den gamle Boka. Det er det jeg trenger - en Far som vet.... hva jeg trenger, før jeg ber ham. Den Faren Jesus deler med oss.
Jeg vet godt at det er fedre som ikke fortjener hverken betegnelsen eller å ha barn, og jeg deler smerten til dem som har måttet leve med svik, misbruk og fravær.
Men kjære, helbredelsen blir da ikke å ta bort Farsbegrepet i Bibelen, men å fortelle at denne Faren, han er annerledes! Han er den faren du mista, den faren du alltid har lengta etter.
Derfor sier jeg det høyt: Jeg våger å kalle ham Far!

Et vindu i advent 14: Lys i mørke

En nydelig kveld.
Jeg kommer oppglødd hjem etter kvinneforeningsmøtet. Vi har hatt det hyggelig på kyrkjelydshuset, tent adventslys, sunget, lest legender og dikt, og reflektert over Han som kom, som kommer og skal komme.
Men vi har ikke bare vært opptatte av det nære, vi har vendt blikket utover gjennom mørket og sett lys: Kristne som forbereder julefeiring med terror og forbud som bakgrunn.
De er lys i mørket, og vi har bedt om at lysene må få fortsette å skinne.

Jeg kan ikke gå inn riktig ennå - og jeg blir belønnet: Snø, måne og en glitrende stjernehimmel. Plutselig faller en stjerne - en stor en, jeg synes jeg kan se halen et sekund...
Et kjempestjerneskudd!
Vakkert, men litt trist - at et lys blei oppslukt av mørket.

Et vindu i advent 13: Konsert i Lomskyrkja

Lomskyrkja stråler om kapp med Lucia.
Ljos i alle vindauge.
Ljos i songar-auge når Kristbjørn lyfter handa.
Born syng.
Vaksne spelar og syng.
I`ll hasten to His throne...
Det er jol...
Eit barn er født...Himmelongen!
I dag har eg vilja lovsyngje deg.
"Halleluja to the newborn King", medan snøkanten forsvann og vegen kom fram.

Eg sit heilt innst attmed preikestolen, det høver seg slik når eg skal stå ytst på sopranrekkja.
Eg nyt utskjæringa på kloss hold. Nokon har laga andre merke på benk og søyle, og maling er slitt vekk av hender som har stødd seg her opp gjenom åra. Kor mange born har leika seg rundt og under denne preikestolen, tru?
Då kjenner eg at det sit i veggene- lovsongen, bønene opp gjenom åtte hundre år. Og Orda, lever dei ikkje her enno ein stad? Eg har ikkje våga meg opp i stolen enno, men dei seier at då står ein trygt planta i spora til alle dei som har stått der før. Der er golvet slitt ned.

Og eg let att augo og lar mi røyst juble med i songen utan ende - han som englane song for fyrste gongen i eit anna land, ved gjetarbålet.
Du er heilag, vil eg stemme i, ja, du er heilag og eg elskar deg, min Far og bror, som møter mi lengt med tørst, som famnar mi lengt med di.

"Det var difor han kom hit, han bar børa for oss".

"Halleluja to the newborn King, the Lord is worthy of all praises!"

Et vindu i advent 12: Advent fra et katteperspektiv

Hva foregår ute på tunet? Hva er det som lyser slik? Lik et lite monster hopper Ignatius rett opp i krybbetablået... Det er som om han sier: - Hva er det du bråker for, da? når han ublidt blir henta ned igjen. Nei, det er ikke lett å forstå hva menneskene driver på med akkurat nå...

Og her er det noe interessant som rører på seg. Han hjelper til som papirvekt når julegavepapiret skal deles opp og gavene pakkes inn.

Dette må avgjort undersøkes nærmere! Kan det være spiselig, tro?

Nei, det smakte ikke noe godt! Men kanskje det kan være godt å ligge oppå dette underlaget og ta seg en blund etter alt styret med innpakkinga?

Pus puster ut...her var det i tillegg godt og varmt, like ved ovnen. Mens han reflekterer over disse menneskene som er så uforutsigbare og stadig finner på noe nytt.
Selv tar han dagene som de kommer, fornøyd når han kan spise seg mett og tillitsfullt finner et fang å sove på. Det faller ham ikke inn at jeg skulle være for travel eller uinteressert til å ta imot ham. På den måten lever han opp til navnet sitt - min lille bønneveileder!

Et vindu i advent 11: Utflukt i advent

Vinduet fra Nystuggu har vært mørkt noen dager. Jeg har vært i hovedstaden på jobbekomitedag, men måtte få med meg litt mer, når jeg var der likevel! Det ble julekrybbevandring på Bok og Media, og julegaveinnkjøp. Julekrybbeutstillinga anbefales, også som meditasjonsvandring!
Bonus var juletreet på Lovisenberg, i salen på gjestehuset. Pynta med tung og talende symbolikk, en glitrende vakker kontrast til nisse-og butikk-jul.
Enda mer bonus var møtet med min medvandrer på vegen hjem, og de siste innkjøpene i gågata på Lillehammer. Jeg fikk til og med skrevet noen julekort mens jeg venta på lunsjen...
En bonus jeg kunne ha unnvært var ventetimen etter at bussen blei stående i grøfta på heimvegen. Vegene i dalen er smale når buss og trailer møtes.
Det gikk bra, vi slapp med forsinkelsen. Men blei igjen minna om livets skjørhet og at vi ikke har kontrollen. Dessto mer grunn til å vandre med takknemlighet i advent...

Et vindu i advent 7: Hva er dette?

I dag ble det påvist: Spor av engler i kapellet på Sandom!
Det var Ester som oppdaga dem da hun skulle hente lysestaker og nattverdsett for å pusse dem til jul. De har nok sunget og danset og øvd på julesangen i det stille, iskalde kapellet...

Om etpar uker skal vi synge sammen med dem.

Har du sett spor av engler idag? Spor av Gud i din hverdag?

Et vindu i advent 6:Gløgg og peppernøtter

Husfolket har fått en adventskalender av lys - et for hver dag fram til jul. I dag fikk sjeldent vi besøk, og samla oss rundt bordet etter arbeidstid med julepålegg, peppernøtter og gløgg.
Advent er tid for å bygge fellesskap.
Noen ganger kjenner jeg på spenninga mellom det nære og det fjerne: Istedet for å skrive julepost synger jeg i kor, og er med på store og små adventsmøter - planlagte og mer spontane.
I tillegg til det ekstra arbeidet som adventstida fører med seg.
Så jeg er redd for at juleposten min vil komme seint i år...
Spenninga er at jeg så gjerne vil holde kontakten, med japanske venner og menigheten, med misjonærvenner og vennene i nord, og med familie og slektninger... men så vil jeg også ta vare på de fellesskapsbyggende øyeblikk i advent, for det er tross alt her jeg bor. Midt i uka skal jeg til Oslo på arbeidsmøte, og tar en fridag der på kjøpet, og innom Lillehammer på vegen hjem.
Og brevene skulle ha vært skrevet og påtenkt, og helst avgårde nå!!!

Men stopp nå litt - er det nå så farlig om det kommer en julehilsen etter jul? Kan det ikke være litt kjekt, også? Og julas glede varer vel hele året!

Jeg tar sats og velger de gode møtene i advent. Jeg har ikke glemt mine venner rundt omkring likevel. Men det er noe med å være tilstede der jeg er.

PS: Kanskje jeg kan skrive noen julekort på toget??

Et vindu i advent 5:"Ongen er vår konge"

Så er julekonserten på Otta vel i havn, med felleskor, solister og balalaikaorkester.Vi har fulgt Jomfru Maja, Johs og Ongen på vandringa over taigaen. Og vi fulgte dirigentens råd: Koste oss på turen! Det går best da...
Og tonen for advent er slått an: Vi venter på at Himmelongen, vår konge, skal bli født. Ikke i Betlehem for 2000 år sia, men der jeg er. I mitt landskap. Enten det er den russiske taigaen, dalenes dal, eller en storby i Østen...
Eller et landskap bare jeg vet om. Der jeg kneler stille og vet at Ongen er min konge.

Et vindu i advent 4:Systue i Nystuggu

En rolig lørdag heime - dem tar jeg vare på! Bare korte turer over tunet til vaskemaskin og fryseboks, og til Sandom for å hente posten.
Jeg er glad for lørdager uten program, og med nok kuldegrader til å holde seg inne med god samvittighet: Jeg holder på med et syprosjekt. Matsusaka-bomull og annet fint japansk bomullsstoff skal bli boktrekk og bibeltrekk, til inntekt for Sandom. I Japan laga jeg dem for menigheten. Stoffet har jeg hatt med derfra, og det meste er gjenbruk.
Jeg prøver å fortrenge at jeg egentlig skulle ha skrevet juleposten idag... og tar det heller rolig med syinga også.
Kanskje kan det jeg holder på med kalles "hellig håndtverk"?
Det var nemlig det huset mitt var tiltenkt - det ble bygd som verksted!
Så jeg holder på tradisjonen, med et eksotisk tilsnitt.
Men nå er vasken min ferdig! Og imorgen skal det synges...

Et vindu i advent 3: Det livgivende

På Sandom tenner vi adventslys ved morgenbønn og i lunsjpausen hver dag, og gleder oss over novemberkaktusen, som blomstrer optimistisk og er en forsmak på det som skal komme.
Det er viktig å finne lyspunktene i mørketida. Det som gir ny energi.

Selv kjenner jeg meg ganske lei når klokka nærmer seg tre, og det er en hel time igjen.
Da orker jeg bare en ting - nemlig å forberede programmet til juleretreaten, med Jesusmeditasjonsveiledning, salmer, tekster, bilder som kan brukes, osv. Og plutselig nærmer klokka seg fem!

Det morsomme er at dette arbeidet både må gjøres og gir meg ny energi, så jeg kan med god samvittighet legge andre ting til side og avslutte dagen på kontoret på denne måten.

Så tenner jeg et lys ikveld, tar det livgivende fram igjen, og takker,.

Hva har vært livgivende for deg idag?

Et vindu i advent 2: Stjerna fra øst

I kveld har jeg vært på Otta med Lomsklangen og hatt siste fellesøving før konserten førstkommende søndag.
Som i fjor skal vi være med og framføre "Stjerna fra øst" sammen med Geirr Lystrup og balalaika-musikere, men nå med et større felleskor.
Denne stjerna er ikke fra øst, men det er derimot Maria og Josef og de andre. Ja, jeg setter opp julekrybba sammen med adventspynten, slik jeg gjorde det i Japan. Adventstida forsvant på en måte der, fordi all mulig julefeiring måtte være ferdig før nyttår med forberedelser og feiring satte inn. Til forskjell fra Lystrups Jomfru Maja i snø og kulde er denne Maria kledd i kimono, lett foroverbøyd og grasiøs, en østens kvinne. Jeg laget figurene til den første menigheten jeg arbeidet i, og de fikk lov til å stå oppstilt på orgelet i kirka.
I løpet av den siste perioden var jeg noen år i samme menighet, men nå var det ei dame der som laga store krybbefigurer av ull og stoff som vi plasserte foran prekestolen til jul.
Men en gang jeg rydda i gamle saker, kom jeg tilfeldigvis over "mine" figurer bortgjømt i ei eske. Så jeg tok meg den frihet å ta dem med meg. De hadde også fullført sin misjon. Nå var det lokale ressurspersoner som hadde tatt over, og slik skal det være.
I stedet står figurene i et lite tømmerhus langt oppe i Gudbrandsdalen og minner meg om Østen. Og om å gi stafettpinnen fra seg når tida er inne.

Et vindu i advent 1: Kulde og lys

Adventspynten er kommet opp på Sandom. Stjerner med lys, halmstjerner , lilla løpere og lys. Utenfor vinduene ruger 26 kuldegrader. De kjennes tunge i muskler og ledd. Vannet fryser i rør, og Sandom-bilen har frosset seg til verksted opphold, henta av NAF.
Alt kjennes tyngre og går saktere i kulda.
Jeg går fram og tilbake til senteret med lag på lag på lag med ull og saueskinnsduffel etter mor som finish. Det kjennes mildt idet jeg tumler inn i Nystuggu, men et blikk på gradestokken avslører nesten 10 plussgrader inne.
Men jeg har ved, mat, en varm katt og mange levende lys mens jeg venter på mildere og lysere tider.
Og når jeg spør Vår Herre om hvorfor han skapte mørketida, svarer han: - For at du skal kunne glede deg over lyset!
Og det vet jeg jo så godt-uten mørketid, ingen midnattsol...

Oktoberstemninger

Sandom- tunet med klokketårnet og Stillhetens Hus






Refleksjon

Der stillheten blir nærvær




















Vi har en Far som vet hva vi trenger
når dagene mørkner

"Tunet ligger i skyggen, men det ser mørkere ut fra solsida..."



( Ignatius i stille refleksjon)

En livgivende dag

I går var Gudbrandsdalen vilt og berusende vakker. De knallrøde fargene fra Kyoto og Aske-cho manglet riktignok, men gule og oransje sjatteringer blanda med ulike nyanser i grønt gjorde bussturen nordover fra Lillehammer til ei festreise som fremdeles sitter i. Før dro jeg på landet for å koble av, nå kan det være en liten smak av by som gjør det. Ja, for jeg har endelig innrømmet det for meg selv: Jeg trenger byen av og til. Jeg er glad i den, og det er kanskje ikke så rart. Har jeg ikke bodd i by i over 20 år... Derfor kaller jeg Oslo en akkurat passe stor by. Det er ikke først og fremst butikkene. Bare det å gå i ei befolka gate, sitte blant mange ukjente med en is i sola på Aker brygge, studere turistene i Frognerparken for å finne ut hvem som er japanere jeg kanskje kan hilse på - det gjør noe med meg. Jeg våger endelig å si det høyt: Også byen er vakker, og livgivende. Jeg tror Gud elsker den.

Derfor koste jeg meg i gågata på Lillehammer i går, og med lunsj på favorittstedet Oliven. Vaner fra Japantida og en liten smak av by! Ekte nordmenn har med niste... Og ryggsekken var definitivt tyngre på den vel 3 kilometer lange turen fra busstoppet tilbake til Sandom. Men det gjorde ingenting.

Så undres jeg - hvorfor så jeg ikke fargene slik på turen nedover dagen før? Det var jo lyst lenge nok til det.

Saken er at ærendet mitt var den månedtlige samtalen med min åndelige veileder, eller medvandrer. Jeg var på pilgrimsreise.

For en pilgrim er ikke en som går fra Oslo til Nidaros eller hvor det måtte være.
En pilgrim er en som har oppdaget sin dypeste lengsel og følger den.
Enten det er til fots til Santiago, eller med buss til Lillehammer!

Kanskje var det et nytt møte med lengselen som fikk dalsidene til å stråle?

Fridag på Læshø

Fjellvandring i september

Fridag i Åslifjellet

Om å gå i stå eller stoppe opp

Jeg har alltid tenkt at det måtte være en yrkesskade - denne vegringen mot å få kofferten pakka ferdig i tide. Det er som om noe stopper opp hos meg når jeg skal være borte noen dager. Jeg kan utsette pakkinga i det lengste og bruke all verdens tid: Hva i all verden skal jeg ta med meg, hva har jeg bruk for, og så vil jeg jo i tillegg ta meg godt ut også! (-joda, jeg lager lister!)

Nå sist skulle jeg være i Oslo noen dager, og da gikk det fullstendig i stå. Det var faktisk såvidt jeg kom meg avgårde i tide, for det var ett år siden jeg hadde hatt sommerklærne framme, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde bruk for, følte jeg, så det meste lå rundt omkring, og en som har bodd i Japan såpass lenge, har ikke lite sommertøy!

Da klokka var godt over midnatt , ga jeg opp og satte vekkerklokka på seks. Da var det jo begrensa tid, og det var nødt til å gå... ( og det gjorde det, uten at jeg mangla noe...)

Hvorfor går jeg i stå overfor en åpen koffert?
En grunnliggende usikkerhet og manglende evne til å bestemme seg? Eller rett og slett grådighet?
Jeg har for mye.... vil ha for mye med.

Det var den natta jeg bestemte meg for å rydde i skapet.
Overgi forfengeligheten.
Hvordan kan jeg leve enklere - følge Herren slik?
Jeg som også er så glad i vakre ting og i å kle seg pent?

Det var den natta det gikk opp for meg at det enkle livet jo faktisk også er best for meg - minst bekymringsfullt og fullt av tillit. Enkelhet og raushet hører sammen.
For er det ikke alle tingene som hindrer oss i å stoppe opp overfor det viktigste , og istedet får det til å gå istå?

Og det mest fantastiske: Han er der også når jeg går i stå, med ny innsikt, raushet og tålmodighet!

Jeg stanser opp litt hver dag nå: For heggeduften langs Kollavegen og et ekorn som stikker hodet fram. Ved bittekonvallen som snart springer ut. Med blikket mot elva som reflekterer alt det grønne i sitt dyp.

- Kanskje retreat også er å stoppe opp - istedet for å gå i stå?

Ignatius slapper av ved en åpen koffert - i allefall når eieren nettopp har kommet heim og det skal pakkes ut.

Omveg med Ignatius

Noen går tur med hund. Jeg går altså med katt. Det er egentlig ikke planlagt, han bare følger etter, men trivelig er det! Når jeg er kommet ut av syne fordi han ble opptatt med ett eller annet langs vegen, mjauer han helt til vi har følge igjen. Og han vil bæres i de bratteste bakkene, klynger seg til meg og maler fornøyd.

Vi går 45-minutters-runden. Vanligvis tar turen heimefra til Sandom 5 minutter, men noen ganger tar jeg omvegen gjennom skogen etter arbeidstid. På fridagene går jeg ofte samme runde, men motsatt veg. Og det er da Ignatius kommer og vil være med.

Hvorfor gå en omveg hjem?
Det enkleste svaret er at da får jeg trim og frisk luft. I tillegg er dette omvegen med de gode tankene. Langs skogsvegen har både 17.mai-tale og Jesusmeditasjoner fått liv.
En omveg kan være den korteste vegen.

Når jeg går og bærer katten, tenker jeg at slik bærer Herren meg når det trenges, og jeg koser meg tillitsfullt i armene hans. Som katten stopper jeg også opp, betrakter, reflekterer.

Og jeg tenker at retreat er en omveg hjem til meg selv, en omveg som gir liv og åpner nye landskap.

Kanskje det er tid for deg også å velge omvegen?

Vi har plasser på ignatiansk retreat med medvandrer 27.mai - 5.juni, og det er ikke for seint til å melde seg på!

Ignatius i fint driv på 45-minutters-runden

Noe interessant! Stopp opp, betrakt, reflekter...

Facebook | Anna Magni Larsen: Fotsålebønn

Fotsålebønn


Det var under halvtimen med stille bønn
- jeg satt helt stille på bønnekrakken-
det gikk opp for meg at når jeg sitter slik og kneler med fotsålene opp
så vender jeg det skitneste og aller mest sårbare
opp mot deg - lik pusen som snur seg på ryggen i ekstatisk tillit -


I pray with exposed footsoles
I trust you
I entrust my vulnerability and uncleanness to you

siden da ber jeg med fotsålene
overalt

i stillhet og tillit...

i urolige tider

om noko brått skulle riste oss ut
av sømnen,
måtte det vere
eit ord frå Deg, Herre

om noko skulle skylle over oss
og rive oss med seg,
måtte det vere
ein tsunami
av ditt levande vatn, Herre

og om noko skulle breste og renne
nedetter fjellet
måtte det vere
ein lavastraum av lovsong

som skulle brenne ut
det vonde og forvridde
som skulle rydde nytt land der kjelder sildrar
og gress gror

Herre, det bed eg om
medan jorda rister og skjelv

Påske ved Jotunheimen?

Eller i allefall nesten! Fra toppen av Soleggje til høyre på bildet kan vi se toppen av Galdhøpiggen.
Denne påsken arrangerer vi to slags vandringer på Sandom Retreatsenter.

I palmehelga, fra fredag til tirsdag, har vi retreat med skiturer. Etter morgenbønn og meditasjonstid kjører vi opp over skoggrensa for å fortsette vandringa der. Dagen avsluttes med middag og retreatprogram på Sandom.

Dette er sjansen til å gå tilbake til påskens kilder samtidig som du utforsker skaperverket og lar Skaperen møte deg der.

Det er ennå tid til å melde seg på!

I Den stille uke, fra onsdag til mandag, inviterer vi til en annen slags vandring, inn i Bibelens påske-tekster. Hver dag har sitt særpreg, der pynt, mat, og program er tilpasset dagens drama.

Hvorfor ikke ta sjansen på et dypdykk i påskens kilder? Det kan forandre ditt liv.

se www.sandom.no for mer info!

Facebook | Anna Magni Larsen: Fra retreat-notatene

Meditasjon over Joh.13,1 - med påsken i sikte

Be aware that
You do it gently
When you wash my feet

It is only in pictures
It looks nice, you know

Actually you may not like
The smell of removing socks
Or the dirt
That comes from a muddy walk

And having my feet washed somehow
Feels a very intimate business
As well as being a nasty one

Not to speak of
Tickling or hurting me
I know there is nothing more vulnerable
Than soles exposed!

Though it may feel good
To have you wipe them gently with a towel
- Even between each toe -
After some warm, soapy water
And a good rinse

I could do with a massage
And some cream, then -
Now I trust you do it tenderly
Still not really enjoying
Being exposed to you

So just be gentle
When you wash my feet
Because they might still be sore and hurt, you see,
They have walked
A long, long way
To come here

En bekjennelse

"I dag skulle jeg til kirka og være tekstleser. Jeg hadde bestemt meg for å ta Sandom - bilen fordi jeg skulle levere tilbake den sjuarma lysestaken vi hadde lånt. Så gikk det ikke likere enn at hele prosjektet måtte oppgis like utafor stuedøra.

Grunnen? Vi har gått fra det ene ekstremværet til det andre. Siden i går kveld har sterk vind blåst bort kaldluften og mesteparten av den løse snøen rundt på tunet og elva. Da jeg skulle opp bakken fra Nord-Sandom oppdaga jeg hvor det var blitt av snøen: Bilen satte seg fast i hardpakkede små skavler som ikke var harde nok. Jeg ga opp, ringte og sa fra.Liker absolutt ikke å gi opp men fornuften sa at jeg muligens ville bli sittende fast langs Kollavegen. Det var ergelig, du, så ergerlig, avskjed med presten, kirkekaffe og alt mulig. Jeg brukte adrenalinet på å måke vekk det jeg orka, mens jeg ønska meg vår og sommer. Eller en firhjulstrekker med høyde for snø, helst med sjåfør!

Det er her bekjennelsen kommer: Jeg er norsk, men har et ambivalent forhold til vinter. I det minste til vinterføre! Det kan kanskje kalles en yrkesskade, for det var ikke slik før jeg reiste til Japan. Og jeg fikk dispensasjon fra glattkjøringskurset fordi jeg skulle til utlandet...

Men i dag har jeg bestemt meg for å stå åpent fram, til tross for vantro, arroganse og fleip fra normale nord - menn og - kvinner. Pappas ansikt dukker opp, det lille, vantro smilet når jeg ikke kunne svare på noe. Uten ord sa det: 'Men Anna Magni, kan du ikke dette, da?' - Nei, pappa, det gjør jeg ikke!

Ikke misforstå: Det er mye ved vinteren jeg liker. Den er vakker, og jeg liker vekslingen av årstider. Jeg lengter etter at det skal bli lysere, men jeg kan leve med at sola er borte i 5 måneder. Jeg ville ikke ha satt like stor pris på lyset om det ikke hadde vært mørkt ei tid.

Videre har jeg ingenting imot snømåking og vedbæring. Det gir velkommen mosjon!

Og jeg liker jo egentlig å gå på ski. Det er bare det at jeg til tross for å være født i Norge ikke er god til det! I fjor hadde jeg 2 fantastiske turer ved Lemonsjøen. Deilig å være i sola, nyte turen i sitt eget tempo, sitte i gapahuk med niste og bål... Men som naboens sønn lettere fortvila sa: ' Hvorfor detter du så mye?'
I Japan var jeg i slalombakke mindre enn en gang i året, og trodde jeg skulle dø den gangen jeg hadde forvilla meg opp i svart løype...

Så du må gjerne komme på besøk for å gå på ski, jeg er gjerne med på det - det er å kjøre dit jeg ikke liker!

Så da har vi avklart litt og er tilbake til utgangspunktet: Vinterføret.
I kuldeperioden har det vært nydelig.

Men straks det er oppe i varmegrader forandrer Kollavegen seg til en mange-kilometer-lang gratis glattkjøringsbane. Jeg skulle vel egentlig være glad for det, så får jeg trening. Dersom jeg kunne la være å treffe eller bli truffet av andre biler der...

Det er rart hvor gjennomgripende avslappende det er å la være å late som om alt er greit og heller være åpen på det jeg er svak på. Selv om de fleste rundt meg ikke skjønner at det går an å være svak på det. Å la stoltheten fare og velge Jesu verdi, ydmykheten, som salig Ignatius ville ha sagt. Være villig til å bli sett ned på og ledd av...

La meg si det en gang til: Jeg kommer aldri til å bli god på vinterføre, eller like det. Og det er greit!
Det er frihet i det. Frihet og tårer."