Det var retreaten det ikke ble noe av, så det ut som.
Ikke fordi det kom for få, men fordi altfor mange fulgte etter.
Hvordan skulle vi få ham for oss selv? -Jo, kom vi på, vi har jo ikke mat til alle disse menneskene. Vi må få ham til å sende dem vekk, de må jo få spise og gå til ro, for det begynner å bli seint.
Så kan vi spise matpakken vår i ro og fred, og trekke oss tilbake sammen med Jesus.
Men han gikk ikke på den!
"Dere skal gi dem mat", sa han. Han tok matpakken vår. -Signe maten, ba han, og begynte å dele ut til oss . -Der røyk kveldsmaten vår, trodde vi. Går dette bra, da, Jesus? Det gjorde det. Vi delte og delte. 5000 i grupper på 50 er 100 grupper, pluss alle kvinnene og barna!
Først var vi forundra, så begeistra, og så kjente vi at føttene verka, armene verka, vi var trøtte og sultne og ungene maste. ( Blir det en smule igjen til oss, tro?)
Hvor kom alle kurvene fra? Jeg vet ikke, men det var akkurat en til hver, og de ble fulle av fisk og brød, enda alle hadde spist og blitt mette.
Da dro de sin veg. Typisk!
Så retreaten vår ble bare forsinka. Og det var litt av en retreat!
Velsignelsen rakk til oss også, og til dem hjemme som kan trenge litt ekstra. Det blir jo ikke mye fiske for tida!
Og temaet vårt?
Den som deler ut, blir også velsigna, selv om det så så ymse ut først.
Velsignelsen etterpå - husfolkets retreat.
Å først tenke på gjestene - det er velsignelsen!
Her blir jeg traktert og får mye velsignelse i form av tempura hos Hamadasan og Tsunesadasan, et stopp på veg hjem etter å ha vært husfolk på retreat. Om brød og fisk manglet, så var det i alle fall reker der! ( Og litt til!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar