Dobbeltvindu i advent 23-24: Å vente på fest

Da er klokka over midnatt, og det er julaften. Så jeg lager et dobbeltvindu. Det trenges i høy grad: Temperaturen er i ferd med å krype ned forbi minus 25... Da synes Freukie det blir kaldt ute, når hun må vente på matmor som er husfolk på retreat.
Aldri har jeg sett Sandom så vakkert som nå i kveld. Måneskinn så sterkt at trær og mennesker avgir skarpe skygger, stjernehimmel og dunlett nysnø på busker og tak. Og lysene fra Stillhetens Hus og Bakkehuset, som synes å stråle varme ut i natten.
I dag begynner festen.
Velsignet jul til deg som har fulgt med i adventsvandringa! Måtte den ende ikke i Betlehem, men i mitt og ditt rom dit han kommer for å bli født på nytt også denne jula.

Et vindu i advent 22: Forberedelse...

Om 3 minutter er klokka tolv. Ni gjester, to hunder og tre husfolk er på plass. Og på kjøkkenbordet heime blomstrer julerosa, min juleyndlingsblomst.
Dagen har vært fullpakka av forberedelse - pynting, innkjøp og matlaging. Resten av julekakene kom med buss og bil fra Oslo og Lillehammer.
Så er ramma på plass, men hvem har regien?
Det er godt å tenke at det er ikke jeg, det er Herren - det er spennende!
Men nå må jeg få litt søvn - gudstjenesten er første post i morgen tidlig...

Et vindu i advent 21: Ventetid...

I peisestua på Sandom står dyra ved krybba og venter.Josef og Maria, og hyrdene, i hver sin vinduskarm, og vismennene i salgsboden. Jesusbarnet er bortgjemt i en skuff. Vi venter ennå på jul - og julegjestene. For her tas ingenting på forskudd! Lillejuleaften er en helt lilla dag, og festen bryter ut julaften klokka fem.
Men ikveld har jeg henta frivillige husfolk på bussen - så vi er igang!
Det er spennende. Å få avstand til Norge viste meg jula på en annen måte.
Retreat er også avstand til det vante. Å stoppe opp, vente, og se - noe nytt?

Et vindu i advent 20: Juleglede

Hva er jul for meg?
Hva er julegleden for meg?
Mine kristne venner i Japan hadde ikke forventninger om juleferie, gaver og familiejul.
Det store spørsmålet før jul var: Blir det noen dåp hos oss til jul? Kan menigheten få feire jul sammen ved å ha dåpsfest?
Jeg fikk en e-post fra ei venninne i min gamle menighet i Japan igår: Vi feira Suzuki-sans dåp idag! Jeg husker henne godt - hun har vært underveis i årevis.
Englene hadde det travelt med å synge i Yokkaichi igår. Og klokkene hadde ikke engang ringt inn jula her hos oss...
For Han blir født og begynner sitt liv i mennesker over hele verden, også der de røde dagene ikke har fått plass på kalenderen, men jul må feires søndag før eller etter, eller på keiserens fødselsdag 23. desember...
Så fant jeg julegleden igjen og vet på nytt at for meg er jul først og fremst at Han stadig blir født i nye menneskers hjerte og liv.
Det kan skje på selveste keiserens fødselsdag - og det kan skje på julaften mellom gavepapir og ribberester.
Å,ja - gjett om englene har det travelt denne uka!

Et vindu i advent 19:Fire lys

Fire lys. Nesten 20 grader ute og et lett dryss av snø.
Denne helga har jeg vært eremitt på tunet sammen med to katter og en hund.
Og til tross for forkjølelsen ( som er på retur) bare måtte jeg ut og få tak i juletre mens det var lyst. Godt utrusta med den gamle slalombuksa fra Japan og annet varmt tøy gikk jeg til verket. Furuene jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet viste seg å være annerledes på nært hold, så jeg returnerte over jordet og undersøkte skråninga bak Nystuggu - og der fant jeg ei lita gran. Å bare kunne gå rett ut og finne juletre er noe av det morsomme ved å bo her! Men treet var jo gjennomfrosset og litt sprøtt, så det får stå i grønnsakkjelleren og tine seg over natta.
Når retreaten begynner er det ikke råd å få gjort noe heime, så jeg begynte å finne fram julepynten, stryke løpere og henge opp ett og annet. Dette er "natsukashii", som vi sier på japansk. Der er løperen som mor sydde da hun besøkte meg i Japan, og der er en pappa har brodert. Et juletre jeg fikk av venner i menigheten i første periode. Og mitt første og eneste forsøk på lappeteknikk! Mye har jeg fått, og tenker på giverne når jeg tar det fram. Det blir et tilbakeblikk i takknemlighet, og vemod.
Det er kanskje sært å pynte til jul når jeg bor aleine, og til overmål skal være på retreat i jula,
men det er noe med å ta vare på det livet en har og har hatt. Selv om det er akkurat når stua er pynta til høytid at jeg savner noen å dele det med. Jul er både glede og lengsel, hygge og savn.
Så kjører jeg igjennom jule-cder, som jeg har en del av. Det er jo en praktisk gave å sende til noen som bor langt borte! Jeg lytter etter om noe kan brukes under måltidene på retreaten, og legger dem til side.
Og til tross for litt hes stemme øver jeg meg i å synge julefavoritten: "Oh Holy Night".( Gospel style, ikke opera!) Det er fordelen ved å bo aleine!

Nå skal lysene brenne ned og gi plass for noe nytt.

Et vindu i advent 18: Ufrivillig stopp

Idyll på tunet ikveld...men Nystuggua er hverken vaska eller pynta til jul, som planen var. Denne gangen var det mangel på krefter, ikke tid. Og det gjør meg ettertenksom- og takknemlig. Jeg er heldig som vanligvis har kreftene. Men idag ble det for tungt å støvsuge og vaske rundt.
Det ble en dag for å stoppe opp og reflektere over hva som er viktig. Og så blei jeg møtt med "Vær ikke bekymra" i julekalenderen min!
Jo, jeg har da pusla med litt av hvert, men i sakte tempo...
Og kanskje er det ikke så viktig at alt er reint til jul her heime hos meg. Jeg skal jo stort sett bare sove her under juledagene.
Ja, hvorfor ikke stoppe opp litt nå i helga, når fire lys er tent?

Et vindu i advent: Om å miste eller gi fra seg kontrollen

I snart to uker har jeg hatt selskap av disse prektige julestjernene på kontorplassen min. I følge internett skal de ha en jevn temperatur på mellom 15 og 22 grader, så jeg sjekker temperatur, lys og vann. Holder de koken til over jul, for ikke å snakke om nyttår?
Så sjekker jeg temperaturen ute på veg gjennom den iskalde spisestua. Geranium og andre planter er evakuert til kjøkkenet, i påvente av jul og oppvarming...bare mellom 10 og 15 minus idag.
Denne uka er det også "sjekke-temperatur-i fryser/kjøleskap". Herlig å åpne lokk og dører der baksten nesten tyter ut!
Hadde jeg derimot sjekket min egen temperatur i morges, hadde jeg kanskje holdt meg i den deilige, varme senga. I stedet har jeg gått for halv maskin med mange pauser. I fjor gikk jeg ned for full telling på besøk hos venner i romjulsferien. Det er kanskje like greit å få det unnagjort før jul- ennå ei uke til retreatstart, og mye er gjort...
Midt i dette hører jeg en som prøver å fortelle meg noe - selv om jeg er for tett i hodet til vanlig bønn og lytting. Jeg skjønner at det dreier seg om at jeg uansett ikke har kontroll på om retreaten går bra eller ikke. Det er det min himmelske Far som har. Å leve som om jeg har kontrollen, smaker en smule av hovmod... Å bli syk plutselig føles som å miste kontrollen - hvis jeg ikke har overgitt den på forhånd...

Så, skulle jeg ha blitt heime? Tja, det vil dagene fremover vise. Jeg er i alle fall litt mer ydmyk nå.

Et vindu i advent 16: Stillhetens Hus

I dag var det julereingjøring i Stillhetens Hus, gjestehuset. Det vil si, så mye mer enn det vi vanligvis gjør før gjestene kommer, ble det ikke. Men på vinteren må reingjøringa planlegges. Det er for kaldt til å arbeide der mellom retreatene, så vi må sette opp varmen dagen før. En av oss har ansvar for å re senger, riste matter og støvsuge, mens jeg har støvtørring og vask. Under forrige kuldeperiode frøs vannet i rørene på ett av badene, men da varmen i gangen kom opp, retta det heldigvis på seg.
Så nå står den sjuarma lysestaken på plass i kapellet, og imorgen skal jeg legge ut lilla brikker og lys på de rommene vi skal bruke i jula, og så legger jeg rød duk og hvite lys i skuffene, slik at gjestene kan pynte til jul på rommet, hvis de vil. Og et rødt hjerte til å feste på dekorasjonen.
Om ei uke er vi igang.
Jeg liker dette arbeidet. Jeg reflekterer, tenker og synger mens jeg vasker og tørker, og av og til lurer jeg på om jeg reflekterer under reingjøringa, eller omvendt. Stillhetens Hus er et hus for bønn, og det er mange situasjoner å be i!

Hvor er ditt Stillhetens Hus nå i advent?

Et vindu i advent 15: Jeg våger å kalle Ham Far!

På Sandom har vi tidebønn rundt kjøkkenbordet om morgenen, og i Veslekapellet midt på dagen. De 300 metrene bort til kapellet gir en smule mosjon, men mest av alt lys nå på vinteren.
Rundt bordet leser vi samme andakt en hel uke, for riktig å få smakt på innholdet. Denne uka er overskrifta "I Faderens, ".
Ja, for vi er ikke helt politisk korrekte, må vite. Vi våger å kalle Gud for Far, med store bokstaver! Dette året har vi da også hatt meditasjonsserien " Vi har en Far som vet hva vi trenger."
For meg personlig er dette viktig. Jeg vil ha "Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd", og ikke noe luftig, ukjønnet, om ånd og skaper og jeg vet ikke hva! Det skaper bare tomhet. Og jeg kan ikke engang huske formelen, så upersonlig er den... Jeg vil ha det slik det står i den gamle Boka. Det er det jeg trenger - en Far som vet.... hva jeg trenger, før jeg ber ham. Den Faren Jesus deler med oss.
Jeg vet godt at det er fedre som ikke fortjener hverken betegnelsen eller å ha barn, og jeg deler smerten til dem som har måttet leve med svik, misbruk og fravær.
Men kjære, helbredelsen blir da ikke å ta bort Farsbegrepet i Bibelen, men å fortelle at denne Faren, han er annerledes! Han er den faren du mista, den faren du alltid har lengta etter.
Derfor sier jeg det høyt: Jeg våger å kalle ham Far!

Et vindu i advent 14: Lys i mørke

En nydelig kveld.
Jeg kommer oppglødd hjem etter kvinneforeningsmøtet. Vi har hatt det hyggelig på kyrkjelydshuset, tent adventslys, sunget, lest legender og dikt, og reflektert over Han som kom, som kommer og skal komme.
Men vi har ikke bare vært opptatte av det nære, vi har vendt blikket utover gjennom mørket og sett lys: Kristne som forbereder julefeiring med terror og forbud som bakgrunn.
De er lys i mørket, og vi har bedt om at lysene må få fortsette å skinne.

Jeg kan ikke gå inn riktig ennå - og jeg blir belønnet: Snø, måne og en glitrende stjernehimmel. Plutselig faller en stjerne - en stor en, jeg synes jeg kan se halen et sekund...
Et kjempestjerneskudd!
Vakkert, men litt trist - at et lys blei oppslukt av mørket.

Et vindu i advent 13: Konsert i Lomskyrkja

Lomskyrkja stråler om kapp med Lucia.
Ljos i alle vindauge.
Ljos i songar-auge når Kristbjørn lyfter handa.
Born syng.
Vaksne spelar og syng.
I`ll hasten to His throne...
Det er jol...
Eit barn er født...Himmelongen!
I dag har eg vilja lovsyngje deg.
"Halleluja to the newborn King", medan snøkanten forsvann og vegen kom fram.

Eg sit heilt innst attmed preikestolen, det høver seg slik når eg skal stå ytst på sopranrekkja.
Eg nyt utskjæringa på kloss hold. Nokon har laga andre merke på benk og søyle, og maling er slitt vekk av hender som har stødd seg her opp gjenom åra. Kor mange born har leika seg rundt og under denne preikestolen, tru?
Då kjenner eg at det sit i veggene- lovsongen, bønene opp gjenom åtte hundre år. Og Orda, lever dei ikkje her enno ein stad? Eg har ikkje våga meg opp i stolen enno, men dei seier at då står ein trygt planta i spora til alle dei som har stått der før. Der er golvet slitt ned.

Og eg let att augo og lar mi røyst juble med i songen utan ende - han som englane song for fyrste gongen i eit anna land, ved gjetarbålet.
Du er heilag, vil eg stemme i, ja, du er heilag og eg elskar deg, min Far og bror, som møter mi lengt med tørst, som famnar mi lengt med di.

"Det var difor han kom hit, han bar børa for oss".

"Halleluja to the newborn King, the Lord is worthy of all praises!"

Et vindu i advent 12: Advent fra et katteperspektiv

Hva foregår ute på tunet? Hva er det som lyser slik? Lik et lite monster hopper Ignatius rett opp i krybbetablået... Det er som om han sier: - Hva er det du bråker for, da? når han ublidt blir henta ned igjen. Nei, det er ikke lett å forstå hva menneskene driver på med akkurat nå...

Og her er det noe interessant som rører på seg. Han hjelper til som papirvekt når julegavepapiret skal deles opp og gavene pakkes inn.

Dette må avgjort undersøkes nærmere! Kan det være spiselig, tro?

Nei, det smakte ikke noe godt! Men kanskje det kan være godt å ligge oppå dette underlaget og ta seg en blund etter alt styret med innpakkinga?

Pus puster ut...her var det i tillegg godt og varmt, like ved ovnen. Mens han reflekterer over disse menneskene som er så uforutsigbare og stadig finner på noe nytt.
Selv tar han dagene som de kommer, fornøyd når han kan spise seg mett og tillitsfullt finner et fang å sove på. Det faller ham ikke inn at jeg skulle være for travel eller uinteressert til å ta imot ham. På den måten lever han opp til navnet sitt - min lille bønneveileder!

Et vindu i advent 11: Utflukt i advent

Vinduet fra Nystuggu har vært mørkt noen dager. Jeg har vært i hovedstaden på jobbekomitedag, men måtte få med meg litt mer, når jeg var der likevel! Det ble julekrybbevandring på Bok og Media, og julegaveinnkjøp. Julekrybbeutstillinga anbefales, også som meditasjonsvandring!
Bonus var juletreet på Lovisenberg, i salen på gjestehuset. Pynta med tung og talende symbolikk, en glitrende vakker kontrast til nisse-og butikk-jul.
Enda mer bonus var møtet med min medvandrer på vegen hjem, og de siste innkjøpene i gågata på Lillehammer. Jeg fikk til og med skrevet noen julekort mens jeg venta på lunsjen...
En bonus jeg kunne ha unnvært var ventetimen etter at bussen blei stående i grøfta på heimvegen. Vegene i dalen er smale når buss og trailer møtes.
Det gikk bra, vi slapp med forsinkelsen. Men blei igjen minna om livets skjørhet og at vi ikke har kontrollen. Dessto mer grunn til å vandre med takknemlighet i advent...

Et vindu i advent 7: Hva er dette?

I dag ble det påvist: Spor av engler i kapellet på Sandom!
Det var Ester som oppdaga dem da hun skulle hente lysestaker og nattverdsett for å pusse dem til jul. De har nok sunget og danset og øvd på julesangen i det stille, iskalde kapellet...

Om etpar uker skal vi synge sammen med dem.

Har du sett spor av engler idag? Spor av Gud i din hverdag?

Et vindu i advent 6:Gløgg og peppernøtter

Husfolket har fått en adventskalender av lys - et for hver dag fram til jul. I dag fikk sjeldent vi besøk, og samla oss rundt bordet etter arbeidstid med julepålegg, peppernøtter og gløgg.
Advent er tid for å bygge fellesskap.
Noen ganger kjenner jeg på spenninga mellom det nære og det fjerne: Istedet for å skrive julepost synger jeg i kor, og er med på store og små adventsmøter - planlagte og mer spontane.
I tillegg til det ekstra arbeidet som adventstida fører med seg.
Så jeg er redd for at juleposten min vil komme seint i år...
Spenninga er at jeg så gjerne vil holde kontakten, med japanske venner og menigheten, med misjonærvenner og vennene i nord, og med familie og slektninger... men så vil jeg også ta vare på de fellesskapsbyggende øyeblikk i advent, for det er tross alt her jeg bor. Midt i uka skal jeg til Oslo på arbeidsmøte, og tar en fridag der på kjøpet, og innom Lillehammer på vegen hjem.
Og brevene skulle ha vært skrevet og påtenkt, og helst avgårde nå!!!

Men stopp nå litt - er det nå så farlig om det kommer en julehilsen etter jul? Kan det ikke være litt kjekt, også? Og julas glede varer vel hele året!

Jeg tar sats og velger de gode møtene i advent. Jeg har ikke glemt mine venner rundt omkring likevel. Men det er noe med å være tilstede der jeg er.

PS: Kanskje jeg kan skrive noen julekort på toget??

Et vindu i advent 5:"Ongen er vår konge"

Så er julekonserten på Otta vel i havn, med felleskor, solister og balalaikaorkester.Vi har fulgt Jomfru Maja, Johs og Ongen på vandringa over taigaen. Og vi fulgte dirigentens råd: Koste oss på turen! Det går best da...
Og tonen for advent er slått an: Vi venter på at Himmelongen, vår konge, skal bli født. Ikke i Betlehem for 2000 år sia, men der jeg er. I mitt landskap. Enten det er den russiske taigaen, dalenes dal, eller en storby i Østen...
Eller et landskap bare jeg vet om. Der jeg kneler stille og vet at Ongen er min konge.

Et vindu i advent 4:Systue i Nystuggu

En rolig lørdag heime - dem tar jeg vare på! Bare korte turer over tunet til vaskemaskin og fryseboks, og til Sandom for å hente posten.
Jeg er glad for lørdager uten program, og med nok kuldegrader til å holde seg inne med god samvittighet: Jeg holder på med et syprosjekt. Matsusaka-bomull og annet fint japansk bomullsstoff skal bli boktrekk og bibeltrekk, til inntekt for Sandom. I Japan laga jeg dem for menigheten. Stoffet har jeg hatt med derfra, og det meste er gjenbruk.
Jeg prøver å fortrenge at jeg egentlig skulle ha skrevet juleposten idag... og tar det heller rolig med syinga også.
Kanskje kan det jeg holder på med kalles "hellig håndtverk"?
Det var nemlig det huset mitt var tiltenkt - det ble bygd som verksted!
Så jeg holder på tradisjonen, med et eksotisk tilsnitt.
Men nå er vasken min ferdig! Og imorgen skal det synges...

Et vindu i advent 3: Det livgivende

På Sandom tenner vi adventslys ved morgenbønn og i lunsjpausen hver dag, og gleder oss over novemberkaktusen, som blomstrer optimistisk og er en forsmak på det som skal komme.
Det er viktig å finne lyspunktene i mørketida. Det som gir ny energi.

Selv kjenner jeg meg ganske lei når klokka nærmer seg tre, og det er en hel time igjen.
Da orker jeg bare en ting - nemlig å forberede programmet til juleretreaten, med Jesusmeditasjonsveiledning, salmer, tekster, bilder som kan brukes, osv. Og plutselig nærmer klokka seg fem!

Det morsomme er at dette arbeidet både må gjøres og gir meg ny energi, så jeg kan med god samvittighet legge andre ting til side og avslutte dagen på kontoret på denne måten.

Så tenner jeg et lys ikveld, tar det livgivende fram igjen, og takker,.

Hva har vært livgivende for deg idag?

Et vindu i advent 2: Stjerna fra øst

I kveld har jeg vært på Otta med Lomsklangen og hatt siste fellesøving før konserten førstkommende søndag.
Som i fjor skal vi være med og framføre "Stjerna fra øst" sammen med Geirr Lystrup og balalaika-musikere, men nå med et større felleskor.
Denne stjerna er ikke fra øst, men det er derimot Maria og Josef og de andre. Ja, jeg setter opp julekrybba sammen med adventspynten, slik jeg gjorde det i Japan. Adventstida forsvant på en måte der, fordi all mulig julefeiring måtte være ferdig før nyttår med forberedelser og feiring satte inn. Til forskjell fra Lystrups Jomfru Maja i snø og kulde er denne Maria kledd i kimono, lett foroverbøyd og grasiøs, en østens kvinne. Jeg laget figurene til den første menigheten jeg arbeidet i, og de fikk lov til å stå oppstilt på orgelet i kirka.
I løpet av den siste perioden var jeg noen år i samme menighet, men nå var det ei dame der som laga store krybbefigurer av ull og stoff som vi plasserte foran prekestolen til jul.
Men en gang jeg rydda i gamle saker, kom jeg tilfeldigvis over "mine" figurer bortgjømt i ei eske. Så jeg tok meg den frihet å ta dem med meg. De hadde også fullført sin misjon. Nå var det lokale ressurspersoner som hadde tatt over, og slik skal det være.
I stedet står figurene i et lite tømmerhus langt oppe i Gudbrandsdalen og minner meg om Østen. Og om å gi stafettpinnen fra seg når tida er inne.

Et vindu i advent 1: Kulde og lys

Adventspynten er kommet opp på Sandom. Stjerner med lys, halmstjerner , lilla løpere og lys. Utenfor vinduene ruger 26 kuldegrader. De kjennes tunge i muskler og ledd. Vannet fryser i rør, og Sandom-bilen har frosset seg til verksted opphold, henta av NAF.
Alt kjennes tyngre og går saktere i kulda.
Jeg går fram og tilbake til senteret med lag på lag på lag med ull og saueskinnsduffel etter mor som finish. Det kjennes mildt idet jeg tumler inn i Nystuggu, men et blikk på gradestokken avslører nesten 10 plussgrader inne.
Men jeg har ved, mat, en varm katt og mange levende lys mens jeg venter på mildere og lysere tider.
Og når jeg spør Vår Herre om hvorfor han skapte mørketida, svarer han: - For at du skal kunne glede deg over lyset!
Og det vet jeg jo så godt-uten mørketid, ingen midnattsol...

Oktoberstemninger

Sandom- tunet med klokketårnet og Stillhetens Hus






Refleksjon

Der stillheten blir nærvær




















Vi har en Far som vet hva vi trenger
når dagene mørkner

"Tunet ligger i skyggen, men det ser mørkere ut fra solsida..."



( Ignatius i stille refleksjon)

En livgivende dag

I går var Gudbrandsdalen vilt og berusende vakker. De knallrøde fargene fra Kyoto og Aske-cho manglet riktignok, men gule og oransje sjatteringer blanda med ulike nyanser i grønt gjorde bussturen nordover fra Lillehammer til ei festreise som fremdeles sitter i. Før dro jeg på landet for å koble av, nå kan det være en liten smak av by som gjør det. Ja, for jeg har endelig innrømmet det for meg selv: Jeg trenger byen av og til. Jeg er glad i den, og det er kanskje ikke så rart. Har jeg ikke bodd i by i over 20 år... Derfor kaller jeg Oslo en akkurat passe stor by. Det er ikke først og fremst butikkene. Bare det å gå i ei befolka gate, sitte blant mange ukjente med en is i sola på Aker brygge, studere turistene i Frognerparken for å finne ut hvem som er japanere jeg kanskje kan hilse på - det gjør noe med meg. Jeg våger endelig å si det høyt: Også byen er vakker, og livgivende. Jeg tror Gud elsker den.

Derfor koste jeg meg i gågata på Lillehammer i går, og med lunsj på favorittstedet Oliven. Vaner fra Japantida og en liten smak av by! Ekte nordmenn har med niste... Og ryggsekken var definitivt tyngre på den vel 3 kilometer lange turen fra busstoppet tilbake til Sandom. Men det gjorde ingenting.

Så undres jeg - hvorfor så jeg ikke fargene slik på turen nedover dagen før? Det var jo lyst lenge nok til det.

Saken er at ærendet mitt var den månedtlige samtalen med min åndelige veileder, eller medvandrer. Jeg var på pilgrimsreise.

For en pilgrim er ikke en som går fra Oslo til Nidaros eller hvor det måtte være.
En pilgrim er en som har oppdaget sin dypeste lengsel og følger den.
Enten det er til fots til Santiago, eller med buss til Lillehammer!

Kanskje var det et nytt møte med lengselen som fikk dalsidene til å stråle?

Fridag på Læshø

Fjellvandring i september

Fridag i Åslifjellet

Om å gå i stå eller stoppe opp

Jeg har alltid tenkt at det måtte være en yrkesskade - denne vegringen mot å få kofferten pakka ferdig i tide. Det er som om noe stopper opp hos meg når jeg skal være borte noen dager. Jeg kan utsette pakkinga i det lengste og bruke all verdens tid: Hva i all verden skal jeg ta med meg, hva har jeg bruk for, og så vil jeg jo i tillegg ta meg godt ut også! (-joda, jeg lager lister!)

Nå sist skulle jeg være i Oslo noen dager, og da gikk det fullstendig i stå. Det var faktisk såvidt jeg kom meg avgårde i tide, for det var ett år siden jeg hadde hatt sommerklærne framme, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde bruk for, følte jeg, så det meste lå rundt omkring, og en som har bodd i Japan såpass lenge, har ikke lite sommertøy!

Da klokka var godt over midnatt , ga jeg opp og satte vekkerklokka på seks. Da var det jo begrensa tid, og det var nødt til å gå... ( og det gjorde det, uten at jeg mangla noe...)

Hvorfor går jeg i stå overfor en åpen koffert?
En grunnliggende usikkerhet og manglende evne til å bestemme seg? Eller rett og slett grådighet?
Jeg har for mye.... vil ha for mye med.

Det var den natta jeg bestemte meg for å rydde i skapet.
Overgi forfengeligheten.
Hvordan kan jeg leve enklere - følge Herren slik?
Jeg som også er så glad i vakre ting og i å kle seg pent?

Det var den natta det gikk opp for meg at det enkle livet jo faktisk også er best for meg - minst bekymringsfullt og fullt av tillit. Enkelhet og raushet hører sammen.
For er det ikke alle tingene som hindrer oss i å stoppe opp overfor det viktigste , og istedet får det til å gå istå?

Og det mest fantastiske: Han er der også når jeg går i stå, med ny innsikt, raushet og tålmodighet!

Jeg stanser opp litt hver dag nå: For heggeduften langs Kollavegen og et ekorn som stikker hodet fram. Ved bittekonvallen som snart springer ut. Med blikket mot elva som reflekterer alt det grønne i sitt dyp.

- Kanskje retreat også er å stoppe opp - istedet for å gå i stå?

Ignatius slapper av ved en åpen koffert - i allefall når eieren nettopp har kommet heim og det skal pakkes ut.