Dere har vel registrert at det går lenger tid mellom jeg er inne på bloggen nå, og det betyr at det går mot avreise, bare tre uker igjen, og stua fylles med pappesker mens avskjedene kommer som perler på en snor. Klarer jeg å bli ferdig? Hvor mye kommer jeg til å gå over bagasjekvoten? Det er jo ingen vits i å kaste her bare for å måtte kjøpe nytt i Norge, og det koster jo også uansett. For ikke å snakke om alle gavene!
Forrige uke begynte med avskjed med prestene i Mie fylke, som seg hør og bør: Med tekonezushi, tunfisk marinert med soyasaus sammen med ris. Det var slik fiskerene laget mat mens de var på sjøen i gamle dager.
Avskjeder i Japan her et mønster: Vi spiser god mat. Alle sier litt til den som skal reise. Og det er nå alt det som med fordel kunne ha blitt sagt før, kommer fram!
Så har den som skal reise en hilsen, og det overrekkes en gave.
Denne dagen ble også avskjed med et stykke natur jeg har blitt veldig glad i: Den såkalte perlekysten, kyststripen sør i Mie mot Stillehavet.
Dagen etter var det avskjed på husmøtet vårt, 6 mils kjøring fram og tilbake.
Dagen etter var det avskjed på husmøtet vårt, 6 mils kjøring fram og tilbake.
Torsdag fikk jeg et pusterom og tid til å arbeide, men fredag kom ei jente helt fra Yokohama for å hilse på. Hun var medlem i det nybrottsarbeidet jeg var i de første årene av denne perioden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar