Å følge noen

I fastetida følger vi Jesus på veg til korset.
Det har gått opp for meg at egentlig følger vi Ham på veg mot oppstandelsens morgen. Vegen går bare via et kors og ei grav.
Min misjonærtjeneste har ofte bestått i å følge noen et stykke på veg mot oppstandelsens morgen. Av og til har det vært den siste biten før de har gått til kvile. Jeg er kanskje der nå?
Jeg besøker henne på sykehuset omtrent annenhver dag. Hun har begynt å få stemmen igjen, men det frustrerer oss begge to når jeg ikke klarer å oppfatte hva hun ber om. Når jeg ber for henne, følger hun inderlig med. Når jeg ikke er der, har jeg mobiltelefonen klar.
Å følge noen som lider gir kjøtt og blod til fastetida. Det virkeliggjør at han led.
Jeg måtte vise niesen hennes kirkens gravsted med steinen som tanten har gitt, og urnehuset bak kirken. Tanten skrev for flere år siden et testamente der hun ber om å få en kristen begravelse. Det er ingen selvfølge i dette landet, testamente eller ikke.
Jeg tror niesen vil respektere ønsket.
Hun spurte meg hva vi kristne gjør etter begravelsen, må vi ikke hjelpe vedkommende videre?
-Nei, sa jeg, det trenger vi ikke. Vi kan overlate dem til Gud. Jeg fortalte at en gang i året minnes vi i kirken alle som har gått foran, og har bønn i urnehuset.
Hun smakte på ordet: Tatt opp til himmelen. ( Det brukes ofte i kristen sammenheng.) -Men da er det jo ikke trist? utbrøt hun.
-Nei, det er ikke det. Oppstandelsens morgen venter.