Tanker om trosfrihet og menneskerettigheter

Idag(11.februar) er det, ifølge et shintoistisk sagn, Japans fødselsdag. Sagnet sier at de japanske øyer ble født av et gudepar. Dagen har en bismak av keiserdyrkelse og skakkjørt nasjonalisme, for dem som kjenner Japans historie. Derfor har
den lutherske almanakken har gitt dagen navnet " Dagen for beskyttelse av trosfriheten." Og det arrangeres økumeniske bønnesamlinger der en ber for fortsatt trosfrihet og om vekkelse i landet.
Da jeg snakka om disse tingene på Hardangersømsklassen, var ikke alle enige i at de japanske tradisjonene som de har vokst opp med, dreide seg om religion. Samme utsagn møtte jeg hos noen japanske studenter på tur i Norge. De ble invitert på et kristent møte, fordi en misjonær som kunne japansk, altså jeg, var der, og de var grepet av det de fikk være med på. Men jeg ble ganske forbløffet da den ene sa: " I Japan er vi dessverre ikke religiøse."
Selv har jeg fått et ganske annet inntrykk av landet, og kjenner meg som (uten sammenlikning ellers!) Paulus i Aten når jeg går langs gater og streder. Det er satt opp små altere overalt, og folk på joggetur om morgenen stanser opp og ber. Folk setter fram blomster, lys og frukt der. Er ikke dette religiøst? For religion er vel å tro på noe som er større enn deg selv, og be til det?
Men her er store og små buddhisttempler og shintotempler, i hjemmene er det gudehyller og fedrealtre, og de er ikke bare til pynt. For ikke å snakke om alle de nyere religionene! Generelt sett er folk glade for å bli bedt for av en kristen, selv om de ikke bekjenner den kristne tro selv. De er ikke sjenerte på samme måte som nordmenn overfor dette.

For å komme med et innspill utenfra overfor menigheten, fortalte jeg også at fra resten av verden blir både buddhisme, shintoisme og fedredyrkelse generelt regnet som religion, og ga eksempler på det fra andre land. Jeg hadde bare tenkt å snakke om at vi har frihet til å velge vår tro, for å oppmuntre dem, men så kom dette utsagnet om at "det er jo ikke religion" som et slag i ansiktet, så jeg måtte ta det opp slik at vi ikke bare snakket forbi hverandre. Min konklusjon var at mye av det som regnes som skikker av mange, er religiøst. Japanere er religiøse. Til og med universitetsutdannede forretningsmenn går til templet for å kjøpe amuletter i det år av deres liv som regnes som ulykkesåret. Det er best å være på den sikre siden. Hvorfor er vi redde for å la være hvis det bare er en skikk? Skikk og bruk kan også bli en avgud. For å sitere en japansk prest: "Hvis en kristen lever for noe annet enn Jesus, driver vedkommende med avgudsdyrkelse!" ( Den er sterk, den!)

Min tese er altså at begrepet trosfrihet ikke blir helt forstått i Japan. Det trenges mer bevisstgjørelse. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg sier det.

Først en episode fra den gangen jeg bodde i ei leilighet i Matsusaka: Min eldre vertinne kom en dag med en papirdukke i kvitt papir til meg. Det skulle være en religiøs fest i templet. "Skriv ned noe du vil bli renset for, og ta denne dukka med til templet. Så får du tilgivelse," sa hun vennlig. Hun mente nok, som den pensjonerte presten bemerket etter min preken, å være snill og inkludere meg. Men fra mitt standpunkt var det sårende: Hun vet at jeg er en kristen, til og med misjonær, og hun respekterer ikke min tro, min rett til å tro annerledes. Jeg sa "nei takk" så vennlig jeg kunne, og la til at Jesus har tilgitt min synd allerede, så jeg trenger ikke dette. Den gamle virket litt forbauset, men vi hadde et godt forhold etterpå også.

Den andre episoden : Jeg dro sammen med ei venninne til markedsplassen på bildet ovenfor. Vi har kjent hverandre i 20 år, og når vi er sammen, ber hun meg om å be. Hun går av og til i kirken også, og har gått på kristen skole. Det første hun sa da vi kom dit, var: " La oss gå opp i shintotemplet og tilbe!" "Nei," sa jeg,"jeg er kristen, så jeg har ikke lyst til å tilbe her." "Åja, var det slik?" svarte hun litt forfjamset, og gikk selv for å be. Hun skjønte heller ikke hva trosfrihet vil si.
I Japan kan du fritt velge hva du vil tro på. Det er positivt å lese i Bibelen, du faller til ro om du går til ei kirke, spesielt til jul.
Problemet oppstår når du på grunn av din tro ønsker å la være å være med på andre religioners riter. Det er som om vi skulle tvinge muslimer i Norge til å gå til nattverd. Ønsket om å holde seg til sin egen tro, og bare den, blir ikke helt forstått. Men det er friheten til å gjøre dette som er selve trosfriheten. Å godta dette ønsket er å respektere andres tro.

Derfor har kristne i Japan rett til å la være å tilbe i templene eller foran fedrealteret. De har rett til å kutte ut den shintoistiske nyttårspynten eller amuletten på barnas ransler. Det er rett og slett deres menneskerett, og det var det jeg gjerne ville fortelle dem idag.

Høres dette selvsagt ut? Vel, det er ikke det her, selv om ingen lov tvinger deg til å gjøre som de andre. Det er viktig å ikke skille seg ut. Den spikeren som stikker ut, blir straks slått inn i planken igjen.

Så måtte jeg jo si at ikke alt står så strålende til i Europa eller Norge heller. Det er ikke så greit å bruke korssmykke til uniform, eller å skjule håret under et skjerf, for den del. Det er samme sak og samme menneskerett!

Men en ting måtte jeg rose Japan for: Du hører aldri kritikk, mobbing eller hets overfor kirke eller kristne i media. Kristne blir framstilt saklig og med respekt i TV-dramaene. Menigheten ble nok litt overrasket over å høre om tilstandene i et visst såkalt kristent land, der de forestiller seg at alle er kristne, og at alt er så bra!

Kanskje skulle det være en dag for beskyttelse av trosfriheten i Norge også.
For beskyttelse av troendes rett til å ikke bli mobbet i media når troen betyr at du må si og handle annerledes, og for opplæring i folkeskikk overfor intervjuobjekter. Her kunne kanskje japanske programledere stille opp som undervisere?