Jeg har alltid tenkt at det måtte være en yrkesskade - denne vegringen mot å få kofferten pakka ferdig i tide. Det er som om noe stopper opp hos meg når jeg skal være borte noen dager. Jeg kan utsette pakkinga i det lengste og bruke all verdens tid: Hva i all verden skal jeg ta med meg, hva har jeg bruk for, og så vil jeg jo i tillegg ta meg godt ut også! (-joda, jeg lager lister!)
Nå sist skulle jeg være i Oslo noen dager, og da gikk det fullstendig i stå. Det var faktisk såvidt jeg kom meg avgårde i tide, for det var ett år siden jeg hadde hatt sommerklærne framme, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde bruk for, følte jeg, så det meste lå rundt omkring, og en som har bodd i Japan såpass lenge, har ikke lite sommertøy!
Da klokka var godt over midnatt , ga jeg opp og satte vekkerklokka på seks. Da var det jo begrensa tid, og det var nødt til å gå... ( og det gjorde det, uten at jeg mangla noe...)
Hvorfor går jeg i stå overfor en åpen koffert?
En grunnliggende usikkerhet og manglende evne til å bestemme seg? Eller rett og slett grådighet?
Jeg har for mye.... vil ha for mye med.
Det var den natta jeg bestemte meg for å rydde i skapet.
Overgi forfengeligheten.
Hvordan kan jeg leve enklere - følge Herren slik?
Jeg som også er så glad i vakre ting og i å kle seg pent?
Det var den natta det gikk opp for meg at det enkle livet jo faktisk også er best for meg - minst bekymringsfullt og fullt av tillit. Enkelhet og raushet hører sammen.
For er det ikke alle tingene som hindrer oss i å stoppe opp overfor det viktigste , og istedet får det til å gå istå?
Og det mest fantastiske: Han er der også når jeg går i stå, med ny innsikt, raushet og tålmodighet!
Jeg stanser opp litt hver dag nå: For heggeduften langs Kollavegen og et ekorn som stikker hodet fram. Ved bittekonvallen som snart springer ut. Med blikket mot elva som reflekterer alt det grønne i sitt dyp.
- Kanskje retreat også er å stoppe opp - istedet for å gå i stå?
Ignatius slapper av ved en åpen koffert - i allefall når eieren nettopp har kommet heim og det skal pakkes ut.
Nå sist skulle jeg være i Oslo noen dager, og da gikk det fullstendig i stå. Det var faktisk såvidt jeg kom meg avgårde i tide, for det var ett år siden jeg hadde hatt sommerklærne framme, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde bruk for, følte jeg, så det meste lå rundt omkring, og en som har bodd i Japan såpass lenge, har ikke lite sommertøy!
Da klokka var godt over midnatt , ga jeg opp og satte vekkerklokka på seks. Da var det jo begrensa tid, og det var nødt til å gå... ( og det gjorde det, uten at jeg mangla noe...)
Hvorfor går jeg i stå overfor en åpen koffert?
En grunnliggende usikkerhet og manglende evne til å bestemme seg? Eller rett og slett grådighet?
Jeg har for mye.... vil ha for mye med.
Det var den natta jeg bestemte meg for å rydde i skapet.
Overgi forfengeligheten.
Hvordan kan jeg leve enklere - følge Herren slik?
Jeg som også er så glad i vakre ting og i å kle seg pent?
Det var den natta det gikk opp for meg at det enkle livet jo faktisk også er best for meg - minst bekymringsfullt og fullt av tillit. Enkelhet og raushet hører sammen.
For er det ikke alle tingene som hindrer oss i å stoppe opp overfor det viktigste , og istedet får det til å gå istå?
Og det mest fantastiske: Han er der også når jeg går i stå, med ny innsikt, raushet og tålmodighet!
Jeg stanser opp litt hver dag nå: For heggeduften langs Kollavegen og et ekorn som stikker hodet fram. Ved bittekonvallen som snart springer ut. Med blikket mot elva som reflekterer alt det grønne i sitt dyp.
- Kanskje retreat også er å stoppe opp - istedet for å gå i stå?
Ignatius slapper av ved en åpen koffert - i allefall når eieren nettopp har kommet heim og det skal pakkes ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar