Et rom for kunst

Fra imorgen braker det løs med utstilling av sumie-bilder. Det er alle elevene til læreren vår som stiller ut. Siden jeg skal reise hjem til sommeren, er denne utstillinga nesten til ære for meg, og jeg har fått stille ut 6 bilder, alle jeg har klart å montere. Det er litt flaut, for jeg er langt fra den flinkeste i klassen, men jeg får liksom mest oppmerksomhet.
Her står jeg foran bildene mine.

Det var vi selv som møtte opp for å henge dem opp. Stedet er et lite galleri ute på landet, bygget i gammel, japansk stil, og vi må også ta hver vår tørn med å være tilstede i løpet av de 13 dagene

utstillinga varer. Den er åpen fra 1o til 16 alle dager unntatt mandag.
Da vi var ferdige, kom en journalist fra lokalavisen "Ise shinbun", og intervjuet oss og tok bilder. Så på fredag kan de lese om utstillinga over hele fylket. Jeg er spent på hvor mange som vil finne vegen dit. Det er nemlig godt utenfor allfarvei etter mine begreper.


















Mens vi ennå holdt på, hørte vi musikk utenfor, og så var det den mobile tofu-selgeren. Han gjorde det godt den dagen, for etterhvert stimet vi alle ut for å kjøpe: soyamelk, fersk og frityrstekt tofu, kjeks med tofu osv.
















Selgeren var koselig, han, der han stilte opp i regnjakke med Hellyhansen-merket på armen!
Så om litt skal jeg varme mitt stykke med frityrstekt tofu og kose meg med det til kvelds. Soyamelka mixes med kiwi og litt yoghurt til frokost.



PS: Sumie, eller suibokuga, som det heter, er bilder som er malt med pensel og blekk(sumi) i flere sjatteringer på mykt rispapir, eller stive plater. En kan også bruke litt farge for å understreke detaljer.
Vi lager vårt eget blekk ved å gni det ut i vann,
og kunsten er både riktig penselbruk, og å finne de riktige sjatteringene. Vi maler blomster som læreren har tatt inn fra hagen sin, og det er ikke mulighet for å bruke blyant til skissering først, eller til å viske ut eller skjule noe særlig om du har malt feil. Metoden krever sterk konsentrasjon over et kort tidsrom. Men det som tar mest tid, er å montere bildene, hvis de er malt på det myke papiret. De må først ha blitt helt tørre, slik at blekket ikke flyter ut, og så limer en sterkere papir på baksiden av dem. Men det krever at alt blir dynket med vann først, og at papiret trekkes forsiktig ut, slik at skrukkene slettes uten at rispapiret går i stykker. Men det er moro å se resultatet! En viktig detalj er navnet skrevet med japanske tegn, og det røde stemplet, som også er en stilisert versjon av navnetegnene. Så mitt navn (Anna) har også fått sine tegn!



Så venter vi bare på at noen skal komme og se...

Et rom for kirkens arbeidere

Idag var det møte for prester og misjonærer som arbeider innen Kinkikirkens menigheter her i Mie fylke. Denne gangen kunne vi ønske to nye velkommen inn i fellesskapet, nemlig Rut Kari og Knut Ola Topland. Rut Kari skal ha ansvar for ungdomsarbeid, og Knut Ola skal først og fremst studere japansk. Samtidig var det avskjed for pastor Sowa, som etter 15 år i Suzuka og Mie flytter til et annet fylke og en annen menighet innen Kinkikirken.

Vi har arbeidermøte omtrent annen eller tredje hver måned. Programmet er forutsigbart: Andakt og sang, delerunde med nytt fra hver menighet, eller personlige ting en vil dele. Så er det et felles måltid: Denne gang lunsjbokser bestilt fra arbeidsstedet til et av medlemmene i Kawage menighet. Så hjemmelaga dessert og kaffe.

Etterpå kom det høytidelige: Alle må si litt, både til de som kommer, og den som går. Den som går, får en gave, og både de som kommer og han som går, må si litt selv. Det oppsummeres i bønn til slutt.

Etterpå hadde vi bønnemøte på norsk, og benyttet muligheten til litt sosialt og måltidsfellesskap, mens vi overlot gospeløvelsen til de unge!

Neste gang er det min tur til å være den som går. De har visst allerede kjøpt gaven...

Sa jeg at møtet denne gangen var i Kawage? Det går nemlig på omgang mellom menighetene, og siden jeg er den det skal være avskjed for neste gang, hopper vi over Yokkaichi lengst i nord og starter sørfra igjen.

Å rydde et rom

Hva var det jeg sa i prekenen igår om faste? Jo, det er å rydde et rom for Kristus i tid og rom, tanke og hjerte. Et rom for et møte.

Å komme hjem og sette seg i godstolen med en kopp kaffe og sitte der uten å slå på TV eller cd-spiller. Ta fram ei oppbyggelig bok du lenge hadde tenkt å lese.

Å synke ned i et varmt japansk bad, spesielt det utendørs med måne og stjernehimmel over! Du kan feste øynene på detaljer i hagen rundt eller lukke dem og være stille.

Å finne et sted der plommeblomstene dufter og blomstrer på bar kvist. De er det første tegn på vår og minner oss om å holde ut og være tålmodige, på samme møte som dem, for de blomstrer av og til i kulde og snøbyger. Og i sin tid kommer det frukt!

Første søndag i faste

Første søndag i faste. Fastekalender og fiolett alterduk fra Thailand på plass.
Stor var min forbauselse da organisten begynner å spille juletoner til salmen før prekenen.
Så var det jeg som ikke hadde husket nummeret på salmen jeg hadde valgt, og slo opp i innholdsfortegnelsen på det første ordet, mabune, som betyr krybbe. Det er en japansk salme som begynner med krybben og går videre via kors og grav til oppstandelsen. Det var den jeg mente vi skulle synge. Men det er også en julesang som starter med "mabune", nemlig "Away in a manger". Og det var den vi sang. Jeg hadde i farta sett feil, og ikke sett etter enda jeg visste at de første numrene i salmeboka er advents- og julesalmer. Ingen foretrakk en mine, men sang inderlig med. Vel oppe på prekenstolen måtte jeg bekjenne at det var min feil, og da var det endelig noen som lo! Hverken organisten eller gudstjenestelederen hadde reagert enda de hadde sett numrene på forhånd. Full tillit til "sensei"- det er Japan!
Forhåpentligvis er de på vakt neste gang.

Kokekurs

I dag hadde vi den månedtlige kokeklassen i kirka. Det er jeg som underviser i norsk mat, men jeg må innrømme at disse damene er flinkere enn meg til å lage mat. Men de synes det er kjekt å lære noe utenlandsk og eksotisk, og jeg stort sett bare forteller hvordan de skal gå fram, så lager de de nydeligste sauser og kutter opp grønnsakene på en måte jeg aldri kunne få til.
Menyen i dag var, som seg hør og bør i fasten, fisk. Jeg fikk ikke tak i torskefilet, så jeg kjøpte en del pakker med torsk som var delt opp i stykker. Men de gikk frimodig løs på oppgaven med å fjerne skinn og bein. Hva vi laga? Rett og slett fisk og grønnsaker i kvit karrisaus, med kokte poteter til. Det falt visst i smak, for alt sammen forsvant!
Rie Yamaoka og datteren Yuki ( midt på bildet) hører til i menigheten . De to andre kommer stort sett fast til klassen. Hun til høyre er hustellærer!!!( Det het det ihvertfall i gamle dager)
I pausen leste vi søndagsteksten om Jesu fristelse, og jeg viste dem ikonet mitt og fastekalenderen som nå henger i kirka. Vi snakka om hva fastetida er for noe.Begrepene var ukjente. Ordet påske kjenner imidlertid mange til, fortalte de.

Et ikon

Jeg kjøpte dette ikonet(?) på Expo utenfor Nagoya for etpar år siden. Flere av de afrikanske landene hadde en felles paviljong, der de også solgte mange forskjellige varer. Det var som å komme inn i en annen verden, samtidig som det var merkelig kjent. Her tok en seg god tid til å snakke med kunden, selv om det dannet seg kø bak, og selgerne flørtet ivrig med kvinnelige kunder mens de forsøkte å overbevise dem om at de måtte ha akkurat det smykket. Jeg fant ikonet mitt på salgsboden fra Etiopia, og siden har det stått på TVen uansett om det er fastetid eller ikke.
Det får være bidraget til fastekalenderen ikveld!

Å følge noen

I fastetida følger vi Jesus på veg til korset.
Det har gått opp for meg at egentlig følger vi Ham på veg mot oppstandelsens morgen. Vegen går bare via et kors og ei grav.
Min misjonærtjeneste har ofte bestått i å følge noen et stykke på veg mot oppstandelsens morgen. Av og til har det vært den siste biten før de har gått til kvile. Jeg er kanskje der nå?
Jeg besøker henne på sykehuset omtrent annenhver dag. Hun har begynt å få stemmen igjen, men det frustrerer oss begge to når jeg ikke klarer å oppfatte hva hun ber om. Når jeg ber for henne, følger hun inderlig med. Når jeg ikke er der, har jeg mobiltelefonen klar.
Å følge noen som lider gir kjøtt og blod til fastetida. Det virkeliggjør at han led.
Jeg måtte vise niesen hennes kirkens gravsted med steinen som tanten har gitt, og urnehuset bak kirken. Tanten skrev for flere år siden et testamente der hun ber om å få en kristen begravelse. Det er ingen selvfølge i dette landet, testamente eller ikke.
Jeg tror niesen vil respektere ønsket.
Hun spurte meg hva vi kristne gjør etter begravelsen, må vi ikke hjelpe vedkommende videre?
-Nei, sa jeg, det trenger vi ikke. Vi kan overlate dem til Gud. Jeg fortalte at en gang i året minnes vi i kirken alle som har gått foran, og har bønn i urnehuset.
Hun smakte på ordet: Tatt opp til himmelen. ( Det brukes ofte i kristen sammenheng.) -Men da er det jo ikke trist? utbrøt hun.
-Nei, det er ikke det. Oppstandelsens morgen venter.

Fastekalender

Det er askeonsdag, og jeg har pynta til faste med lilla. Jeg har lyst til å lage en fastekalender. Det høres nokså pretensiøst ut, ikke sant? En adventskalender kan man klare, men 40 dager?
Så det er ikke sikkert at det blir hver dag, men det kan være mangt å ta opp i fastetida også, i et land der kirkeåret er nokså ukjent.
Det de kjenner til, er karneval. I morges hadde TV etpar reportasjer fra Brasil og fra et annet europeisk land, der de kasta mel på hverandre. Det ble også nevnt at dette var i forbindelse med forberedelsen til den kristne høytida påske.
Enkelte av våre menigheter i Kinkikirken har Askeonsdagsgudstjeneste, og skikken med å få tegna kors med aske i pannen, er ikke ukjent.
Selv har jeg funnet fram mine bøker med fastebetraktninger, og slått av TVn, bortsett fra de viktigste nyhetssendingene og morgenserien. Det er en deilig stillhet. Den ekstra tida vil jeg bruke til blogg og betraktninger. Fastekalenderen som skal brukes i kirka, henger nystrøken og venter på søndag.
Da skal jeg også forklare litt om fastetida. De fleste har hørt det, men det tåler gjentakelse. Jeg skal si at fastetida er tida for å ta Kristi lidelse og påskebudskapet i eie på nytt og gjøre det til en del av sitt liv. Slik forbereder vi feiringa av Kristi oppstandelse. Men fram til da:
God fastevandring!

Bønn ved daggry

En tirsdag i måneden er jeg morgenfugl. I dag morges ringte mobilalarmen klokka 5 over 5. Det var fremdeles mørkt, og til tross for ekstremt mild vinter var bilen dekket av et lag med is som måtte til pers før jeg kunne kjøre. Men jeg rakk bønnemøtet klokka 0600 likevel. Det holder til i baptistkirka i byen, og de som kom idag, var baptistpresten og kona hans, og presten i ei menighet som kaller seg Mino Mission. Som bildet viser, stiller han alltid i dress med fargerikt slips, og leser fra sin aller eldste japanske bibeloversettelse. Men han og baptistpresten, som han en uformell stil, og sannsynligvis nettopp er kommet hjem etter sin avisutdelingsrunde på moped, har funnet tonen og fellesskapet. Jeg synes det er berikende å be sammen med dem. De er så åpne, ærlige og ydmyke når vi deler bønneemner. Til å begynne med syntes jeg det var uvant å be høyt alle på en gang, men så slipper en å tenke på at bønna må være fint formulert! Den høres knapt av de andre likevel. Først har en av dem en bibelutleggelse, og så tar vi delerunden. Til slutt ber vi for byen og alle menighetene her. Det er vel 2-4 andre som kommer innom dette møtet mer eller mindre regelmessig, og det er egentlig ikke bare for menighetenes arbeidere heller.

Etterpå vanker det en kopp nytrukket kaffe før vi går hver til vårt, litt rikere enn da vi kom.

Når kvinner står fram

• Mandag 19.februar hadde Kinkikirkens kvinneorganisasjon sitt årsmøte i Kashihara kirke. I vår menighet er det bare 3-4 av kvinnene som er medlemmer der, så vi har bare rett til en utsending. Det er fru Mizoguchi, som er blind og trenger en ledsager. Så på mandag fikk jeg være ledsager for henne, og observatør på årsmøtet.
• Dette er som regel et årsmøte med god stemning, til å bli inspirert av, og det ble vi denne gangen også. Fru Mizoguchi reiste seg tilslutt og takket, og sa at neste søndag ville hun fortelle fra årsmøtet, og oppmuntre de andre til å melde seg inn. En av grunnene til at de yngre kvinnene nøler med å bli medlemmer, er misforståelsen at du ikke kan være medlem uten å bli veldig aktiv i alt det som organisasjonen driver med. De støtter misjonærfamilien Sugioka i Thailand på mange måter, de støtter teologistudentene, og de unge i Kinki, og de utgir sitt eget blad. Alle menighetene ble ifjor bedt om å bidra til et stort teppe i lappeteknikk, der både kvinner i Kinkikirken og i de lutherske menighetene i Thailand skal lage lapper som settes sammen i Thailand. Alle har brodert sitt navn på lappen de har laget. Så skal teppet deles med en del i Thailand og en del i Japan. Det er Hiroko Sugioka som står bak ideen, og vi kaller det for "Bønneteppet". Det skal minne kvinnene om at vi er ett i Kristus, og om å be for hverandre. Selv om vi er få medlemmer i Yokkaichi, kunne vi stille opp med mange lapper, så ideen fenget! De siste ble samla inn på mandag for å sendes til Bankok, og nå venter vi spent på resultatet!
  
  
  

Misjonærmøte

Glimt fra vårt misjonærmøte, som denne gang ble holdt på retreatsenteret til et kristent universitet i tida 13.-15.februar.

Gruppebildet viser, som dere ser, misjonærer i motvind! Men det ser ikke ut som om vi har mista motet.

Vi fikk via Bjørn Willochs bibeltimer og foredrag utsyn over andre deler av verden enn den vi bor i, og det var mye rom for smil og latter.

Tradisjonen tro var Frikirkens og NMS misjonærer sammen, og vi hadde i tillegg til gjestene fra Norge, en pensjonist sammen med oss!

Vi kunne ordne oss selv med kaffe og kaker, og samtalen gikk livlig rundt kaffebordene.

Tanker om trosfrihet og menneskerettigheter

Idag(11.februar) er det, ifølge et shintoistisk sagn, Japans fødselsdag. Sagnet sier at de japanske øyer ble født av et gudepar. Dagen har en bismak av keiserdyrkelse og skakkjørt nasjonalisme, for dem som kjenner Japans historie. Derfor har
den lutherske almanakken har gitt dagen navnet " Dagen for beskyttelse av trosfriheten." Og det arrangeres økumeniske bønnesamlinger der en ber for fortsatt trosfrihet og om vekkelse i landet.
Da jeg snakka om disse tingene på Hardangersømsklassen, var ikke alle enige i at de japanske tradisjonene som de har vokst opp med, dreide seg om religion. Samme utsagn møtte jeg hos noen japanske studenter på tur i Norge. De ble invitert på et kristent møte, fordi en misjonær som kunne japansk, altså jeg, var der, og de var grepet av det de fikk være med på. Men jeg ble ganske forbløffet da den ene sa: " I Japan er vi dessverre ikke religiøse."
Selv har jeg fått et ganske annet inntrykk av landet, og kjenner meg som (uten sammenlikning ellers!) Paulus i Aten når jeg går langs gater og streder. Det er satt opp små altere overalt, og folk på joggetur om morgenen stanser opp og ber. Folk setter fram blomster, lys og frukt der. Er ikke dette religiøst? For religion er vel å tro på noe som er større enn deg selv, og be til det?
Men her er store og små buddhisttempler og shintotempler, i hjemmene er det gudehyller og fedrealtre, og de er ikke bare til pynt. For ikke å snakke om alle de nyere religionene! Generelt sett er folk glade for å bli bedt for av en kristen, selv om de ikke bekjenner den kristne tro selv. De er ikke sjenerte på samme måte som nordmenn overfor dette.

For å komme med et innspill utenfra overfor menigheten, fortalte jeg også at fra resten av verden blir både buddhisme, shintoisme og fedredyrkelse generelt regnet som religion, og ga eksempler på det fra andre land. Jeg hadde bare tenkt å snakke om at vi har frihet til å velge vår tro, for å oppmuntre dem, men så kom dette utsagnet om at "det er jo ikke religion" som et slag i ansiktet, så jeg måtte ta det opp slik at vi ikke bare snakket forbi hverandre. Min konklusjon var at mye av det som regnes som skikker av mange, er religiøst. Japanere er religiøse. Til og med universitetsutdannede forretningsmenn går til templet for å kjøpe amuletter i det år av deres liv som regnes som ulykkesåret. Det er best å være på den sikre siden. Hvorfor er vi redde for å la være hvis det bare er en skikk? Skikk og bruk kan også bli en avgud. For å sitere en japansk prest: "Hvis en kristen lever for noe annet enn Jesus, driver vedkommende med avgudsdyrkelse!" ( Den er sterk, den!)

Min tese er altså at begrepet trosfrihet ikke blir helt forstått i Japan. Det trenges mer bevisstgjørelse. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg sier det.

Først en episode fra den gangen jeg bodde i ei leilighet i Matsusaka: Min eldre vertinne kom en dag med en papirdukke i kvitt papir til meg. Det skulle være en religiøs fest i templet. "Skriv ned noe du vil bli renset for, og ta denne dukka med til templet. Så får du tilgivelse," sa hun vennlig. Hun mente nok, som den pensjonerte presten bemerket etter min preken, å være snill og inkludere meg. Men fra mitt standpunkt var det sårende: Hun vet at jeg er en kristen, til og med misjonær, og hun respekterer ikke min tro, min rett til å tro annerledes. Jeg sa "nei takk" så vennlig jeg kunne, og la til at Jesus har tilgitt min synd allerede, så jeg trenger ikke dette. Den gamle virket litt forbauset, men vi hadde et godt forhold etterpå også.

Den andre episoden : Jeg dro sammen med ei venninne til markedsplassen på bildet ovenfor. Vi har kjent hverandre i 20 år, og når vi er sammen, ber hun meg om å be. Hun går av og til i kirken også, og har gått på kristen skole. Det første hun sa da vi kom dit, var: " La oss gå opp i shintotemplet og tilbe!" "Nei," sa jeg,"jeg er kristen, så jeg har ikke lyst til å tilbe her." "Åja, var det slik?" svarte hun litt forfjamset, og gikk selv for å be. Hun skjønte heller ikke hva trosfrihet vil si.
I Japan kan du fritt velge hva du vil tro på. Det er positivt å lese i Bibelen, du faller til ro om du går til ei kirke, spesielt til jul.
Problemet oppstår når du på grunn av din tro ønsker å la være å være med på andre religioners riter. Det er som om vi skulle tvinge muslimer i Norge til å gå til nattverd. Ønsket om å holde seg til sin egen tro, og bare den, blir ikke helt forstått. Men det er friheten til å gjøre dette som er selve trosfriheten. Å godta dette ønsket er å respektere andres tro.

Derfor har kristne i Japan rett til å la være å tilbe i templene eller foran fedrealteret. De har rett til å kutte ut den shintoistiske nyttårspynten eller amuletten på barnas ransler. Det er rett og slett deres menneskerett, og det var det jeg gjerne ville fortelle dem idag.

Høres dette selvsagt ut? Vel, det er ikke det her, selv om ingen lov tvinger deg til å gjøre som de andre. Det er viktig å ikke skille seg ut. Den spikeren som stikker ut, blir straks slått inn i planken igjen.

Så måtte jeg jo si at ikke alt står så strålende til i Europa eller Norge heller. Det er ikke så greit å bruke korssmykke til uniform, eller å skjule håret under et skjerf, for den del. Det er samme sak og samme menneskerett!

Men en ting måtte jeg rose Japan for: Du hører aldri kritikk, mobbing eller hets overfor kirke eller kristne i media. Kristne blir framstilt saklig og med respekt i TV-dramaene. Menigheten ble nok litt overrasket over å høre om tilstandene i et visst såkalt kristent land, der de forestiller seg at alle er kristne, og at alt er så bra!

Kanskje skulle det være en dag for beskyttelse av trosfriheten i Norge også.
For beskyttelse av troendes rett til å ikke bli mobbet i media når troen betyr at du må si og handle annerledes, og for opplæring i folkeskikk overfor intervjuobjekter. Her kunne kanskje japanske programledere stille opp som undervisere?

Velsignelse for husfolk

Meditasjonstekst: Lukas 9:10-17

Det var retreaten det ikke ble noe av, så det ut som.
Ikke fordi det kom for få, men fordi altfor mange fulgte etter.
Hvordan skulle vi få ham for oss selv? -Jo, kom vi på, vi har jo ikke mat til alle disse menneskene. Vi må få ham til å sende dem vekk, de må jo få spise og gå til ro, for det begynner å bli seint.
Så kan vi spise matpakken vår i ro og fred, og trekke oss tilbake sammen med Jesus.
Men han gikk ikke på den!
"Dere skal gi dem mat", sa han. Han tok matpakken vår. -Signe maten, ba han, og begynte å dele ut til oss . -Der røyk kveldsmaten vår, trodde vi. Går dette bra, da, Jesus? Det gjorde det. Vi delte og delte. 5000 i grupper på 50 er 100 grupper, pluss alle kvinnene og barna!
Først var vi forundra, så begeistra, og så kjente vi at føttene verka, armene verka, vi var trøtte og sultne og ungene maste. ( Blir det en smule igjen til oss, tro?)

Hvor kom alle kurvene fra? Jeg vet ikke, men det var akkurat en til hver, og de ble fulle av fisk og brød, enda alle hadde spist og blitt mette.
Da dro de sin veg. Typisk!

Så retreaten vår ble bare forsinka. Og det var litt av en retreat!
Velsignelsen rakk til oss også, og til dem hjemme som kan trenge litt ekstra. Det blir jo ikke mye fiske for tida!
Og temaet vårt?
Den som deler ut, blir også velsigna, selv om det så så ymse ut først.

Velsignelsen etterpå - husfolkets retreat.
Å først tenke på gjestene - det er velsignelsen!




Her blir jeg traktert og får mye velsignelse i form av tempura hos Hamadasan og Tsunesadasan, et stopp på veg hjem etter å ha vært husfolk på retreat. Om brød og fisk manglet, så var det i alle fall reker der! ( Og litt til!)

Retreat med utsikt over Kobe

Diakonissehuset Betel i Kobe har vært de norske misjonærenes faste retreatsted i flere år. På toppen av den 4 etasjes bygningen er kapellet der vi har våre morgen-og kveldsbønner, og det er åpent for bønn og meditasjon hele dagen. Vi har med blomster og dekorasjoner til alteret selv, og får også lov til å sette opp bønnestasjoner som vi vil rundt omkring. Temaet i år var "Herren velsigne deg!" og de to stedene i Lukasevangeliet der det står at Jesus velsignet noe/noen, var i fokus. Ringer det ei bjelle nå?
Vi har stillhet inne, men like utenfor suser togene mellom Kobe og Osaka forbi. Nærmeste nabo er en stor, buddhistisk gravplass. Men vi har utsikt mot Rokkofjellene, som vi også både kjørte og gikk i!
Søster Hirotani til høyre er vår kontakt på Betel. Det er ei myndig dame, som ofte lyser opp i et stort smil! Den yngre diakonissen ved siden av henne, har bakgrunn fra Kinkikirken. De har sitt bofellesskap med egne rom i 3.etasje. Søstrene har sin tjeneste i lutherske menigheter rundt omkring på søndagene, og Betel er åpent for grupper som vil overnatte, eller bare ha møter. De tjener nabolaget ved å invitere til engelskundervisning bl.a.
Det er søstrene og andre ansatte som lager maten og ordner det praktiske på retreatene. De vet ikke det beste de skal gjøre for oss, og de leier ut stedet til en pris godt under den de vanligvis tar.

Men kjærlighetsmåltidet mandag kveld er laget etter godt, gammelt Sandom-mønster tilpasset de mulighetene vi har her. Det vil si, brød med pålegg, og fruktte til drikke. Mens gjestene leser åndelige bøker, koser husfolket seg med å dekke bordet. Duker, staker og servietter er medbrakt. Nattverdssettet i keramikk har Rokko kirke vennligst stilt til disposisjon, og nattverdsbrødet er selvkomponert og hjemmebakt! Så får vi lov til å åpne alle skapene på Betel, som rommer de mest utsøkte kaffe-og te-serviser. Søstrene lever nok enkelt selv, men stedet byr på det beste! Her har vi så stille måltid med musikk, bibelsamtale, og nattverd rundt bordet, før avslutning i kapellet, og ofuro!( Japansk bad) Dette badet er ei stor utfordring på en retreat som i utgangspunktet er taus, for vi bader jo sammen, altså menn og kvinner for seg.

Endelig, etter lunsj tirsdag, får vi lov til å snakke fritt! Men da er det liksom ikke så lett å komme igang... Og som en sa etterpå: Å komme hjem igjen var som en "reentry"!

Vi var norske misjonærer fra NLM, Frikirken og NMS, og to japanske kristne kvinner, en fra Kinkikirken, og en fra den katolske kirke. Her var det både internasjonalt og økumenisk, men hovedspråket var norsk. Liturgi og meditasjonsark var på begge språk.