Flere og flere avskjeder

Du lurer kanskje på hva som har skjedd med bloggen? Det går lenger og lenger tid mellom postene. Vel, her ser du svaret! Eskehaugen øker mens bloggen minker. Nå er det meste pakket, og det skal sendes på onsdag.
Denne uka blei også ei avskjedsuke: Mandag inviterte prestemøtet i Yokkaichi på lunsj. For anledningen var noen av konene med, de som jeg hadde truffet tidligere. Det var rørende både med gaver og gode ord.
Neste dag stod lunsj sammen med malegruppa for tur: De inviterte på et utsøkt japansk måltid, og jeg fikk med meg utstyr slik at jeg kan fortsette å montere bildene mine i Norge , også.(Hvis jeg klarer å fortsette med malingen!)
Men noen avskjeder er annerledes enn andre: Du husker kanskje at jeg har skrevet om henne jeg besøkte på sykehuset flere ganger i uka. Jeg hadde begynt å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å si adjø til henne, fordi hun var så svak. Men så var det hun som dro hjem først, for en måned siden. Begravelsen var i en annen kirke som hun pleide å gå i, fordi det var lettere for slektningene å komme da. Onsdag var jeg og fru Hasagawa og luket på gravstedet. Men det er bare en minnestein, som denne damen ga til kirka for mange år siden, og det står noen navn bak på den. De "kristne" gravene har sin egen avdeling på den offentlige, buddhistiske gravplassen, og jeg synes det er oppbyggelig å gå mellom korsene!
Selve urna ble plassert her, i urnehuset bak kirka, etter en seremoni på søndag, en måned etter begravelsen. Presten som ledet begravelsesseremonien, kom, og hennes tantebarn med familie. Sammen med en del fra menigheten fikk vi ei fin minnestund i kirka etterpå.

Avskjed med brask og bram!

Så skulle det gå 26 år før jeg endelig våget å ta ordet på Kinkikirkens arbeidermøte for å si min hjertens mening. Det stoppa debatten, og møtelederen var glad til, for tida er alltid knapp.
Og så reiser jeg! Men kanskje var det derfor jeg kunne gjøre det, også.
Arbeidermøtet for Kinkikirkens arbeidere var i Kashihara kirke, og denne gangen varte det bare en dag. Men det er viktig å treffes!





Kirkestyret hadde en del saker som det ble samtale om, og så fikk vi en pause og en 1000 yen-seddel i neven for å spise lunsj hver for oss.
En del av programmet var altså avskjed med oss som reiser, igjen. Noen gode ord fra kirkepresidenten, og hilsen fra hver av oss.
Da Mikajimasensei sa at han ble veldig overrasket over å møte en ny side ved meg, måtte jeg jo kommentere at det var for galt å reise nå når jeg endelig hadde fått mot til å si meningen min med stor innlevelse på et slikt møte! Men kanskje var det grunnen til at jeg turde?

Møtet begynte og avslutta med gudstjeneste(andakt) og under avslutninga var det nattverd.
Her er det ikke kirkepresident og nybegynner, her er alle like, på veg for å motta Herrens måltid
som niste på vegen!

På flere gamle tomter

Jeg hadde en sjekk på sykehuset i nærheten av Rokko, og av sentimentale grunner lette jeg meg frem til huset jeg bodde i under språkskoletida: Kuwahata Mansion, het det da. Og det sto! Jeg tror nok fargen var ny, men der var huset og gata med det vesle markedet, og posthuset der jeg for første gang oppdaget at japansken virka da jeg skulle kjøpe frimerker!






Så innenfor noen av disse vinduene bodde jeg i to år. Var det 3.eller 4.etasje? Det er slikt en glemmer, men jeg husker at vaskemaskinen måtte stå ute ved siden av ytterdøra, og at en kom rett inn på kjøkkenet. I leiligheten under bodde en annen språkstudent, så jeg var ikke alene.







Hver morgen jogga vi hver for oss, og så skyndte vi oss til Rokko stasjon for å ta toget inn til sentrum.










Jeg gjorde det motsatte, gikk fra Rokko, innom gamle trakter, og kom ned til Rokkomichi stasjon, på en annen bane, for å komme videre til Osaka.
Videre til flere avskjeder.

Flere avskjeder

Søndag ble den største avskjedsdagen hittil. Jeg var blitt invitert til Tsu kirke, som jeg arbeidet i en periode for noen år siden, i den tida nåværende kirke ble bygd. Der møtte jeg en av mine tidligere søndagsskoleelever. I denne måneden venter hun sitt første barn! Som skikken er her, tilbringer hun tida før og etter fødselen i barndomshjemmet. Hennes nye familie er ikke kristne, men det var godt å høre at hun frimodig bekjenner troen, og har forventning til at de kommer til å bli det.
Ja, tida har gått!
Pastor Mikajima ledet gudstjenesten, og jeg prekte.
Etterpå var det måltid, med avskjed, og det var både rart og kjekt å være der og treffe dem, og bli minnet om en periode i livet mitt som av og til var veldig turbulent, både for meg og de som var til stede der.
Jeg hadde bare glemt akkurat hvordan det var, men i ringen rundt bordet kom glemte følelser fram igjen.
Så det var nesten befriende å kunne sette seg i bilen mot Kawage, som jeg har fulgt litt fra siden, samtidig som jeg har
mange gode minner fra stundene sammen med menigheten der.















Sammen med gamle venner i Tsu. Ei av dem kom som søkende til Tsu mens jeg var der. Til tross for at jeg ikke var pågående, som hun sa i hilsenen, er hun døpt og medlem av menigheten nå. Men hilsenen hennes traff meg likevel: Kanskje det er mange jeg skulle ha vært mer "pågående" overfor? Men, tross alt, hun kom jo etter!










og nye i Kawage.
Det var fremdeles litt piff igjen til preken der også.











To gudstjenester og to avskjeder på en dag, ja, det tappe noenhver for krefter.
Men jeg takker likevel, for det er ei veldig spesiell tid nå, og den er viktig å få med seg.
"Herren skal bevare din utgang og din inngang, fra nå av og til evig tid."

Avskjeder

Dere har vel registrert at det går lenger tid mellom jeg er inne på bloggen nå, og det betyr at det går mot avreise, bare tre uker igjen, og stua fylles med pappesker mens avskjedene kommer som perler på en snor. Klarer jeg å bli ferdig? Hvor mye kommer jeg til å gå over bagasjekvoten? Det er jo ingen vits i å kaste her bare for å måtte kjøpe nytt i Norge, og det koster jo også uansett. For ikke å snakke om alle gavene!

Forrige uke begynte med avskjed med prestene i Mie fylke, som seg hør og bør: Med tekonezushi, tunfisk marinert med soyasaus sammen med ris. Det var slik fiskerene laget mat mens de var på sjøen i gamle dager.

Avskjeder i Japan her et mønster: Vi spiser god mat. Alle sier litt til den som skal reise. Og det er nå alt det som med fordel kunne ha blitt sagt før, kommer fram!

Så har den som skal reise en hilsen, og det overrekkes en gave.

Denne dagen ble også avskjed med et stykke natur jeg har blitt veldig glad i: Den såkalte perlekysten, kyststripen sør i Mie mot Stillehavet.
Dagen etter var det avskjed på husmøtet vårt, 6 mils kjøring fram og tilbake.

Torsdag fikk jeg et pusterom og tid til å arbeide, men fredag kom ei jente helt fra Yokohama for å hilse på. Hun var medlem i det nybrottsarbeidet jeg var i de første årene av denne perioden.

Pinseaften

For første gang på mange år har jeg ikke pynta til pinse. Det er ikke særlig stas å pynte når stua er full av pappkartonger.

Men vi hadde en stor pinseaften i kirka: Det felles kvinnemøtet for Mie fylke, som vi har forberedt i et halvt år! Først var det gudstjenestedel der jeg talte og hadde fått lov til å si det jeg ikke ville ha usagt før jeg reiser. Under lunsjpausen gikk jeg opp i annen etasje for å ta bilde av forsamlinga, men det var så vidt jeg kom opp trappa! Her taes fantasien i bruk for å få plass! Med 40 voksne og 5 barn tilstede var det for oss ei stor forsamling. Lunsjen var kjøpt inn i esker, og to av de andre menighetene hjalp med kaker og dessert.

Det var ikke bare mat de hadde blitt bedt om å ta med! Alle måtte bidra med noe. Her var bibelpantomime, sang og vitnesbyrd, og vår egen menighet stilte med kotomusikk!

Vår misjonær i Thailand , Naoki Sugioka,hadde sendt DVD ,så vi fikk et glimt fra arbeidet deres,

og offeret gikk til Kinkikirkens misjonsarbeid.

Som dere ser ble alt mottatt med begeistring!Det er godt å treffes og bli oppmuntret og inspirert av hverandre. Da ei dame fortalte at hun skulle bli døpt imorgen, på pinsedag, brøt det ut spontan applaus i forsamlinga!

På gamle tomter 3

Inne i den rolige og svale parken brenner ilden som skal minne oss om det som skjedde 0m morgenen 17.januar 1995. Jeg var ikke alene om å gå der og se.
Her er nedgangen til minnelunden.
På veggene er det satt opp plater med navn på alle de som døde under skjelvet. Det var vel mer enn 5000 mennesker. De som døde etterpå av skader, eller tok sitt eget liv som følge av stresset etterpå, blir også regnet med i antallet.
Kobe by holder dette området pent. Her er de igang med å plante og stelle bed.
Så er jeg tilbake på stasjonen Sannomiya igjen etter mange timers vandring. Det holdt akkurat til å møte min venninne til middag på et koselig lite spisested.

På gamle tomter 2

Japan er et land med mange pensjonister. Det er de som kan reise på Kobe-tur og være turist på en hverdag. Guiden opptrer med flagg, slik at gruppa kan holde seg samlet.
Men det er vel ikke så ofte en ser brudepar midt i turistflokken. Disse er nettopp blitt viet i bryllupskapellet ved parken, og nå skal de fotograferes. Båtene ved havna går turer med turister.
Jeg gikk opp til den overbygde handlegata ved Motomachi, og videre til handlegata "Centagai". Her gikk vi ofte etter skoletid, og under gata kunne vi velge mellom mange små kafeer og restauranter. Etterhvert fikk vi faste steder, som både passet for smak og pengepung.
Vel ute i friluft igjen tar jeg vegen rett sør mot rådhuset. Det er ikke bare båtførere som lokker på folk idag! " Kjøp lodd, kjøp lodd," roper disse damene, iført tradisjonelle jakker i kimonostil. En ide for misjonsfolk i Norge?
Utenfor rådhuset ligger den store blomsterklokka. Lenger ned er den store parken der monumentet over jordskjelvofrene er, og det er dit jeg har tenkt meg.

På gamle tomter

Som sagt er det tid for avskjeder, og 18. mai hadde jeg avtalt å møte ei travel venninne på Umeda stasjon i Osaka, siden jeg var på de trakter likevel. Egentlig er vi tre som har møttes av og til, men det var komplett umulig å få til å møte begge to på en gang!
Så da hadde jeg en hel dag til å gå rundt i Kobe og besøke gamle tomter. Jeg hadde med papirene til talen jeg skal ha på kvinnemøtet på lørdag, så når jeg trengte påfyll i form av mat og drikke, fant jeg et kafebord som kunne tjene som skrivebord samtidig.
Først fant jeg den gamle vegen fra Sannomiya stasjon til språkskolen. Det vil si, det var ikke lett å finne den. Men så ligger det også 26 år og en jordskjelvkatastrofe imellom! Ikuta shrine fant jeg. Skolevegen gikk forbi det. Templet så ut som før, men jeg vet at det også måtte repareres.
Jeg starta fra baksida av stasjonen, og fant riktig utgang. De små butikkene var på plass under jernbanen, som før, men selve jernbanebygget måtte bygges helt opp etter skjelvet for 12 år siden.
I stille bakgater fant jeg den kinesiske kirken der jeg for første gang opplevde den kalde japanske vinteren. Vi satt og frøs og pugget gloser, men gjett om vi hadde det kjekt også. Det var noe som var forandret på kirka, så den er kanskje bygd om eller reparert, den også.
På veg ned Tor Road lette jeg etter den vesle kafeen der vi drakk kaffe og lytta til klassisk musikk etter skoletid, men den var borte. Jeg spaserte mot Motomachi, og rett ned mot havna, Harbourland. Her er det et spesielt minnesmerke etter jordskjelvet: De har rett og slett bevart en del av den ødelagte kaia og rammet den inn. Til og med de skjeve lyktestolpene står der.
Jeg var ikke alene i havneparken denne dagen, selv om det var fredag! Her var det skoleelever på klassetur. De studerer en modell av de første vestlige skipene som kom til Japan, med varer og misjonærer. Det er ikke så rart at de fikk tilnavnet "de svarte skipene"!

17.mai i Japan?

Jo, det er 17.mai her også, og vi feirer den selv om vi ikke har noen norsk skole eller kirke lenger i Kobe. Denne gangen ble festen arrangert på bibelskolen på Aotani, for den som er lokalkjent. Vi hadde ikke noe tog denne gangen, men det var gudstjeneste, middag, leker , diverse program, og kaffe, og besøk fra ambassaden i Tokyo.
Noen stilte ikke i bunad. Du kan kanskje gjette hvor disse har vært på misjonærmøte?












Det var flere forskjellige bunader representert. På en slik fest som denne kommer nordmenn som er i Japan av ulike grunner, sammen. Noen er misjonærer, andre er i landet på grunn av studier eller arbeid, mens andre igjen har sin ektefelle og familie her. Dessuten kommer gjerne japanere som har et forhold til Norge, så det er en internasjonal fest!





Det er ingen norsk skole lenger, men det er en lærer som underviser disse to elevene i norsk, og de hadde øvd inn et lite program for oss.










Ifølge en gammel tradisjon er kylling fra Kentucky Fried Chicken 17.mai mat for nordmenn i Japan! Da er det bare å slikke fingre og håpe at finstasen ikke får flekker. Men smakte gjorde det!
Vi var omtrent 40 tilstede på festen. Ikke som i gamle dager, men kjekt likevel!





Så var det leker ute på plassen. For første gang så lenge jeg kan huske, ble alle med på leken samtidig! Men barna måtte få en ekstrarunde etterpå.
Dagen ble avslutta med musikk, dikt og leker rundt bordene, og et lekkert kakebord!
Hurra for 17.mai i Japan!

Gozaishodake etappe 1

På mandag fikk jeg gå både opp og ned Gozaishodake, det mest kjente fjellet i Suzukafjellkjeden. Så nå er jeg vel fornøyd! Fjellet er 1212 meter høyt, og jeg kan se det fra verandaen min. Jeg har vært der flere ganger før, men nå fikk vi en riktig lang tur, og jeg fikk prøve den mest utfordrende stien (bortsett fra fjellveggen, da) ned. Navnet på fjellet kan bety stedet der Gud bor.
Hva passer bedre ved en skogsveg enn reklame for fjellsko? De er til og med tyske!
Stien begynte rolig og greit. Mannen bak ser noe forskrekka ut. Det er ikke hver dag utlendinger ferdes her, og til og med to av dem!
Vi kommer til hytte nummer to, også den rolig og øde idag. Det har nok vært fullt i helga, nå på mandag nyter de sin fridag. Det ser ut til at en kan få både mat og overnatting her.
Men vi hadde det vi trengte i sekken. Først må vi ha en lite appelsinrast før stigninga begynner for alvor.
Fjellene lovsynger Herren i lysegrønt med rosa dotter innimellom. Ja, det er en dag for å glede seg i! Vi går langs ei elv med krystallklart vann og ser avogtil opp på klippene på andre sida. Tro om vi ser noen klatrere idag?